«Hvis du er sikker på at dine tanker og ideer er de eneste rette er det duket for problemer på hjemmebane. En avgjørelse som faller i en viktig sak vil sannsynligvis gå i din favør»

Jeg er en hemmelighetsfull mann med mange jern i ilden. Av og til må dere bare stole på meg når jeg sier at horoskopet stemmer. Dette er en av de gangene.

I stedet for å fortelle dere om fredagen min, vil jeg heller forlyste dere med en artig vittighet. Jeg snakker selvsagt om den enestående papegøyevitsen! Ikke for å skru forventningene i været, men papegøyevitsen er verdens desidert beste vits noensinne. Er dere klare? Godt, spenn dere fast:

En gammel sjømann hadde nådd pensjonsalder. Gjennom en lang karriere til sjøs hadde han overlevd flere arbeidsuhell, men hver gang kommet seg på beina igjen. Nå hadde han håndprotese, fotprotese og glassøye, men var ellers frisk.

Overgangen til et liv i pensjon var vanskelig. På grunn av sitt yrke hadde sjømannen aldri stiftet familie. Det hadde vært kvinner, ja, men det var ingen som ventet på kaien den dagen han endelig steg i land for godt. Han dro hjem til en tom leilighet.

Sjømannen ble fort rastløs. Hans venner var enten døde, fortsatt til sjøs, eller dypt alkoholiserte. Kanskje et husdyr var tingen. Han orket ikke sitte der alene hver kveld og se fjernsyn. Han forsto at han enten måtte komme seg ut, se nye ansikter, eller gå til grunne i ensomhet og bunnløs depresjon.

En dag så han en plakat: Stort kostymeball! Alle er velkomne! Kunne dette være noe? Men hvilket kostyme skulle han da velge? Svaret var innlysende: Han skulle selvsagt gå som sjørøver.

Han gikk til innkjøp av et staselig piratkostyme, skaffet seg en lapp til det blinde øyet, en krok til armstumpen, og snekret seg et flott trebein. Det føltes likevel som om noe manglet. Dere kan sikkert gjette hva han tenkte: «Jeg trenger en fin papegøye for å komplettere dette kostymet.»

Sjømannen var i flere dyrebutikker, men intetsteds fant han papegøyen han hadde sett for seg. Han hadde nesten gitt opp håpet da han en dag i en liten sidegate fikk øye på to vakre, blåpannede amazon-papegøyer i et butikkvindu. Fuglene var nesten identiske, men prislappene var forskjellige. Den ene gikk for kr. 12.500, den andre for bare kr. 239.

Eieren av butikken forklarte motvillig hvorfor: «Begge er friske og fine, men denne skal du få billig, for den har en dum uvane: Den er så stygg i munnen.» «Men det er jo perfekt,» svarte sjømannen, «en sjørøverpapegøye bør nettopp være det!»

Hjemme i leiligheten prøvde han å få den til å si noe, men papegøyen ytret ikke en lyd. Han lokket den med sukker og gode ord, men intet hjalp. Den bare stirret intenst og hatefullt på ham hvor enn han gikk i leiligheten. Sånn gikk det en uke.

Den store dagen for kostymeballet kom. Sjømannen sto der i fullt sjørøvermundur, med lapp for øyet, krok, trebein og papegøye på skulderen. Han bestemte seg for å prøve å få et kvinnfolk i tale, mannet seg opp, og gikk bort til en dame i havfruekostyme.

Idet han åpnet munnen for å snakke skjedde det: Papegøyen skrek ham inn i øret: «Dra til helvete, din enøyde kuk!» Havfruedamen ble beskjemmet og trakk seg vekk.

Hver gang sjømannen prøvde å snakke med noen den kvelden skjedde det samme: «Dra til helvete, din enøyde kuk! Dra til helvete, din enøyde kuk!» Han måtte forlate kostymeballet, ydmyket og forfjamset. Papegøyen hadde ødelagt alt.

De neste dagene ble det bare verre. Før hadde den ikke sagt et ord, nå ville papegøyen ikke holde kjeft. Hver gang den så ham begynte den å skrike: «Dra til helvete, din enøyde kuk!» Det var som om den næret et hvitglødende hat til ham. Sjømannen holdt på å bli gal.

Han gikk ut for å tenke. Plutselig hørte han en flaksende lyd over seg, det var papegøyen! Den skrek: «Dra til helvete, din enøyde kuk!» Da han kom hjem satt den igjen der på sin pinn. Hvordan hadde den kommet seg ut?

Han ville bare bli kvitt hele fuglen. Men da han fant igjen gaten med lille butikken var døren stengt med et skilt: «Konkurs». Hva skulle han gjøre? Han bestemte seg for å ta livet av papegøyen.

Sjømannen forgiftet papegøyens mat, den var uaffisert. Han prøvde å sulte den, den ble ikke tynnere. I desperasjon slo han den livløs og skyllet den ned i do. Han var sikker på å være kvitt den, men den natten våknet han av at den satt på sengekanten og skrek: «Dra til helvete, din enøyde kuk!»

Da klikket det for sjømannen. Han grep papegøyen og kvalte den, gjennomboret dens hjerte med en kniv, mørbanket den med en kjøtthammer og stekte skrotten i ovnen på to hundre femti grader. Til slutt la han den dampende, blodige klumpen i en forseglet, gjennomsiktig plastpose og kastet det hele i fryseboksen.

Det var endelig stille i leiligheten. Timene gikk, ikke en lyd. Timene ble til dager, dagene til uker. Sjømannen ble langsomt seg selv igjen. Men et sted, bakerst i sinnet, hørte han fortsatt den grusomme lyden: «Dra til helvete, din enøyde kuk… Dra til helvete…»

Han visste at hvis han hørte den lyden bare én eneste gang til ville han bli ugjenkallelig sinnssyk. Han måtte ha visshet. Han måtte være sikker på at papegøyen var død. Sjømannen tok mot til seg og åpnet fryseboksen.

Der lå papegøyen. Og den var riktignok død, men den lå sånn: (Jeg viser med hendene hvordan papegøyen har den ene vingen for øyet og gir dere alle sammen fingeren med den andre.)

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————

Mikkel Grüner hørte papegøyevitsen for mange år siden av en russisk skinhead på en pitteliten bar i Mariehamn på Åland. Siden den gangen har han selv fortalt den et hundretalls ganger, og hver gang blir den forskjellig. Vitsen bør ikke ta mindre enn førtifem minutter, og det er viktig å dikte opp nye detaljer og utbrodere ad absurdum for maksimal effekt. På grunn av plasshensyn ble dette derfor ikke den definitive versjonen, men mer en slags mal. Hvis du mot formodning skulle ha spørsmål om astrologi eller papegøyer, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

«Du møter motvilje og skepsis til noen av dine planer, og må nok jobbe hardt for å opprettholde motivasjonen. I kveld må du utnytte sjansen til å gå i gang med noe helt nytt.»

Jeg møter bare motvilje og skepsis hele tiden. Sånn er det å være et miskjent geni. Jeg er misforstått av min samtid, og kommer sannsynligvis til å være det i fremtiden også. Når arkeologer om mange tusen år graver opp denne avisen, knuget i hendene på ditt mumifiserte lik som ligger kvalt av giftlokket, vil de sikkert ikke forstå halvparten av vitsene mine.

Litt fordi jeg er så genial, men mest fordi alle snakker mandarin i fremtiden. Og da mener jeg ikke kinesisk, men språket til sitrusfruktene, som kommer til å være den dominante rasen da. Alle sitrusfrukter snakker selvsagt ikke mandarin, noen snakker appelsin, sitron, klementin eller nynorsk. Nynorsk er faktisk det eneste menneskespråket som kommer til å overleve fruktokalypsen.

Og det er jo litt rart å tenke på, når vi vet hvor vanskelig det er for sitrusfrukter å lære nynorsk. Ikke engang den store grapefrukten Ivar Aasen orket nynorsk, jf. hans boktitler «Det norske Folkesprogs Grammatik» og «Ordbog over det norske Folkesprog». Hvis han var så glad i nynorsk, hvorfor skrev han da bøkene sine på dansk? Forklar meg det, nynorsister. Nettopp, for dere kan ikke det.

Jeg har et spørsmål, som innvandrer: Kvalifiserer nynorskfolk egentlig som en egen etnisk gruppe? De har jo åpenbart mange av kjennetegnene: Eget språk. Kollektiv identitet, et kulturelt fellesskap. Egne folkedrakter. De er på mange måter et folk uten land. Med en forestilling om et felles opphav i Urnorge, det sanne Norge som ligger rett under overflaten på det falske Norge vi andre lever i.

Det kan av og til virke som om Norge er et digert skrapelodd, og hvis man krasser litt kommer Urnorge frem – dette perfekte og uforanderlig landet, frosset i tid, der brunosten står på bordet og aldri blir mørk og slår sprekker. Der Olav H. Hauge sin katt sitter i tunet og vokter så ingen lumske låneord sniker seg forbi. Er nynorskfolk en egen etnisk gruppe? Har jeg forstått det rett?

Jeg forholder meg åpent spørrende og trekker ingen konklusjoner. Men jeg elsker selvsagt nynorsk. Det må jeg jo si, ellers får jeg juling av Oddny Miljeteig med en tømmerstokk. Seriøst altså, jeg gjør det. Men dere har ikke gjort det lett for en stakkars innvandrer. Kunne dere ikke bare bestemt dere for ett språk som alle andre? Måtte dere lage et eget viking-esperanto for å stresse oss?

Jeg skal være forsiktig med å blande meg. Sånne etnisk-religiøse konflikter er eksplosivt stoff, selv om det bare står om en bokstav her og en tøddel der. Vil dere forresten vite mer om fremtiden, ut over det faktum at menneskerasen har blitt underordnet sitrusfruktene og alle TV-kanaler er tekstet på både mandarin og nynorsk? Å, fremtiden er fantastisk! Jeg har så mange ting å fortelle dere.

I fremtiden er det veldig stille, etter sitrusfruktene tok over. Man hører bare den summende lyden av de enorme kraftlinjene som løper på kryss og tvers, sprengfulle av fornybar energi (energien har blitt fornyet ved at menneskerasen har bukket under og blitt til fossile brennstoffer, som arbeidsomme klementiner nå pumper opp fra norsk sokkel i høyt tempo).

Fremtiden er lys. Den er så lys at det ikke går an å sove. Sitrusfruktene trenger mye sol, de har satt opp solpaneler i verdensrommet som reflekterer lyset så det aldri blir natt. De liker å trille rundt hele dagen, rundt og rundt i ring. Deres liv er ganske sorgløse, og de frykter bare en eneste ting: Å bli skrelt. Dette er jo en arketypisk frykt som vi alle kan kjenne oss igjen i.

Dere lurer kanskje på hvordan jeg vet alt dette. Svaret er enkelt: Jeg er synsk. Jeg dykker ned i tidens elv og svømmer som en fisk. Med høy albue og god avspenning kråler jeg på tvers av fortiden, fremtiden og nåtiden – men ikke samtiden! Samtiden er jeg ikke så interessert i å besøke. Der har de bare samtidskunst, samtidsmusikk og samtidsdrama. Kjeeedeliiig.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————-

Mikkel Grüner er rund og oransje med et tykt skall. Han stammer opprinnelig fra Kina, men dyrkes nå også i middelhavsområdet, USA og Latin-Amerika. Mange tror at Mikkel er en frukt, men det stemmer ikke. Håneidu! Han er egentlig et bær. På grunn av den lange transportveien fra opphavslandene plukkes Mikkel ofte før han er moden, hvilket dessverre har den uheldige effekten at han smaker syrlig og mindre aromatisk. Hvis du har spørsmål om astrologi eller kinesiske epler kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli besvaaaAAARRRGH! IKKE SKRELL MEG!!

«Du er ekstra energisk og kanskje overoptimistisk akkurat nå. Tenk over om alt du foreslår er praktisk gjennomførbart. Hold gjerne en fest for dem du er glad i!»

Jeg skulle gjerne fortalt dere om fredagen min, men det er en sinnssykt irriterende knirkelyd her, så jeg klarer ikke å konsentrere meg. Først trodde jeg det var noe rengjøringspersonal som drev og vasket gulvet ute på svalgangen. Jeg sto og snek litt bak gardinet, men det var ingen der ute. Jeg blir gal av den lyden, den er litt sånn skwuuuink uuuink med jevne mellomrom. Der var den igjen!

Uansett, siste fredag satt jeg og jobbet desperat mot en deadline som vanlig (som nå) mens svetten sprang og fingrene hamret på tastaturet. Jeg taster ganske hardt når jeg skriver, og har fått mye kritikk for det. Stort sett bruker jeg to fingre. TAPP TAPP TAPP – sånn høres det ut (jeg la inn en liten lydeffekt der for å fremme innlevelsen deres, vet ikke om dere la merke til det).

