Du og jeg og ungene. Du og jeg og naboene. Vi bor her.
Har du husket å betale alle regningene? Vi trenger ferie.
Det skjedde noe på jobben idag, jeg drømte noe forferdelig.
Hvor er du? Hvorfor tar du aldri telefonen når jeg ringer?

Det er helt banalt. Det er nok ikke så mystisk alt sammen.
Det er sikkert noe med livsprosessen eller tidsopplevelsen.
Vi er mennesker, du og jeg. Ungene er små mennesker.
Vi kan selvfølgelig snakke om det, men vi trenger ikke.

Koden i den klare tekst… Hallo, vi snakker livet ut i kantene.
Hallo, det er døden vi snakker om når vi snakker om livet.
Hvorfor tar du ikke telefonen? Har det skjedd noe? Er du død?
Jeg vil ikke at du skal være død! Jeg liker deg best levende.

Det har vært mennesker her før oss. Det har bodd naboer her.
Støvet som dekker alle overflater er mikroskopisk hudavfall.
Vi finner deres negleklipp. Hårene i sluket er ikke sjelen.
Naboene er ikke hjemme lenger, naboene har reist på ferie.

Fuglene flyr inn gjennom vinduet, men vinduet er lukket.
Naboene flytter inn i leiligheten mens vi er på ferie.
Ungene blir til små fingermerker på vinduene. Tiden er hud.
Livet er ute i skogen og leker. Døden bor mellom trærne.