Jeg bruker to fingre når jeg taster fordi det er alt jeg trenger, så god er jeg. Jeg forestiller meg at tastene er små bokstavspikre som må hamres på plass. Det blir litt som å spille Whac-A-Mole, hvis dere kjenner det spillet. Jeg må konsentrere meg veldig for å ramme tastejævlene. Hvorfor må de være så små? Jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg ser ut som en neandertaler når jeg skriver.

I det siste har jeg holdt på med noe tekstarbeid for et norskprodusert dataspill. Spennende arbeid, men korte frister og mye stress. Og så ble jeg tvunget ut på denne helsikes Australia-turen og kom litt på etterskudd, så i siste uke måtte jeg ta et skippertak for å hente meg inn. Jeg satt og hamret på tastaturet, akkurat som nå – TAPP TAPP TAPP skwuuuink uuuink – der var den lyden igjen!

Kanskje det er naboen som lager knirkelyden. Det kunne høres ut som det kommer der inne fra. Jeg vet ikke så mye om naboen, bortsett fra at han/hun liker å bore i veggene etter ungene har lagt seg. Det er nærmest en slags fritidsinteresse, kan det virke som. Dette er ikke ment som kritikk, kjære nabo. Jeg vet du hører rare lyder inne fra min side også. Tastelyder, blant annet. TAPP TAPP.

På fredagskvelden gikk jeg ut for å treffe en gammel venninne som har flyttet til Frankrike. Hun var i byen på en sjelden visitt, det er nesten ti år siden sist. Nå er hun advokat i Provence, så hvis noen av dere har lyst å reise til Frankrike og begå kriminelle handlinger kan jeg anbefale henne. «Mon Dieu! Noen har stjålet min baguette!» Hun er den første de ringer til da, har jeg hørt.

Horoskopet sa noe om at jeg skulle holde en fest for de jeg er glad i? Ha! De kan holde en fest for meg hvis de har så lyst å feste. Men jeg fikk nå drukket noen hveteøl med min franske advokatvenninne, og det ble ganske så festlig, skal jeg si dere. Jeg glemte å spørre henne om de har hveteøl i Frankrike, for ellers vil jeg ikke reise dit på besøk. Et sted får grensen gå.

Nei, nå var den knirkelyden her igjen. Utrolig at man aldri skal få jobbe i fred! Det er bare skwuuuink hele tiden, ingen fred å få. Men vent litt, jeg tror jeg har regnet ut hvor lyden kommer fra. Det er vaskemaskinen som sentrifugerer. Jeg får gå ut på badet og slukke den. Venter dere her? Ikke les videre før jeg kommer tilbake. — Sånn, nå er jeg tilbake. Det var ikke vaskemaskinen.

Men jeg fant ut hvor lyden kom fra; jeg foretok en sikker lydobservasjon som indikerte at det er ullsokkene mine som knirker. Ja, jeg har ullsokker på. Ikke vær så fordømmende, da. Det er helt vanlig praksis å gå med ullsokker når det er iskaldt ute. Men hvorfor har du BARE ullsokker på da Mikkel, din tulling, spør dere sikkert? Ikke bry dere. Jeg er en voksen mann og bestemmer selv.

Greit, jeg skal ta av de jævla sokkene da, hvis det betyr så mye for dere. Sånn, nå er jeg naken. Er dere fornøyde nå? Eller vil dere jeg skal hoppe opp og ned og synge en sang for dere også, kanskje? Hva slags spalte tror dere dette er, egentlig? Jeg er så lei av å prøve å gjøre dere til lags. Nå fryser jeg på føttene, og det er ingen knirkelyder. Jeg hater når det er helt stille i leiligheten.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————-

Mikkel Grüner strikkes i rillestrikk, annenhver rad i farge 1 og annenhver i farge blå. Legg opp 70 m på pinne nr X, med farge 2. Strikk 1 omgang rett (vrang). Snu og strikk femten kilometer rett vest, ta en løs av, 2 rett sammen og trekk den løse over (=17 m gangfelt), 98 m rett. Snu og strikk rett tilbake. Snu og strikk 6 m rett, til du kommer til Hønefoss. Fell over de 2 midterste og ta av mot E18. Snu og strikk rett tilbake til Voss. Klipp tråden og trekk den gjennom Haugesund. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller strikkeoppskrifter for trailersjåfører, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

«Dette kan bli en uvanlig travel dag, men begynn ikke å stresse for å tilfredsstille andre. Venner vil være villig til å hjelpe deg med en kinkig sak. Vis at du setter pris på dine nærmeste.»

Det var fredag den 13. og jeg våknet opp i Dubai – igjen. For å skjære hjemreisen fra Australia i to biter som en saftig kengurupølse hadde vi nemlig overnattet på det samme flyplasshotellet som på veien nedover. Min kjære forlovede og pestrottene hadde sovnet momentant, mens jeg hadde blitt sittende litt og spille kort i minibaren, sammen med den lille dvergbartenderen (Jacques het han).

Jeg er som kjent ingen globetrotter, jeg blir fort veldig globetrøtt av all denne reisingen frem og tilbake til den andre siden av planeten Jorden. Det kan være stress nok å ta bussen til Åsane, så en 21 timer lang flytur står langt nede på min ønskeliste. Men med grundig planlegging og god organisering kan man unngå å få et nervøst sammenbrudd. Ha ha! Jeg tuller. Det kan man ikke.

Vi fulgte sjekklisten vår: Sjekke ut av hotellet – sjekk! Sjekke inn i innsjekkingsskranken – sjekk! Gjennom sikkerhetssjekken – sjekk! Gå i taxfree’en og kjøpe en flaske Lagavulin, betale med reisesjekk – sjekk! Se en en chic tsjekkisk flyvertinne bli sjekket opp av en kjekk sheik med skjegg som spiser skinke fra Skjåk og spiller sjakk med en tjukk sjekkfalskner – det opplevde vi ikke.

Flyplassen i Dubai var stappfull av russere som ikke hadde det så veldig travelt med å komme seg hjem til Russland. Men vi kom oss nå inn på flyet, og flyet kom seg nå opp i luften. Jeg skal spare dere for alle detaljene fra turen («Hva er greia med flymat, lizm?»), men jeg kan røpe at jeg så en interessant dokumentar av Werner Herzog i et pittelite fjernsyn i stolsetet foran meg.

Da vi kom frem til København ble jeg informert av et lite, ekorn-aktig vesen i tolleruniform at whiskeyen min fra Dubai ikke var fin nok til å komme inn i Schengen-området! Det var rett og slett en slags terror-whiskey vi hadde kjøpt, så EU ble nødt til å konfiskere den. Da jeg sa til tolleren at jeg håpet den i det minste ville gå til et godt formål, svarte han at den ville gå rett i kloakken.

I kloakken, folkens. Dere hørte riktig. Og der har dere den Europeiske Union i et nøtteskall. Jeg skal ikke gå inn på noen større politisk diskusjon her, men la meg bare en gang for alle slå fast at et politisk system som pjåter 16 år gammel maltwhiskey rett i dass, uten annen begrunnelse enn at den er kjøpt i feil lufthavn, kan dere faen meg ha for dere selv. For et latterlig, paranoisk opplegg.

Som hevn gikk jeg rett ut og kjøpte to nye flasker whiskey (en Talisker og en Caol Ila, hvis dere endelig må vite det) før vi hoppet på flyet til Bergen. Det var et veldig lite fly. Spør meg hvor lite det var. Kom igjen spør meg. Ikke spill kostbare nå. Vil dere vite hvor lite flyet var? Vil dere? Jo, nå skal dere høre:

Flyet var så lite at cockpiten var i Economy Class. Piloten måtte sitte på huk og si «brumm-brumm». Det var så lite at da jeg satte meg ned lyste «toalett opptatt»-skiltet. Da jeg strammet sikkerhetsbeltet kom jeg til å trekke landingshjulene opp, og da jeg slo ned bordet ble flyvertinnen sur fordi hun måtte reise seg fra fanget mitt.

Det jeg trodde var askebegeret i armlenet viste seg å være hyllen til håndbagasje. Sikkerhetsbrosjyren var skrevet på pygméenes bantuspråk, og hadde bilder av umpa-lumpaer. Flymaten var en oliven på deling. Så lite var flyet. Skjønner dere nå hvor lite det var? Ganske smått, skal jeg si dere. Ganske så smått, ja.

Jeg ankom Flesland i T-skjorte og solbriller, som en tulling. Vi måtte ta to taxier hjem fra lufthavnen. Jeg kjørte med Norgestaxi, min kjære forlovede kjørte med Bergen Taxi. Jeg betalte kr. 387,- for turen, min kjære forlovede betalte bare to hundre og noe. Jeg trekker ingen konklusjoner av dette, det er bare en konstatering. Tenkte jeg ville nevne det her, siden jeg stusset over det.

Den sparsomt møblerte lavenergileiligheten var like rotete som den pleier. Dette skuffet meg. Hvorfor har dere ikke ryddet mens jeg var borte? Det hadde ikke skadet om dere vannet plantene av og til heller. Og hvorfor har dere ikke stjålet den senviktorianske salongen i rosentre som jeg har prøvd å bli kvitt i tusen år? Det var jo eneste grunnen til at jeg røpet jeg var i utlandet, herre jemini.

Men det er nå fint å være tilbake i bjutiful Bergen, gateway to the fjords. Det er mye jeg har savnet. Brunost, for eksempel, det har de ikke i på Gullkysten, eller Erna Solberg. De har bare det enorme Stillehavet og sånne kjedelige, solbrune parkeringsdamer på rulleskøyter, iført gullbikini. Godt å være hjemme i regnet! Godt å leve. Herlig.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————————-

Mikkel Grüner er fanget på en romstasjon der onde romvesener tvinger ham til å spise fuglefrø. I begynnelsen av filmen ser vi hvordan han prøver å flykte gjennom et vindu, men brutalt fanges inn og settes i bur. Store deler av andre akt er fortalt i flashbacks til barnehjemmet i Brasil der Mikkel vokste opp. Det antydes at det er Dr. Pelicans dødsstråle som har forvandlet Mikkel til en svær, feit rødvingetrost på syttiseks kilo. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller liker sport og spenning, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

«Dette kan bli en travel dag, så regn ikke med særlig fritid, eller tid til familien. Lov dem at du skal ta det igjen siden, og hold løftet ditt! Noe du har ønsket deg lenge kan du oppnå eller få råd til i dag.»

Velkommen til spalte nummer femti! I dag skal det handle om astrologi. Overrasket? Ja, det er tross alt en jubileumsspalte, så det er ingen grunn til å spare på kruttet (med mindre det plutselig skulle bli kruttmangel).

Greien er altså at jeg er i Australia, på Gullkysten, og av ukjente årsaker har de ikke BA her. Underlig, ikke sant? Kanskje de ikke er så opptatt av Branns stilling i tabellen, hvem vet. Folk kan være rare i utlandet.

På grunn av dette kulturelle underskuddet har jeg overtalt min ekstremt overvektige venninne, Brunhilde von Zeppelin, til å kjøpe avisen for meg. Jeg måtte lokke henne med åtte kilo Denja rekesalat, men det lykkes. Hun skal liksom sende meg horoskopet via en moderne oppfinnelse som kalles SMS, en slags veldig rask telegram som blir levert rett til lommen av usynlige koreanske dverger.

Problemet er bare at nå sitter jeg her (i undikken, det er varmt) og skal skrive spalten, mens Brunhilde, den late flodhesten av en kvinne, ligger og purker og sover hjemme i Bergen. Dette på grunn av tidsforskjellen, og det faktum at hun sover omtrent 2/3 av døgnet.

Normalt ville ikke Brunhildes døgnrytme vært et problem, men det har seg slik at i dag er den store hjemreisedagen. Det blir rett og slett ikke tid til å vente med å skrive spalten til det feite droget drar seg ut av Maersk-containeren hun bruker som seng. Så hva skal jeg gjøre?

Heldigvis stoler jeg så mye på astrologien som vitenskap at jeg kan 1) skrive spalten før jeg drar, 2) ringe Brunhilde fra Singapore, 3) klistre inn fredagshoroskopet for Jomfuen rett i tekstfilen med superlim, 4) levere til deadline via en moderne oppfinnelse som visst nok kalles indernett og 5) være rimelig sikker på at horoskopet stemmer rundt regnet omtrent ca. hundre prosent eller der omkring, pluss/minus.

Når jeg tenker over det kan faktisk en slik blindtest være en gylden mulighet til å få prøvet horoskopet under ekstreme omstendigheter. Så utrolig gøy vi har det her i spalten! Og så passende at vi får anledning til å utføre dette ekstremastrologiske eksperimentet nettopp i det femtiende jubileumshoroskopet. Man skulle nesten tro det var… skjebnen.

Fredagen min var ellers mer eller mindre lik resten av uken her nede: Jeg lå på stranden og lyttet til det evinnelige bråket fra det nok så feilaktig navngitte Stillehavet. Jeg skal si dere at det derre Stillehavet høres ut som en radio innstilt mellom to kanaler. For en jævlig stressende lyd.

For ikke å snakke om varmen. Solen skinner konstant her, man får aldri fred for den. Dere kan sikkert selv forestille dere hvor irriterende det er. Når huden blir utsatt for en slik umenneskelig behandling er det ikke rart at den skifter farge og blir ekkelt gyllenbrun.

Som dere kan skjønne er det ganske travelt her. Man svetter også ganske mye, så da er det viktig å få i seg nok væske, helst i form av tropiske drinker på terrassen. Og så alkohol som er så dårlig for leveren da! Det er selvsagt grufullt på alle måter. Jeg får ta meg en hvit måned når jeg kommer hjem. Det blir en vanskelig omstilling for meg som egentlig ikke liker white russians.

Men må man så må man, sa kjerringen, og fyrte til Petter Stordalen med et strykejern rett i tennene uten forvarsel eller begrunnelse. Dette blir en avsporing, beklager. Jeg holdt egentlig på å fortelle dere om min fredagskveld.

Vi spiste sushi, min kjære forlovede og jeg, på en liten restaurant med et sånt sadistisk rullebånd der de stakkars, intetanende sushibitene en siste gang får lov til å oppleve illusjonen av å være på togreise mot en ukjent destinasjon, før man brått fortærer dem i et frådende holocaust av ris og tang og rå fisk.

Deretter tok vi monorailen ut til Jupiter’s Casino og spilte bort enorme summer ved blackjackbordet, som vi heldigvis etterpå vant tilbake på ruletten. Vi ble sittende en stund i baren etterpå og iaktta alle de triste skjebnene som ble lurt trill rundt i finstasen sin. Det var svært underholdende å beskue all denne menneskelige fornedrelsen.

Da vi hadde fått nok spaserte vi hjemover langs Stillehavet. Helt nede i strandkanten skimtet jeg fire utydelige, svarte figurer som kom mot oss. De så ut som de svevde over vannet, som flyktige besøkende fra den evige, tidløse drømmetiden, før de hvite kom med sine strandhåndklær, sushibiter og tacky kasinoer. Mennesker har vandret her, langs denne stranden, i tusenvis av år, og alle har de tenkt det samme: Fy faen så det bråker, Stillehavet.

Min antakelse, uten faktisk å ha lest det: Horoskopet stemte hundre prosent!

——————————————

Mikkel Grüner hjalp menneskene med å finne vann i Drømmetiden. Han våknet fra søvnen sin og kjempet seg opp gjennom jordskorpen. Da han beveget seg frem gjennom det øde landet etterlot han dype spor. Han kalte froskene frem fra det underjordiske og kilte dem. Når de lo strømmet vannet ut av deres munner, fylte sporene hans, og dannet elver og sjøer. Sakte begynte gresset å vokse. Så våknet alle dyrene opp – fugler, slanger, øgler, kenguruer, koalaer og dingoer – og fant sin plass på jorden. Hvis du har spørsmål om astrologi eller mytisk vannforsyning, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

«Du trives helt utmerket i en rolle du har tatt på deg for kortere tid, og dette kan få innflytelse på dine valg for fremtiden. Vær ikke for sikker på at alt du hører i dag er sannheten.»

Vi sjekket inn etter midnatt på et swanky lufthavnshotell i Dubai. Vi hadde fløyet fra Flesland til Kastrup, og derfra videre til de Forente Arabiske Kameratene, vårt pitstop på veien til Australia. Egentlig er jeg ingen globetrotter, lange reiser blir alt for mye styr for meg. I min naturtilstand kan jeg så vidt overskue å sitte helt stille i en stol, bare iført joggebukser, og drikke hveteøl uten å søle.

Det var min kjære forlovede som hadde lurt meg ut på dette eventyret, under forutsetning av at de hadde hveteøl i Australia også. Hun og de jævlige små pestrottene hadde allerede kollapset i en hop på sengen, som var i størrelse sheik size. Å finne en plass å sove uten å vekke dem var som å spille mikado med sine egne (og tre andres) armer og bein, men det lykkes.

Den natten hadde jeg en rar drøm. Jeg drømte at jeg fant en liten dør i et hjørne av hotellrommet. Det var bare så vidt jeg klarte å skvise meg gjennom den lille korridoren bak, kravlende på hender og knær. Jeg kom inn i et pittelite rom, ikke større enn en flyttekasse, pyntet med kinesiske lamper i mange farger. Bak en lav bardisk sto en dvergbartender i pikkolo-kostyme og mikset drinker.

Jeg bøyde meg ned og prøvde å bestille en dobbelt whiskey, men dvergbartenderen sa den var på fire milliliter, bare nok til å fylle et fingerbøl. I stedet ba jeg om en bayer og en pose chips. «Når du er i Dubai drikker du bayer når dubaierne drikker bayer,» mumlet dvergbartenderen kryptisk, og ga meg en flaske som ikke var større enn en fyrstikkeske.

Jeg måtte tømme flaske etter flaske for å fylle det alt for store ølglasset, og da jeg åpnet den knøttlille chipsposen skjønte jeg at jeg hadde fått mikrochips. Det var en veldig rar drøm. Neste morgen våknet jeg med dundrende hodepine, utstrakt på badegulvet, og da vi sjekket ut av hotellet ble jeg presentert for en meterlang regning fra minibaren! Det var alt sammen meget mystisk.

Vi forlot omsider de Forente Arabiske Elefantene, og det bar videre til Australia. Dette sagnomsuste landet er så stort at mange mener det bør klassifiseres som et eget kontinent – men da har man ikke tatt høyde for jordens krumning og sentrifugalkraften: Vannet løper i en omvendt spiral ut sluket, om sommeren er det vinter, og vice versa. Det er dette som gjør at Australia ikke er et kontinent, men et inkontinent. Dere tror jeg tuller, men det er vitenskapelig bevist.

Man kan si mye bra om Australia, men det ligger ganske upraktisk til. Det tok oss nesten fjorten timer bare å komme gjennom innsjekkingen og inn på flyet, fordi vi beveget oss på tvers av tidssonene i lufthavnterminalen. Det var som å gå i sirup (jeg vet dette fordi jeg senest i siste uke helte sirup ut over hele leiligheten til det nådde meg til knærne (fordi jeg kjedet meg (og kanskje muligens som del av en avansert sexlek))).

Da vi endelig kom frem til Brisbane hadde vi mistet ni timer av livene våre som vi først får tilbake ved neste skatteoppgjør. Bare tenk på hvor mye det blir i katteår. Katter har jo ni liv, og et år for dem er derfor det samme som omtrent syv menneskeår. Med litt rask hoderegning blir det fort snakk om millioner av timer. Godt man ikke er en katt (unnskyld til dere som er katter/furries).

Vi vekslet til monopolpenger og kjørte mot Gullkysten. Utenfor regnet det. På mange måter var mitt førsteinntrykk av Broadbeach at det var veldig likt Fyllingsdalen: Det regnet akkurat som hjemme, det lokale kjøpesenteret het «the Oasis» akkurat som hjemme, og det var fullt av smellvakre, halvnakne kvinner akkurat som hjemme. Dessverre var mine barn der også, akkurat som hjemme, så det trakk litt ned.

Jeg skal ikke kjede dere med historier om nyttårsfeiring i tropisk klima, bading i Stillehavet og drinker på terrassen i 25. etasje. La oss heller diskutere noen astrologifaglige problemstillinger: Hvordan påvirker det tolkingen av horoskopet at jeg mistet ni timer på turen over det Indiske Osean?

Astrologien er ikke en eksakt vitenskap, men den tar aldri feil, så mye har jeg lært i løpet av min tid som kjendisastrolog. Denne fredagen var bare på usle 15 timer. Derfor bør dere ikke lese mer enn hvert tredje ord av dette fredagshoroskopet. Hvordan er været i Bergen forresten?

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————————-

Mikkel Grüners skjelett er bygget opp av brusk, men hans tenner er harde. Likevel skjer det ofte at de brekker under jakt på et byttedyr. Mikkel kan skifte ut så mye som 40.000 tenner i løpet av sitt liv, på det hurtigste bytter han ut tenner hver åttende dag. Når en tann brekker tar tannen på raden bak den mistede tannens plass. Mikkels tenner kan bli opp til 7 cm lange. De er taggete for å kunne skjære gjennom skinnet til byttedyrene, slik at de gjør størst mulig skade. Hvis du har spørsmål om astrologi, håbranner eller andre bruskfisker, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Dagen kan fort bli preget av forsinkelser og irritasjon. Prøv å ta tingene med godt humør, det vil gli over etterhvert. I kveld kan det inntreffe noe du har ventet på lenge, en spennende kveld!”

Irritasjon? Forsinkelser? I den søte juletiden?! Det kan jeg aldri forestille meg. Og dog, når jeg tenker meg om… Jo, forresten. Noen forsinkelser har det da vært. Det har til og med forekommet mild irritasjon. Men la oss ikke snakke om det nå. La oss heller snakke om dere for en gangs skyld. Jeg bare babler i vei som vanlig, uten tanke for deres behov. Dere må tro jeg er en stor egoist. Dere må tro jeg ikke bryr meg om dere. Det stemmer ikke! Tvert imot, mine små, imaginære tamagochi-venner. Tvert imot.

Jeg bryr meg. Jeg bryr meg mye. Veldig mye. Kanskje for mye. Kanskje jeg er sykelig opptatt av dere. Kanskje jeg til med har et lite alter i kjelleren med bilder av dere tatt med telelinse, der jeg har brent ut øynene med en sigarettglo, skrevet stygge ord, og tegnet kjønnsorganer på med filtpenn. Jeg sier ikke det er tilfellet for dere alle sammen, men jeg bryr meg virkelig. Det skal dere vite.

Andre synes kanskje dere har dårlig ånde og stygge tær (spesielt den rare neglen på lilletåen deres), men jeg er ikke sånn som dem. Dere har tanker og følelser, det vet jeg, selv om de er veldig små og irrelevante for meg. Jeg respekterer dere som mennesker likevel. Eller som dyr, hvis dere heller vil respekteres som dyr/furries. Jeg kan kanskje til og med respektere dere som planter. Men ikke som mineraler! Der går grensen. Dere er kanskje en gjeng med forskrudde furries, men ikke et reagensrør med silisium. Så mye vet jeg.

Hvis Jesusnissen har lært meg noe denne julen er det at alt liv har en verdi i kroner og øre. Enten dere tror på Jesusnissen, Buddha-nissen, Mohammed-nissen eller Darwin-nissen er dere like mye (eller lite) verdt i mine øyne. Uten å tallfeste det helt nøyaktig vil jeg anslå dere er verdt rundt kr. 0.08/uken for meg. Minst. Men sikkert mye mer (dette anslaget er basert på avisens opplag og min lønn). Dessverre er hoderegning ikke min sterkeste side. Hvis jeg skal beskrive meg selv i to ord må det bli: «Veldig dårlig i matte».

Kom her, sett dere godt til rette i armkroken min. La oss prate litt sammen. La oss late som vi er interessert i hverandre. Hvordan går det med dere? Eller som de pleier å si i kampanjer for hjelpelinjer rettet mot kristen ungdom: Hvordan har dere det… egentlig? Jeg elsker sånne kampanjer som snakker ungdommens språk: «Yo!» sier de, «yo kidz! Hold dere vekke fra drugz – ta dere heller en motherfucking baconpølse på vei hjem fra Ten Sing». Akkurat sånn sier de. Kom dere ut av armkroken min.

Det er dette julen handler om. Å bry seg. Å kose seg – sammen. Men ikke for mye! For vi må aldri glemme at det er mennesker der ute som lider og har det vondt. Jeg har faktisk oppfunnet en nisselue som gir elektrisk støt hvert fjerde minutt mens en innebygget høytaler skriker «MANGE BARN GRUER SEG TIL JUL» rett inn i øret. Jeg tror det kan være et marked for en sånn lue nå i julen. Bzzzzt! Au.

Den er beregnet på sånne folk som bare kan kose seg når de har litt dårlig samvittighet: Juleflagellanter. De ønsker jo ikke faktisk å gjøre noe for alle disse lidende barna, for da kunne de gjort det de andre 364 dager i året: Adoptert et foreldreløst barn, gjort sosialt arbeid, gitt store anonyme donasjoner til veldedige organisasjoner, eller stemt på et politisk parti som ikke er i ledtog med Satan-nissen. Men nei, de liker bare å tenke på lidende barn en dag i året, for da smaker grøten så deilig. Bzzzzt! Au.

Så sitter de der og hulker i grøten sin så den blir god og salt. Men lidende barn har jo rent objektivt lite å tjene på at folk tenker på dem på julaften. De kunne heller trengt f.eks. nye klær eller plassering i fosterhjem. Det er derfor vi har det gamle ordtaket: «Den som salter grøten sin med gråten sin skal stikkes i låret med en gaffel». Dere kjenner sikkert det ordtaket. Men la oss ikke dvele ved dette nå. La oss se fremover, mot det nye året. Bzzzzt! Au.

OK, dette var kanskje den spalten jeg har skrevet som har holdt desidert lavest kvalitet, men til min unnskyldning skal det sies at jeg har vært dritings i en uke, og bare spist peppernøtter. Men i neste uke skal det bli andre boller, for jeg er faktisk på vei til Australia. Jeg skal sende dere et bilde av en kenguru eller noe.

Og sånn går vi inn i det nye året, som en kristen baconpølse, baklengs, nakne, smurt inn i sennep og viklet inn i bacon. Er det rart mange barn gruer seg? Bzzzzt! Au.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————

Mikkel Grüner er lokalisert i et av byens mest lukrative strøk, og avgrenses mot sjøen av en langstrakt strandlinje. Hovedhuset, en enebolig på 480 kvadratmeter, ble ferdigstilt i 1912 og fordeles på to hovedetasjer og en kjelleretasje. Med på kjøpet fås et naust på 150 kvadratmeter, helipad, og en liten veteranbilgarasje. Men det er Mikkels beliggenhet og areal som kan sies å være selve skattekisten: Med over 17 mål er det nok av tumleplass på den eksklusive og avskjermede tomten. Hvis du har spørsmål om astrologi eller luksuseiendommer kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Du er nødt til å gjøre tingene på din egen måte dersom du skal kunne stå for resultatet. La deg ikke friste av det som kan fremstå som snarveier til lykken, de kan fort bli det motsatte.”

Jeg har skrevet et dikt. Vil dere høre det? Klart dere vil! Dere elsker lyrikk. Her kommer det:

ODE TIL DEN ASTROLOGISKE METODE
jeg må gjøre tingene
på min egen
spesielle måte
for jeg er unik!
og jeg er spesiell!
og unik!
jeg må med andre ord
skrive horoskopet
som et eksperimentelt
modernistisk
dikt
for ellers kan jeg ikke
stå for resultatet
det må være dette stjernene
prøver å fortelle meg
hva ellers
hallo liksom
seriøst

Likte dere diktet mitt? Hva? IKKE? Idioter. Dere har ikke forstand på lyrikk. Det er siste gang jeg blottlegger sjelen min for dere med den vakre poesien min. OK, dere kan få høre et dikt til, men så er det slutt:

ODE TIL EN DIODE
O, du ikke-lineære
elektriske komponent
som leder strømmen
bare i en retning
du har to elektroder
en katode og en anode
og strømmen kan bare gå
fra anoden (plusspol)
til katoden (minuspol)
men aldri omvendt!
aldri omvendt
aldri, aldri omvendt
aldri

Likte dere diktet? HVA? Dere likte ikke det heller? Det var da utrolig så kravstore dere var. Tror dere dette er en slags danseband-jukebox der dere bare kan sende en SMS til kr. 100,- og så forteller jeg en blaut vits? (Ellers en god forretningsidé, noteres i loggen og brukes senere.)

Nei, jeg er en fri sjel, en kunstnersjel, og jeg må få utløp for kunsten min. Ellers står jeg i fare for å eksplodere av kunst. Jeg kan få kunstforstoppelse. Dere skjønner ikke hvor ubehagelig det er. Det føles som å ha Mona Lisa på tvers i tarmsystemet, eller en stor edderkoppeskulptur av Louise Bourgeois. Forferdelig å tenke på. Nei, kunsten må ut. Dere har vært snille i år, så dere skal få et lite dikt til:

ODE TIL DEN PREKAMBRISKE PERIODE
jeg vet ikke så mye
om arkeologi
men en ting er sikkert
alt var mye bedre før
kanskje spesielt
i prekambrium

Det var saker, ikke sant? Nå snakker vi prisbelønnet poesi her. Dette diktet elsket dere. Hva? Dere likte ikke det diktet heller?! Det var da helt utrolig så vanskelig et publikum dere skulle være i dag. OK, dere skal få høre et aller, aller siste dikt, så er det helt slutt, og denne gangen mener jeg det:

ODE TIL MITT HODE
jeg har et hode
på toppen av kroppen
det er helt OK å se på
men litt stress
å vedlikeholde
det er mye arbeid
med hodet

jeg må klippe håret
av og til (jeg gjør det
selv) og jeg må
barbere skjegget
minst hver fjerde dag
ellers ser jeg ut som
en villmann!! eller
en sjørøver!! og ikke
det siviliserte, urbane
middelklassemennesket
jeg er.

hodet er fullt av tanker
mest om nakne damer
og hvordan skaffe $
men også en god del
ganske blodige
og unødvendig brutale
drapsfantasier

f.eks. i kassen på Rema
når noen bruker for lang tid
og ikke får varene
opp i posen fort nok
sånn at mine varer
blandes med deres
da tenker jeg
på å knivstikke dem
rett i halsarterien
så kan de lære å ta hensyn
til de andre kundene

eller når to feite kjerringer
sperrer hele fortauet
med barnevognene sine
fordi de partout må gå
side om side og mase
da tenker jeg på å slå dem
i hodet med en hammer
ikke barna, selvsagt
de skal få leve
hallo
jeg er jo ikke psykopat

eller på bussen
i rushet
når piercede ungdommer
spiller jævlig popmusikk
som de sikkert selv tror
er totalt undergrunn
(men som bare er et
produkt som alt annet)
ut av de små høytalerne
på de dyre telefonene
som de har fått av
foreldrene sine
så hele bussen må høre det
da tenker jeg på å
dynke dem i bensin
og sette fyr på
wooosh

er dette normalt?
det tror jeg sikkert det er
eller kanskje ikke
kanskje jeg skal
la skjegget gro likevel
og bli sjørøver

Det var det jeg hadde av poesi for denne gang. I neste uke skal jeg lære dere litt om blomsterdekorasjon.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

——————————-

Mikkel Grüner begynte sin karriere som intendant på det engelske orlogsfartøyet «Neptune». Ved en anledning nektet kapteinen å angripe et fransk fartøy, noe som førte til mytteri. Mikkel ble utnevnt som leder for mannskapet, hvorpå han gikk til angrep og nedkjempet det franske skipet. Etter dette slaget bestemte Mikkel at de skulle gå over til piratvirksomhet. Han er nok mest berømt for å ha hatt både Anne Bonny og Mary Read, de to mest kjente kvinnelige piratene noensinne, i sitt mannskap. Mikkel endte sitt liv i galgen. Hans flagg var en hodeskalle over to kryssede huggerter. Hvis du har spørsmål om astrologi eller kapervirksomhet kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

«Det er mange som gjør krav på din tid og dine ressurser. Forsøk å fordele rettferdig slik at ingen føler seg forbigått. Benytt uventet fritid til å endelig få gjort unna nødvendige oppgaver i huset.»

Jeg kan veldig raskt og uten omsvøp røpe hvem det er som gjør krav på all min tid og alle mine ressurser: Det er de forbaskede jævelungene. Herre jemini så mye jobb det er med å holde de to små pestrottene i live. Dere som ikke har barn, dere aner ikke hvor lett dere har det. Ingen er interessert i å høre om de små problemene deres. Hold kjeft.

Jeg kan se dere for meg i den ekle, lille hybelen, der dere ligger og diskuterer postkolonialistisk teori mens dere røyker sigaretter og knasker bamsemums etter en omgang svett, uforpliktende og eksperimentell sex, på kanten av den skitne madrassen som ligger rett på gulvet fordi dere er så bohemaktige at dere ikke har en riktig seng engang. Dere skulle faen meg hatt juling.

Her er et vennlig råd til dere: Bruk prevensjon. Og hvis den hyggelige samtalen på noe tidspunkt skulle komme inn på barn og forplantning, bare løp. Ikke se dere tilbake. Gjem dere i skogen under en bregne. Lev av røtter og bær, spis rå lemen og kjøttmeiser om dere må, men for Guds skyld: Ikke former dere.

Det er nemlig aldri fred å få for avkommet. Når man først har fått dem blir man ikke kvitt dem så lett, litt som kjønnsvorter eller underlivssopp (for å sammenlikne med noe dere har erfaring med). De sover nesten ikke, og tiden i barnehagen flyr forbi som en vakker opiumsdrøm. De skal hentes og bringes, de skal fôres og spyles, de skal synges for om kvelden og de skal trøstes når de løper inn i bordkanter.

For ikke å nevne utgiftene: Mat skal de ha. Frisk frukt skal de ha, så de ikke får skjørbuk. Sjokoladekalender skal de ha. Varme klær skal de ha. Jeg kunne kjøpt og innredet en hytte formet som en gitar bare for de pengene det koster meg å holde dem med fottøy. Alle ville skjønt at jeg var talentløs i knollen, men det ville vært verdt det.

Den prisen jeg rent hypotetisk kunne fått dersom jeg solgte dem til organisert menneskehandel ville ikke begynt å dekke mine utlegg så langt. Kanskje hvis jeg stykket dem opp og solgte deres organer på det svarte marked, men som sagt, det blir veldig hypotetisk. Norsk lov er utrolig sneversynt på dette området.

Av og til – nå skal jeg være hudløst ærlig med dere, mine pittesmå imaginære venner – av og til føler jeg meg fremmedgjort fra dette livet. Jeg skjønner meg rett og slett ikke på denne moderne farsrollen jeg har blitt tildelt. Det funker sikkert for mange av dere laktoseintolerante sivilarbeider-hippier som har vært utsatt for store doser hormonhermende ftalater, men ikke for meg.

Jeg er ingen naturlig omsorgsperson. Mitt yngelpleieinstinkt er svært dårlig utviklet. Har jeg varme, vennlige hender? Nei, de er kalde og harde, med nedbitte negler. Har jeg kjærlighet i stemmen og trøst i mitt blikk? Nei, jeg liker stort sett å rope og kjefte. Har jeg store myke pupper og uuttømmelig tålmodighet? Svaret er nei, snarere tvert imot. Liker jeg barn? Til nød mine egne, når de sover. Men i utgangspunktet: Nei.

Likevel hensleper jeg nå min manndoms beste år med å skifte bleier og trille rundt på overprisede barnevogner. Jeg har lært meg hele teksten til «Dyrevisa» og kan alle replikkene i den siste utgivelsen fra «Kaptein Sabeltann», denne motbydelige og endeløse serien av dampende hestemøkk pakket inn i plastikk.

Er det rart man får fluktfantasier? Noen dager har jeg lyst å bare slå deres små hoder mot hverandre som to kokosnøtter – klonk! – for å desorientere dem lenge nok til at jeg kan stikke av. «Naken mann sett løpende i Løvstakktunnelen, mot trafikken, skrikende ENDELIG FRI!» (Jeg vet ikke helt hvorfor jeg måtte være naken i det scenariet.)

Men hva er egentlig alternativet til denne kjønnsløse, urbane farsrollen? Dere må ikke misforstå, det er ikke fordi jeg synes barnepass automatisk skal være kvinnearbeid, altså. Det absolutt mest patetiske som har fysisk eksistens i hele dette uendelige universet vi trasker rundt i, er jo sånne «mannesaksaktivister». Sånne som synes det er så leit at likestillingen har gått alt for langt, og vil skru tiden tredve år tilbake.

Jeg har dårlige nyheter til dere, klynkende små sytepaver: Dere ville ikke vært ekte mannfolk uansett tidsalder. For en tragisk gjeng. «Bu hu hu, de slemme kvinnene har alt for mye makt over svake, stakkarslige meg. Bu hu hu, mamma vil ikke vaske trusene mine.» For en trist sang. Ta på en rosa kjole og dans for meg, lille antifeminist. Jeg skal klappe takten.

Nei, jeg hadde uansett ikke orket å være en sånn femtitallsfar som røyker pipe bak avisen, og det høres dessuten veldig brannfarlig ut. Jeg kunne kanskje gått for litt mer sånn Conan the Barbarian-livsstil, med sverdkamp og barmfagre damer, men jeg kler dessverre ikke skinntruse. Jeg får vel passe de jævla ungene da. Men ikke forvent at jeg skal like det.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————

Mikkel Grüner ble nylig valgt til årets barnehage av magasinet «Søte barn og dyr». Av over 147 nominerte barnehager var det til slutt Mikkel Grüner som gikk av med seieren. Da beskjeden kom siste torsdag kunne ikke daglig leder Pinocchio von Penisvütteräl holde tilbake gledestårene: – Det var en utrolig beskjed å få. Tårene strømmet på, og gleden spredte seg straks over hele barnehagen. En skikkelig jubeldag, sier von Penisvütteräl til Dagens Næringsliv. Hvis du har spørsmål om astrologi eller yngelpleie kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Selv om mange vil ha deg med på alt mulig rart i dag bør du holde deg til dine opprinnelige planer. Alt som har et konkurranseelement i seg vil falle heldig ut for deg i dag.”

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor det er så lite astrologi i astrologispalten min. Dette sårer meg dypt på flere forskjellige plan, både profesjonelt og yrkesetisk, men også personlig, som menneske, familiefar og fotgjenger. Vi må råde bot på dette med en gang! I dag vil jeg derfor ta for meg noen metodologiske og vitenskapsteoretiske spørsmål knyttet til det faglige fundamentet i mitt arbeid som kjendisastrolog.

Allerede de gamle filosofene, og senere egypterne og mayafolket, forsto at astrologien var inne på noe. Jeg tror det var den greske filosofen Nietzsche som skrev: «Ikke la den søte drømmen til å skyve under øynene før du, anmeldt og tenkte hver dag scener. Hvis de spør, hva er stillhet? Svare: Den første er stein i tempel visdom». (Jeg er litt usikker på den nøyaktige ordlyden fordi jeg har oversatt fra portugisisk med Guugle Translate.)

At astrologien er så forbløffende presis en vitenskap skyldes nok først og fremst at den er en syntese av all menneskelig tenkning. Akkurat som legevitenskapen (som i rettferdighetens navn også er en ganske nyttig vitenskap) er astrologien ikke bare deskriptiv, men også preskriptiv: Den beskriver nøyaktig hva som kommer til å skje, ned i minste detalj, samtidig som den rådgir og veileder oss om hva som er lurt å gjøre med livene våre.

De gode tipsene vi får fra horoskopet er å betrakte som åndelig medisin, en sjelelig tyggetablett om man vil, en esoterisk vaksine, eller kanskje heller en slags spirituell stikkpille. Hvis vi bare husker å ta den hver dag vil intet ondt skje oss, eller i hvert fall ikke så mye som ellers ville skjedd. En gang glemte jeg f.eks. å lese horoskopet, og da fikk jeg AIDS i begge armene og døde. Heldigvis ble jeg reinkarnert neste dag.

Det mest imponerende er vel egentlig at så mye viten kan komprimeres til to små setninger. På dette området er astrologien akkurat som kokkekunsten, den lager en fyldig consommé, reduserer kunnskapen til en tykk buljong, koker inn universets gåter til sannhet – akkurat som myse kokes inn til brunost. Horoskopet blir å betrakte som en herlig brunost av visdom. Vi bare høvler av en skive og gomler det i oss. Er dere med meg på den, eller?

Dere som følger astrologispalten min med religiøs fanatisme (hei til dere forresten, fortsett å sende meg bilder av dere selv i trusen) vet at horoskopet ganske ofte stemmer nesten helt opp mot hundre prosent. For enda en gang å bevise hvor presist et verktøy astrologien er, vil jeg nå igjen, for førtifemte gang, foreta en grundig, vitenskapelig analyse av fredagshoroskopet:

Prøvde folk å få meg med på noe rart? Ja, det gjorde de. Holdt jeg meg til mine opprinnelige planer? Ja, så menn. Falt alt som hadde et konkurranseelement heldig ut for meg? Vi setter kryss for «ja» ved den også. Quod erat demonstrandum, som dere ser stemte horoskopet altså… Vent nå litt. Det har visst skjedd en feil her. Dette er jo lørdagens avis! Jeg innser nå at jeg har kommet til å kaste fredagens avis da jeg ryddet kontoret. Hele denne spalten er altså skrevet på bakgrunn av feil horoskop.

Og likevel stemte horoskopet! Ser dere hvor fantastisk en vitenskap astrologien er? Stjernene må ha forutsett at jeg ville komme til å kaste fredagsavisen, og tatt høyde for dette. De har ordnet det sånn at jeg fikk rett horoskop likevel. Tenk at det går an å være så forutseende! Men stjernene vet jo alt, de henger tross alt der oppe på himmelhvelvet og har god oversikt. Det sier nesten seg selv.

Halleluja. Da har vi enda en gang fått besvart det eldgamle spørsmålet: Hvem vil du helst ha med deg på en øde øy – en lege, en prest, en kokk, en tømrer, en båtbygger eller Brooke Shields? Svaret er selvsagt: Ingen av delene, jeg vil mye heller ha med meg en karismatisk, lynende intelligent og blendende vakker kjendisastrolog.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————–

Mikkel Grüners karriere som barnemodell begynte allerede som barn, og fortsatte gjennom hele ungdomstiden og langt opp i voksen alder. Tidlig i 1981, i en alder av 42 år, ble Mikkel den eldste barnemodellen som noensinne har opptrådt på forsiden av motebladet Vogue. Senere samme år, i januar 1993, opptrådte han i kontroversielle TV-reklamer for Calvin Klein jeans, med det provokative slagordet «Heller en medisterpølse i lommen enn ti kjøttkaker på taket». Hvis du har spørsmål om mote, pølser eller astrologi, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

«Det ligger en uvanlig fin mulighet og venter på deg nå, men da må du smi mens jernet er varmt! Det er bare misunnelse fra andre som ligger til grunn for bakvaskelse av en venn.»

Bakvaskelse er en uting. Man skal ikke gå rundt og vaske folk i baken. Med mindre de eksplisitt ber om det, da får man heller gjøre et unntak. Eller hvis man jobber innenfor helse og omsorg, da kan det gjerne oppstå situasjoner der en grundig bakvaskelse er på sin plass. Men som en tommelfingerregel bør man ikke vaske vilt fremmede mennesker i baken. Det sier nesten seg selv, jeg skjønner ikke hvorfor vi må bruke så mye tid på dette.

Denne fredagen skjedde det egentlig lite. Jeg leverte krapylene i barnehagen og nøt etterpå en unødvendig lang bussreise i regi av våre gode venner, de fargeblinde sjimpansene i Skyss. Jeg hadde nemlig et lite ærend i biblioteket på Kunsthøgskolen i Bergen, der den rare bibliotekardamen (som ved et pussig sammentreff er min mor) hadde lagt til side en bok til meg. Boken handler om hvordan man blir super effektiv og oppnår stressfri produktivitet. Jeg har ikke hatt tid til å lese den ennå.

Utenfor biblioteket traff jeg på min smellfeite venninne, Brunhilde von Zeppelin, som kom vaggende i syltynne stiletthæler. Når det legges så mye vekt på en så liten flate må noe briste, og i dette tilfellet ble det jordskorpen. Hun hadde utstukket et sikksakk-spor av dype groper i asfalten ned langs hele Vaskerelven. Noen burde plante bjørketrær i de gropene, med tiden kunne det bli til en flott allé.

Men jeg har forresten lovet meg selv å slutte å drive gjøn med ekstremt overvektige mennesker som Brunhilde, etter jeg til min redsel oppdaget at alt hveteølet har gitt meg både dobbelthake og en skjemmende valk i nakken. Ja ja, den som graver en grav for andre er ofte ansatt i 60 % stilling som kirketjener, som man sier. Uansett, jeg forlot det digre kjøttberget idet hun maste seg inn døren til Godt Brød for å investere hele lunsjbudsjettet sitt i skillingsboller og muffins.

Etterpå besøkte jeg min kjære forlovede på hennes nye arbeidsplass. Hun høres alltid underlig motvillig ut i telefonen når jeg ringer henne på jobb, og tilbyr meg gjerne å møte meg ute på gaten heller enn å slippe meg inn. Hvis jeg likevel får lurt meg gjennom døren prøver hun gjerne å snike meg forbi sine kolleger og inn på kontoret sitt før jeg får pratet med noen. Det virker nesten som hun ikke vil jeg skal sjarmere dem i senk med min blendende karisma, gjøgl, sjonglering, tryllekunster og friske anekdoter om mine mange triumfer. Dette sårer mine følelser.

Hun er en rar og lunefull dame, forloveden min. Etter at hun sluttet på pølsefabrikken (eller hvor det nå var) har hun åpenbart gått inn i tekstilbransjen. Hun har visst blitt filtarbeider i putekontakten (?) eller noe i den dur. Jeg hører ikke alltid så nøye etter når hun snakker, men hun har blitt veldig fin på håret etter hun klippet seg, det skal hun ha.

På mange måter er hjemmelivet mitt som en slags stumfilm om en djevelsk attraktiv mann som bare ønsker å drikke hveteølet sitt i fred, men som hele tiden blir avbrutt av Louise Brooks og Rakkerungene. Ja da, løp du bare bort til datamaskinen din for å guugle Louise Brooks. Det var en litt obskur referanse, jeg vet det. Jeg tar selvkritikk på den. Jeg skal gjennomgå mine rutiner. Neste gang skal jeg være nøye med å konstruere poengene mine rundt kjendiser du har hørt om, noen som har vært med på «Skal vi danse» eller «Paradise Hotel».

Men jeg har nå ikke så mye å klage over. Bortsett fra denne forkjølelsen min som jeg ikke blir helt kvitt. Og den skjemmende valken i nakken. Ja, og så giftlokket, da. Er det ikke litt rart at vi fortsatt har dette giftlokket hengende over oss, når så mange glupe bergensere stemte på hjernekirurgene i Byluftslisten? Personlig synes jeg det er veldig mystifystisk.

Uansett, jeg kan ikke drive og plapre med dere om vind og vær, jeg må lese ferdig denne selvhjelpsboken min. Jeg må bli mer effektiv og produktiv. Jeg må skrive ting på lister og lage meg et kartotek. Jeg må frigjøre kapasitet til viktige prosjekter. Hvordan skal jeg ellers få tid til å drikke alt hveteølet mitt? Ja, jeg spør bare.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

————————————–

Mikkel Grüner er en liten nisse som bor under en stein i hagen. Hvis han hører om barn som ikke er snille med små dyr, kryp eller fugler, kommer han hjem til dem om natten og pisker dem med brennesler og tornekvister mens de sover. Så kan de lære det! Onde barn er det verste Mikkel vet. Hvis de er ekstra slemme fanger han dem i en pose, og selger dem til omreisende, svenske tivolier. Hvis du har spørsmål om astrologi, barneoppdragelse, eller det rette blandingsforholdet mellom labrador og retriever i en labrador retriever, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Ikke gi opp håpet selv om noe du har hatt store forventninger til ikke slår til. Husk at suksess kan erstatte fiasko på kort tid! Du kan bli nødt til å velge side i en vanskelig sak før du aner.”

Dere lurer sikkert på hvorfor jeg leser høyt denne ukens spalte fra en dårlig opplyst scene. Dere skjønner heller ikke hvordan dere plutselig har blitt transportert til denne lille, intime teatersalen, men dere er likevel fulle av forventning. Scenografien ser ut til å være hentet fra det gamle Egypt, med innslag av Tyrol. Det sitter en velnæret sankt bernhardshund på en av sarkofagene og ser uhelbredelig deprimert ut.

Usikkert titter dere rundt for å prøve å forstå hva som foregår. Teksten på plakaten gir ingen mening, alt dere vet er at når folk staver «amatør teater» i to ord, da mener de business med amatør-biten. Dere legger merke til at alle de andre publikummene også er i pyjamas, der borte sitter deres gamle samfunnsfaglærerinne med en papegøye på skulderen, og ved siden av henne en hest.

Dette er veldig rart alt sammen, men på scenen står en dyrisk tiltrekkende og karismatisk person, så dere tenker ikke nærmere over det. Ja – denne personen er meg. Mikkel Grüner, kjendisastrolog og musikalstjerne. Og for en forestilling dere har foran dere! Oj oj oj. Nå er forventningene skrudd helt opp i taket.

«God ettermorgen, mine hatter og dverger», deklamerer jeg med mandig røst, mens jeg skrider verdig rundt på scenen i mitt flotte sjørøverkostyme. «Denne fredagens horoskop bærer i seg kimen til en vakker poplåt, en skikkelig… sommerhit. Man blir nesten litt inspirert. Man får lyst å danse og… synge!» Jeg bryter spontant ut i sang -

(intro)
Ikke fortvil når du føler deg trist,
Men lytt til min sang hvis ditt liv mangler gnist

(første vers)
Du er en fiasko, men gi ikke opp
Gi aldri opp håpet, du er jo så flott (nødrim)
Din kropp er tipp topp og din scooter har kasko
Det gjør ingenting at du er en fiasko

(andre vers)
De store forventninger slår ikke til
Og livet går aldri den vei som du vil
Din scooter punkterer, din mage blir feit
Din humor er dårlig, og det er jo leit

(refreng)
Få armene opp –
Helt opp på topp!
Vær bare blid
For innen kort tid
Vil du få suksess
Penger som gress
Armene heeelt opp
Si yes yes yes!

Under refrenget begynner jeg å danse vilt og hemningsløst rundt på scenen, klatrer opp på pyramidene og kysser sankt bernhardshunden litt for heftig og lidenskapelig. Publikum kikker usikkert på hverandre, noen mumler at de vil ha pengene tilbake. Ha! Glem det. Dere får ikke inngangsbilletten refundert her i «Mikkel’s Amatør Teater’s Drømme Revy». Sånn leker vi ikke!

(tredje vers)
Vennene sier du har dårlig smak
Du må velge side i en vanskelig sak
Du kan ikke det, for din hjerne er liten
Din scooter er bulket og kroppen er sliten

(fjerde vers)
Hvordan skal det gå deg, din gamle banditt
Klart du punkterer når dekket er slitt
Du har ingen scooter, det var bare tull
Din kropp den er stygg, men din humor er gull

(refreng)
Få armene opp –
Helt opp på topp!
Vær bare blid
For innen kort tid
Vil du få suksess
Penger som gress
Armene heeelt opp
Si yes yes yes!

«Var ikke det en fin og catchy liten trall?» spør jeg stakkåndet, mens jeg klatrer ned fra sfinxen jeg har sittet over skrevs på. «Jeg tror nok dere kommer til å ha noen strofer av den på hjernen i dag. Tenk på det som en liten gave fra meg til dere.» Jeg ler teatralsk og sender sankt bernhardshunden et underlig intenst blikk. Svetten driver av meg, den hvite sminken har begynt å renne.

«Husk å lese horoskopet!» brøler jeg, så de første tre radene får spytt i trynet, men plutselig blir jeg alvorlig: «Vi lever så korte og meningsløse liv her på denne rare, lille planeten. Vi må ta vare på hverandre. Vi må hjelpe hverandre. Vi må ikke erte hverandre sånn.» Jeg stopper opp midt på scenen i en velregissert, Freddy Mercury-aktig positur, med knyttet neve og innstudert oppriktig blikk.

Flere av de unge damene i publikum har allerede begynt å kaste roser opp på scenen. «Stygge, dumme og griske mennesker har faktisk følelser, folkens. Tenk litt over det. Seriøst. Vi bør nedsette en mobbekommisjon for å skjerme de stygge, de dumme og de griske. Takk. Takk for meg. Takk», hvisker jeg inderlig, før jeg skjelmsk legger til:

«Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!»

————————

Mikkel Grüner er kjent for musikaler som «Rør ikke sjøpølsen», «Den magiske papegøyestangen», «Vindu mot Tårnplass», «Fem dager uten truse», «Hei, for en wienerschnitzel», «Stril i bil», «Forveksling på danskebåten», «Med smak av fisk», «Ambassadørens elskerinne», «I går kveld på Bryggen (stjal du min lommebok)», «Kjærlighet på folkeregisteret», «Color climax anal revy – the musical», og «Fjols til fjells REDUX» (med transpersoner i alle rollene), som har blitt oppført på Broadway over to ganger. Hvis du har spørsmål om astrologi eller datomerking av kjøtt, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

«En god dag for å presentere forslag eller planer, du virker overbevisende og andre vil lytte interessert til dine synspunkter. Gledelige nyheter som angår familien kan dukke opp i kveld.»

Denne fredagen skjedde det noe forferdelig som utløste et panikkanfall hos meg. Angsten tok tak i sjelen og begynte å ete seg innover som en sulten blekksprut. For å beskrive denne jævlige følelsen er det nødvendig å gripe til dristige språklige virkemidler. Jeg er kanskje ingen prisbelønnet forfatter, men jeg skjønner når man må ta i bruk dramatisk presens:

Det er fredag, og jeg våkner opp i et land der Espen Barth Eide skal ta over for Grete Faremo som forsvarsminister. Et land der rådende politiske krefter har vurdert det som en lur idé å overlate kontrollen over statens våpenmakt først til (grøss) Grete Faremo og deretter (urk) Espen Barth Eide.

Espen Barth Eide, som var med å fremforhandle feilkjøpet av overprisede, amerikanske jagerfly. En av arkitektene bak den ikke helt vellykkede norske Afghanistan-operasjonen. En mann amerikanske diplomater ifølge Wikileaks beskriver som «åleglatt» og «nyttig for oss», en type som «setter sine egne interesser foran den norske statens», men som de føler de har god kontroll på.

Og alt dette hadde vært greit, om det ikke var for det åpenlyse: Espen Barth Eide er en pingle. En svekling. En pyse. En sånn som ble valgt sist i gymtimen. Han har ikke spist opp grøten sin. Det er ikke alltid sosialisten og soldaten i meg er enige, men begge liker hveteøl, og ingen av dem har lyst å ha en åleglatt pingle som forsvarsminister.

Det finnes et pressebilde fra 2005 som sier alt: Espen Barth Eide og Bård Vegar Solhjell er på besøk i Afghanistan. De har for anledningen fått på seg hjelmer og alt for store skuddsikre vester utenpå de nystrøkne dressene. Begge smiler usikkert til kamera, dette er to gutter utenfor sitt rette element. De ser ut som unger i parkdress, på tur med barnehagen, man får følelsen av at de burde holde hverandre i hånden og synge «En elefant kom marsjerende».

Ikke for det altså, det er mye bra å si om Bård Vegar Solhjell, men han er ikke akkurat bygget som en dragon, mannen er jo nøyaktig tre pannekaker høy. Og likevel fremstår han som en veltrent, maskulin alfahann ved siden av Espen Barth Eide, den slu, lille røyskatten med de tykke brillene og de smale skuldrene. Tenk litt over hvor mye pingle du må være for å få Bård Vegar Solhjell til å se ut som et skikkelig mannebrot! Det burde ikke være mulig innenfor fysikkens lover.

Denne pinglen er altså vår nye forsvarsminister. Nå er det heldigvis liten risiko for at den onde Ivan plutselig kommer herjende og plyndrende gjennom landet, men ting kan jo endre seg. Kanskje vi burde ha noen sittende i den stolen som kan ta minst én pushup? Bare en idé.

Det beste man kan si om den saken er at Grete Faremo givetvis må slutte i jobben. Endelig har de tatt til fornuften der inne i hovedstaden, tenker dere. Men nei! Ikke før har hun opphørt å være forsvarsminister, så blir hun faen ete meg justisminister – for andre gang, vel å merke! Dette er ikke skjedd ved en feil, for de vet jo utmerket godt hvem hun er.

Ja, hun gale som i sin tid måtte gå av som justisminister, fordi det kom frem at etterretningstjenesten drev og overvåket et medlem av den kommisjonen som skulle undersøke om etterretningstjenesten drev med ulovlig overvåking, skal altså stå for innføringen av datalagringsdirektivet. Dette utløser panikkangst hos meg, og det bør det også gjøre hos dere.

Dere skjønner selv hvorfor: På grunn av øynene. Grete Faremos øyne som følger deg uansett hvor du står i rommet. Øyne som lyser av det pureste vanvidd. Alle som ser henne forstår umiddelbart at hun er gal som en vampyrflaggermus med rabies. Vi skjønner det instinktivt, på samme måte som vi skjønner at insekter med sterke farger er giftige og ikke bør spises.

Hvis vi hadde møtt Grete Faremo ute i skogen, sittende på en stubbe, ville vi tisset i stillongsen og løpt skrikende bort. Vi trenger ingen utskrift fra journalen hennes for å vite at damen er koko. Se bort fra kjevene, de svære kjevene som kunne bite over en nordsjøkabel, det er øynene som forteller historien – historien om en innemurt psykopat som langsomt klorer seg ut i verden. Den damen er galere enn et hus på hønseføtter.

Jeg fikk engang tilfeldig blikkontakt med henne, i Oslo i 2009, utenfor Stortinget, og jeg får fortsatt flashbacks. Har man bare en gang sett Grete Faremo inn i øynene blir man aldri den samme. Voldsomme, hypnotiske visjoner av ild og blod strømmet inn gjennom synsnerven og flenget psyken, jeg husker bare brudstykker: «Begravd levende», «den onde kaninen med kniven», «barnet er laget av fingernegler», «bistandsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering». Som sagt, dette er bare fragmenter.

Det er ikke meningen å skremme dere altså, men dette kommer til å gå skikkelig galt. Vi har delt statens voldsapparat mellom en åleglatt pingle og en livsfarlig erkepsykopat. Dette må bare ende i tragedie. Men nå har jeg ikke tid til å prate mer med dere, for det står en toårig jente her og skriker etter «sjottelade», hva nå enn det betyr.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————————-

Mikkel Grüner er et multirolle, femtegenerasjons stealth-kampfly som utvikles av USA og Storbritannia med mindre deltakelse fra en rekke partnerland, deriblant Norge og Israel. Flyet kommer i tre varianter: En variant for vanlig takeoff og landing, en variant tilpasset bruk fra hangarskip, og en variant som kommer hjem til deg om natten og knuser kneskålene dine. Tenk på en dato og et tall: Mikkel vil bli levert mye senere, og kommer til å koste mye mer. Hvis du har spørsmål om astrologi eller norsk forsvarspolitikk kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Du har mange plikter om dagen, men mye sosialt og hyggelig står også på programmet. Prøv å finne tid til litt stille ettertanke mellom slagene. Vær ikke redd for å ta noen sjanser nå.»

Det er vanskelig å finne tid til stille ettertanke når det sitter en forhistorisk flygeøgle og skriker en rett inn i øret. Hele uken min har båret sterkt preg av dette. Det som skjedde fredag morgen var nemlig at en heslig, liten flygeøgle på ca. 70 cm, og med et vingespenn på omtrent det dobbelte, forvillet seg inn gjennom altandøren da jeg luftet ut i den sparsomt møblerte lavenergileiligheten i Fyllingsdalen.

Den landet på sofaen, flakset usikkert med vingene, og utstøtte en rekke hese, gjennomtrengende skrik som gikk gjennom marg og bein: Iiiiiiiiiiiiiik! Iiiiiiiiiiiiiik! Jeg er slett ingen ekspert på forhistoriske øgler, men jeg har da Discovery Channel, og dette så vitterlig ut til å være en lyslevende pterodaktyl! Hvor kom den fra, mon tro? Det får vi sikkert aldri vite med sikkerhet. Kanskje Fyllingsdalen grenser opp til kjempeøglenes dal?

Kanskje et gammelt pterodaktylegg ved en feil hadde blitt ruget ut hos Nortura SA (konsernselskapet som oppsto som resultat av fusjonen mellom samvirkeforetakene Prior Norge og Gilde Norsk Kjøtt)? Eller kanskje en gal forsker ved universitetets tverrfakultære senter for kvinne- og kjønnsforskning hadde avlet den frem i et vannvittig eksperiment for å erstatte de kvinnelige styremedlemmene i Statoil med pterodaktyler? Det er umulig å si, men det siste virker mest sannsynlig.

Uansett, der satt den, midt på den nye sofaen, og krafset i ullstoffet med den sterkt forlengede fjerde fingeren sin. Herre jemini, tenkte jeg, hvordan skal dette gå? Den sparsomt møblerte lavenergileiligheten i Fyllingsdalen er trang nok som det er. Det viste seg dessuten at pterodaktylen var veldig syk og hadde høy feber. Det var derfor helt utelukket å sende den i barnehagen.

Med livet som innsats ga jeg den 250 mg paracetamol i stikkpille. Pterodaktylen var veldig motvillig innstilt til dette, den krasset og bet. Iiiiiiiiiiiiiik, sa den. Iiiiiiiiiiiiiik! Iiiiiiiiiiiiiik! Etterpå fikk den skive med skinkeost og en halv banan, da roet den seg litt ned. Så satte jeg på NRK Super, det pasifiserte den noen timer. Særlig hun ene barne-TV-tanten som ser ut som noen har kastet en håndgranat ned i en kasse med julepynt likte pterodaktylen godt.

Min kjære forlovede ble slett ikke fornøyd da hun kom hjem fra pølsefabrikken (eller hvor det nå er hun jobber) og så hva jeg hadde stelt i stand. Hun hadde i hvert fall ikke tid til å passe noen flygeøgler akkurat nå, sa hun, så dette måtte jeg klare selv. Aldri er det noen hjelp å få fra henne.

Hele uken har jeg hatt denne stygge, småsyke pterodaktylen gående rundt i leiligheten. Den klatrer i reolene, river ting ned fra hyllene, setter merker på møblene og riper parketten. Det er mye styr med en sånn pterodaktyl, det skjønner dere sikkert. Jeg fôrer den med kjeks og yoghurt, men den bare spytter det rett ut i trynet på meg og hveser. Den nekter å sitte rolig i Tripp Trapp-stolen. Jeg har gitt den stillongs på, og en liten kjole så den ikke skal fryse.

Den følger meg med de store, kalde øynene sine og slikker seg om munnen. Dens lange kjever er besatt med mange sylspisse tenner. Trusselen om vold og drap henger usagt i luften. Pterodaktylen forlanger at jeg synger «hjulene på bussen» om og om igjen ad nauseam, men den slår seg vrang hvis jeg bruker jamber, trokéer, anapester eller spondéer. Det er en umulig situasjon.

Mens jeg sitter og skriver dette står den på bordet ved siden av meg, vill i blikket, og skriker meg drithøyt rett inn i øret: Iiiiiiiiiiiiiik! Iiiiiiiiiiiiiik! Iiiiiiiiiiiiiik! Jævlig ubehagelig, skal jeg si dere. Jeg vet ikke om jeg klarer mye mer av dette. Jeg er ikke skapt til å passe syke pterodaktyler, jeg burde heller løpe gjennom vått gress, ligge i strandkanten og se på solnedgangen, ri naken rundt på en enhjørning og drikke gin tonic. Hvis feberen har gått ned i morgen skal den jævla pterodaktylen rett i barnehagen.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————

Mikkel Grüner sier: 01001000 01110110 01101001 01110011 00100000 01100100 01110101 00100000 01101011 01100001 01101110 00100000 01101100 01100101 01110011 01100101 00100000 01100100 01100101 01110100 01110100 01100101 00100000 01101000 01100001 01110010 00100000 01100100 01110101 00100000 01100001 01101100 01110100 00100000 01100110 01101111 01110010 00100000 01101101 01111001 01100101 00100000 01100110 01110010 01101001 01110100 01101001 01100100 og du kan kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli besvart med en viss diskresjon.

«Gjør det du har lyst til i en bestemt situasjon i stedet for hva andre forventer at du skal gjøre. Et ansvar du blir pålagt vil glede deg mer enn det vil bekymre deg, om enn bare så vidt.»

Dagens horoskop er jo gull, spesielt den siste delen. Jeg elsker å bli pålagt ansvar som bare så vidt gleder meg! Hvem gjør vel ikke det? Men vi har ikke tid til tørrprat. Jeg garanterte dere for flere uker siden at jeg skulle stille opp et årshoroskop for det nye byrådet, og jeg er en mann som holder hva jeg lover mye av tiden, spør hvem som helst (ikke min ekskone).

Jeg er jo astrolog, faktisk er jeg kjendisastrolog, og derfor er jeg vant til å bli mobbet og utsatt for hersketeknikker av skeptikere som ikke har tro på astrologien som vitenskap. Men sannheten vil seire! Det har jeg lært inne på nettsidene til Astrologiskolen Herkules – og der bør dere også klikke dere inn hvis dere, som jeg, nyter bilder av godt voksne damer som studerer astrologi på et yogaloft i Marken.

«Astrologiskolen Herkules tilbyr profesjonell astrologi utdannelse» (sic) med både «klassisk og esoterisk horoskop tolkning» (sic). Skolen er grunnlagt av Dr. Gisle Henden, og det er mange bilder av Dr. Gisle inne på nettsidene deres. Dr. Gisle har en røff herrefrisyre, stålgrå øyne og en imponerende CV. Jeg tror kanskje jeg holder på å utvikle en litt usunn fascinasjon for Dr. Gisle.

Jeg bør for ordens skyld nevne at jeg ikke selv har studert ved Astrologiskolen Herkules. Studieavgiften på kr. 5900,- pr. semester pluss kr. 1100,- for studiemateriell ble i stiveste laget, som kjerringen sa til elgen. Kjendisastrolog er som kjent ikke en beskyttet tittel, så jeg prioriterte heller å kjøpe nye gardiner til den sparsomt møblerte lavenergileiligheten i Fyllingsdalen. (Hver gang min kjære forlovede nevner de nye gardinene roper jeg ut: «Les Gardins!» med fransk aksent. Etter mine beregninger vil hun knekke fullstendig sammen innen neste torsdag.)

Men tilbake til årshoroskopet: Jeg hadde egentlig tenkt å legge horoskop for hele byrådet, men horoskopet for påtroppende ordfører Trude Drevland ble så stort og omfattende at jeg ikke kom lenger. Trudisen er jo så sprudlende, så inspirert, så fargerik, så engasjert, så revet med, så oppløftet, så beveget, så heftig og begeistret – eller «crazy» som vi sier i den ganske omfattende delen av universet som ligger utenfor Bergen Høyres lokaler i Kong Oscarsgate 14.

Hun har meldt klart ut at hun fra første dag vil drive målrettet lobbyvirksomhet for endring av navnet «Bergen lufthavn Flesland» til det mer mondene «Edvard Grieg Lufthavn Flesland». Så var det jeg tenkte: Hm. Er det andre oppgaver som burde hatt prioritet? Det finnes sikkert en god del små saker og ting og tang som trengs å endres her i byen.

Hm. Vanskelig. Man kunne jo forsøkt å skaffe bolig til de over 700 bostedsløse vi har her i byen. Eller man kunne begynt å rydde opp i den vanskelige problematikken rundt de rusavhengige i Nygårdsparken. Man kunne til og med prøvd å bedre levekårene til minstepensjonistene, f.eks. ved å gjeninnføre 80-prosent-regelen.

Men nei! La oss heller konsentrere oss om Bergenspolitikkens viktigste formål: Å sikre at alle offentlige bygninger, anlegg, institusjoner, parker, benker og mellomstore flyttbare gjenstander til enhver tid er oppkalt etter kjente bergensere.

Mitt årshoroskop forutser derfor følgende viktige kampsaker for Trudisen: Endre det kjedelige «Nordnes» til det mer spenstige «Ludvig Holbergs internasjonale odde». Endre det dølle «Sentralbadet» til det spretne «Amalie Skrams internasjonale basseng og vinterhage». Endre «Torgallmenningen» til det elegante «Christian Michelsens urbane plaza».

Endre «Kunsthøgskolen i Bergen» til det freshe «I. C. Dahls internasjonale akademi for elitekunstnere». Endre det dystre «Rådalen Avfallsdeponi» til det gøyale «Anne Pedersdotters internasjonale forbrenningsanlegg, Rådalen». Endre «Fotballpuben» til «Dikterstuen Lyder Sagens hvile», og «Garage» til «Ole Bulls symfoniske atrium».

Endre det intetsigende «Universitetet i Bergen» til det mer fasjonable «Frank Aarebrot’s International Elite University of Higher Learning and Innovative Technology». Endre «Eventyrskogen barnehage» til «Nina Karin Monsens kostskole for uskikkelige jenter».

Endre «Bergen Mensa» til «Herman Frieles kollegium». Endre «Johanneskirken» til «Varg Vikernes’ sjømannskirke for elitesjømenn». Endre «Åsane» til «Kurt Nilsen».

Og sist men ikke minst, endre det litt upresise «Bergen Høyre» til det mer nøyaktige «Erna Solbergs internasjonale eliteparti for generell griskhet hos overpriviligerte spradebasser som liker å karre til seg i en urban setting uten innblanding fra de lavere klasser, subdivisjon Bergen».

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————————-

Mikkel Grüner er en infeksjon som kan opptre hos pattedyr. Den overføres til mennesker på flere måter, som oftest via spytt ved bitt fra en smitteførende oter. Fra smitte til utbrudd tar det vanligvis 7-14 uker, men i sjeldne tilfelle kan det ta flere skuddår. Hvis ikke behandling straks settes i gang, vil Mikkel følge nervebanene til hjernen og ryggmargen og føre til symptomer som overfølsomhet, frykt for vann, krampe og gaaalskap. Mellom anfallene er pasienten klar og orientert, men litt teit. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller bare liker å kose med otere, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Et forhold som har vært litt opp og ned i det siste er nå på vei inn i en rolig og fin fase, og du bør gjøre ditt for at det fortsetter slik. Bruk den tiden du trenger på å ta en viktig beslutning.”

Jeg våknet opp fredag morgen på gulvet i Johanneskirken. Kjenner dere den følelsen? Min første tanke var (som alltid når jeg våkner i sideskipet av en nygotisk korskirke i glasert tegl over en sokkel av granitt) at dette måtte ha vært et noe spesielt nachspiel.

I årenes løp har jeg jo våknet mange sære steder, såpass må være lov å innrømme, og ofte i underlig selskap. En gang våknet jeg liggende i det duggvåte gresset med hodet skrånende ned mot Lille Lungegårdsvann, omgitt av folk i bunad, og det sto en and på hodet mitt. Det er ikke noe jeg er stolt av, men til mitt forsvar skal det sies at det var 17. mai og jeg hadde tatt LSD.

Denne fredagen våknet jeg altså på en tynn madrass i Johanneskirken. Nå er jeg jo ikke den første som sover der, og jeg blir ikke den siste heller. Det er sikkert mange som har tatt seg en liten høneblund under høymessen i årenes løp, og sofaen i prestesakristiet er nok heller ikke til pynt. Det kan bli lange arbeidsdager, selv for folk som bare jobber en dag i uken.

Men grunnen til at jeg våknet i Johanneskirken var ikke at jeg hadde vært på en vill nattverd med de gærne medlemmene av menighetsrådet, og tyllet i meg altervin til langt på natt. Nei, jeg hadde deltatt i det vaktholdet som menigheten på så prisverdig vis har organisert rundt de sultestreikende kirkeasylantene.

Vaktlisten var et lappeteppe av det man pleier å kalle «alle gode krefter» – den første delen av vakten satt jeg med en frivillig fra kirkens bymisjon, og midt på natten dukket det opp en tenor fra Bergen Operakor. Ut på morgenkvisten ble jeg avløst av en uforskammet morgenfrisk eldre herre. Før jeg tumlet ut i den kalde høstmorgenen rådet han meg kryptisk: «Don’t take any wooden nickels!»

Men Mikkel, tenker dere sikkert, du er vel ikke akkurat den typiske kirkegjengeren? Nei, troende er jeg absolutt ikke. Jeg bekjenner meg til en åpen, tolerant og frem for alt ikkeforkynnende agnostisisme som er såpass vagt og sleipt formulert at jeg slipper å diskutere mitt livssyn med kranglevorne idioter.

Her tenker jeg selvsagt på religiøse fundamentalister av alle sorter, men også den særlige typen selvgode, skråsikre ateister og humanetikere som fører seg frem som paver og kardinaler for tiden, hellig overbeviste om sin egen fortreffelighet. Dette er ikke en losje jeg har noe behov for å være medlem av. Jeg er ikke noe erkjennelsesteoretisk übermensch.

Jeg tror ikke på Gud. Det vil si, jeg vet ikke om Gud finnes, eller om jeg noensinne kan vite det. Jeg vet ikke hva Gud er. Jeg vet ikke om spørsmålet kan diskuteres på en meningsfull måte, jeg vet ikke engang om det er spesielt viktig. Det opptar meg ikke.

Engang på Nørrebro i København, på vei hjem sent på kvelden, hørte jeg plutselig overjordiske toner stige opp fra et kjellervindu. Jeg ble stående og lyttet, og da musikken stoppet applauderte jeg. Et bredt, smilende ansikt kom til syne, jeg ble vinket ned en trapp. Jeg hadde snublet over en usbekisk forenings feiring av Eid, den muslimske fastens opphør.

De drakk søt te og spilte på sære strengeinstrumenter, sittende i en halvsirkel rundt en datamaskin med web-kamera, i fellesskap med andre troende dypt inne i Sentralasia. Hvem skal påstå at dette ikke var en hellig forsamling?

Jeg har også engang vært til feltgudstjeneste i en liten granlund midt på den jyske heden, og sett en durkdreven feltprest mane frem en tordenstorm ut av den blå luft. Hårene reiste seg da jeg mottok velsignelsen i lynglimtene mellom trærne, det innrømmer jeg. Jeg bøyer nakken for magi som virker. Mitt verdensbilde må ha plass til enhver tro eller ideologisk konstruksjon som kan bevege mennesker til å hjelpe hverandre og gjøre gode handlinger.

Kirkeasylet er den norske kirken på sitt absolutt ypperste. At desperate mennesker, mennesker i nød, kan få beskyttelse av kirkens vegger, tre inn i en usynlig sirkel og søke ly for livets stormer, det varmer mitt kalde hjerte. Jeg håper på et lykkelig utfall for mennene i Johanneskirken, og for de gode sjelene som våker over dem.

Og hvis noen skulle bli trøtte på vakten anbefaler jeg det sørlige sideskipet. Alle som har for vane å sove i kirker vet at en korskirke egner seg helt utmerket til formålet. Langkirker og basilikaer er i og for seg greie nok de også, men av alle kirketyper er rundkirken langt å foretrekke som overnattingssted – den har som kjent ingen skarpe kanter.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

————————————-

Mikkel Grüner er et gammelsaksisk uttrykk som man antar betyr «store/mektige pilar». Det var en form for søyle eller pilar/stolpe som spilte en betydningsfull, men for oss uklar rolle i germansk hedendom. Den nøyaktige utformingen og plasseringen er ukjent, men de eldste krønikene refererer til en trestamme reist i åpen luft. Hensikten med Mikkel har vært emne for adskillig faglig diskurs og spekulasjon i hundrevis av år. Den ble bevisst ødelagt av Karl den Store i år 772 i de saksiske krigene. Hvis du har spørsmål om astrologi eller germansk hedendom kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

«I dag kan du endelig få den muligheten du har ventet på til å få ordnet opp i et gammelt problem. Bidra gjerne mer aktivt i ditt nærmiljø, det vil både du og andre tjene på.»

Klart jeg bidrar til nærmiljøet! Her på fredag for eksempel, byttet jeg filter i ventilasjonssystemet. Jeg gikk også ut med papirbosset, og i morgen har jeg tenkt å pante alle flaskene. Eller i hvert fall en gang i løpet av uken. Jeg er nemlig brennende opptatt av miljø og klima. Både inneklima og uteklima. Og så elsker jeg veldedighet. Jeg er en ildsjel som bare ønsker å gi tilbake til samfunnet, jeg som har fått så mye.

Dessverre har jeg mest fått pepper, så jeg gir selvsagt pepper tilbake. Rett som det er tar jeg meg en tur ut og heller svarte pepperkorn i postkassene til folk. Det står i bibelen at man skal det: «Gjør mot andre som de har gjort mot deg, øye for øye, kinn for kinn, og pepperkorn for pepperkorn», det står på side 167, andre avsnitt. Dere må bare sjekke hvis dere ikke stoler på meg.

Men jeg er dessverre en ytterst travel mann. En moderne mann. Jeg lever i tiden, og jeg forventer effektivitet. Derfor liker jeg å skrive lange lister over alt jeg skal ha gjort. Men dagene er korte, så alt for korte. Jeg får ikke tid å gjøre alt som står på de lange listene mine, det er rett og slett ikke timer nok i døgnet. Døgnet har, som dere sikkert vet, bare 24 timer á 60 minutter. Det burde i stedet hatt 27 timer á 53.3 minutter, det hadde vært mer oversiktlig sånn. Det er jeg sikker på at alle kan være enige i.

Men jeg er fanget i tidsklemma, jeg har en klemme på tidsa. Eller tidsen, jeg blir litt usikker. Det kommer litt an på det grammatiske kjønnet, tror jeg. Jeg skjønner ikke alltid dette med a-endingen. Eller a-endinga. Ser dere hvor forvirret jeg blir? Det er ikke så lett å være utlender, eller hva dere innlendinger nå kaller det.

Listen min blir lengre og lengre hele tiden. Jeg kommer ikke i bunn. Det står ting på den listen som har stått der siden februar 1997. Ting jeg sannsynligvis aldri kommer til å få gjort. Hvordan skal jeg f.eks. få ryddet kjellerboden i et hus jeg flyttet fra for flere år siden? Jeg har jo ikke nøkler til det huset lenger. Skal jeg liksom bryte meg inn til fremmede folk og begynne og flytte rundt på sakene deres? Det går jo ikke an.

Mange av oppgavene er rett og slett umulige å løse nå. Jeg skulle ønske jeg bare kunne krølle listen sammen og kaste den, begynne forfra. Men jeg tør ikke. Jeg har en irrasjonell angst for at min gamle tysklærer fra gymnaset skal komme hoppende frem og slå meg over fingrene med en linjal hvis jeg gjør det. Jeg vet ikke hvorfor jeg har denne angsten. Det gir ingen mening, jeg vet det. Han har jo ikke gjort det på årevis. Sist var i 2007, da jeg gikk over for rødt lys ved Kjøttbasaren (min gamle tysklærer er en veldig syk mann, og etter han pensjonerte seg har det bare blitt verre).

Jeg prøver å snu listen av og til og starte fra bunnen, men det hjelper ikke, for da hoper det seg opp ting på toppen av listen som burde hatt høyere prioritet: Hente ungene i barnehagen. Betale regninger. Dusje. Sånne ting. Jeg har også prøvd å krysse ut oppgaver fra midten av listen, men det blir jo som å spise en hank med pølser fra midten, mens noen driver og knyter på pølser i begge ender.

Hvis dere lurer på hva en hank med pølser er, eller ikke klarte å gjette det ut fra sammenhengen: En hank med pølser er flere pølser som henger sammen. Det kan også kalles en pølserekke. Hvordan vet jeg alt dette, tenker dere sikkert, hvorfor er jeg så forbasket klok og kunnskapsrik? Svaret er enkelt: Jeg er ikke det. Men jeg forstår betydningen av grundig research.

Når jeg har pølserelaterte spørsmål ringer jeg til den feiteste personen jeg kjenner: Min ekstremt overvektige venninne Brunhilde von Zeppelin. Og så ringer hun til Solheim Kjøtt, den eneste riktige slakterbutikken vi har igjen i denne gudsforlatte byen, og de gir oss svaret: Det heter en hank med pølser.

Så nå vet vi det. Alt sammen på grunn av min banebrytende metafor om pølsespising. Det ble en litt rar metafor, merker jeg. Jeg burde sikkert jobbe litt med metaforene mine. Vent litt, jeg skriver det på listen: Jobbe… litt… med… metaforene. Sånn. Jeg skal ta tak i det så snart jeg får tid, jeg lover. Men listen min er lang som en ond pølsehank.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————-

Mikkel Grüner ist ein Nahrungsmittel, das aus zerkleinertem Fleisch, Speck, Salz und Gewürzen, bei bestimmten Sorten auch unter Verwendung von Blut und Innereien zubereitet wird. Die vorbereitete Masse, das Brät, wird in Därme, Blasen oder Mägen gefüllt und je nach Sorte durch Kochen oder Backen gegart oder durch Trocknen mit oder ohne zusätzliches Räuchern konserviert. Bei industriell hergestellter Mikkel werden häufig Kunstdärme, auch Gläser und Konservendosen verwendet. Wenn Sie irgendwelche Fragen haben, wenden Sie sich bitte an mikkel.gruner@ba.no – Alle Fragen werden mit einigen Diskretion behandelt werden.

“La deg ikke presse til noe du ikke har lyst til. Større forståelse overfor andres synspunkter kan bli resultatet av en liten reise du legger ut på. Sett av tid til en venn som trenger deg.”

Jeg var tatt inn til byen for å rydde litt på partykontoret. Etter det suboptimale valgresultatet hadde alle bare kastet hva de hadde i hendene og dratt hjem, virket det som. Det sto valgmateriell dynget opp i hele gangen, i kasser og løs vekt, så mye at det var vanskelig å komme seg ut av heisen. Jeg måtte forsere høye stapler av brosjyrer, med blanke fargebilder av smilende mennesker og lykkelige dyr mot en blå himmel.

Da et tårn av pappkrus og nøkkelringer veltet, og utløste et skred av løpesedler med firefarget glanstrykk av norske fjorder og djerve kollektivsatsinger, holdt jeg nesten på å stryke med. Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø da jeg så lavinen komme mot meg, jeg så for meg overskriftene: Mann funnet druknet i papiravfall med påskriften “For en grønnere hverdag” – letemannskapene uttaler at ansiktet hans var fastlåst i en ironisk grimase.

Heldigvis klarte jeg med mine katteaktige reflekser å redde meg selv, som en matador på tyrefekterarenaen tok jeg lynrask et skritt til siden, og overlevde – så vidt det var.

De onde damene fra det onde inkassobyrået vi deler etasje med hadde hengt opp beskjeder til oss med varierende grader av ondskap: “Kan dere være så snille å rydde i gangen? Vi kommer oss ikke på do”, sto det skrevet på en ond Post-it-lapp, med en ond tegning av et smilefjes. “Nå har det gått en uke siden valget, ta dere vennligst sammen og rydd”, hadde de skriblet med ond løkkeskrift på en av kassene som sperret veien til do; ordet “rydd” var understreket flere ganger.

De hadde til og med printet ut og teipet opp et ondt A4-ark med en ryddig, venstrejustert tekstblokk i comic sans: “Vi må tisse, sosialistjævler! Rydd for helvete den satans forpulte gangen så vi kan komme på do, eller vi bukspretter dere ved neste beleilige anledning” (jeg siterer etter hukommelsen). Slapp av, onde inkassodamer. Ro dere ned. Bytt til koffeinfri kaffe.

Hvordan hadde jeg latt meg overtale til dette? Jeg satte i gang med å rydde som den hverdagshelten jeg er. Men det var selvsagt ingen grunn til å bli fanatisk, jeg gadd f.eks. ikke sortere eller kaste ting, jeg bare flyttet rotet vekk fra gangen og lenger inn på kontoret. “Dette føles som en metafor for et eller annet”, tenkte jeg, mens jeg drev og bar store kasser med politiske pamfletter for en rettferdig og bæredyktig fremtid, som ingen var spesielt interessert i å lese, fra et sted til et annet, få meter borte.

Etterpå spiste jeg lunsj med min ekstremt overvektige venninne Brunhilde von Zeppelin. Det var mildt sagt disgøsting å se henne sette fjorten baguetter med roastbeef og rekesalat til livs på under et kvarter, pluss tre skoleboller til dessert. Av og til tenker jeg at Guinness rekordbok burde være til stede under disse lunsjavtalene våre. Selv hadde jeg knapp nok rørt min kjeks med chèvre.

Om kvelden pakket jeg en liten ryggsekk, hoppet i en bil og dro innover til Hardanger sammen med en god partikamerat, la oss kalle ham Sierra Charlie. Vi skulle delta i aksjoner tidlig neste morgen, mot det gjennomkorrupte Statnetts enestående idiotiske kraftlinjeprosjekt Sima-Samnanger. I tilfelle dere ikke har fått det med dere holder de altså på å bygge en beviselig komplett unødvendig kraftlinje der inne, gjennom Norges vakreste kultur- og naturlandskap, på tvers av folkeviljen og i strid med all fornuft.

Aksjonistene har lenge kjempet en brav, men ulike kamp, og har blitt møtt med bøtestraffer i størrelsesorden 10.000. Likevel gir de seg ikke. Vi bergensere burde i høyere grad stille oss solidarisk med dem. Blant annet derfor var Sierra Charlie og jeg nå på vei innover for å gi dem en liten håndsrekning. Planen var å overnatte i den lille, stygge hytten med den elendige utsikten til Hardangerfjorden som mine foreldre har brukt opp hele arven min, jeg mener alle pengene sine på.

Sierra Charlie evner i sjelden grad å kombinere det nyttige med det ekstremt hyggelige, og hadde med forsyninger i form av to flasker cognac og en god del pils. Dessverre for ham måtte han kjøre bilen, og kunne ikke drikke underveis. Men det måtte ikke jeg, så det kunne jeg, og det gjorde jeg. Vi diskuterte politikk og fotball mens vi kjørte lenger og lenger inn i tussmørket.

Sent på kvelden, ut forbi Fyksesund, sprang en rev ut på den smale veien foran bilen og sprintet i lyskjeglene før den forsvant i den svarte skogen. “Vi treffes hos buntmakeren,” som reven sa til ulven.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————

Mikkel Grüner er en type baguette (uttales ba-gu-ET-te) i lyst brød, som skiller seg fra andre baguetter ved den store bredden i forhold til lengden. Hvor en standard baguette er rundt fem eller seks centimeter bred, tre eller fire centimeter høy, og opptil en meter lang, er en Mikkel Grüner hele femten til tyve centimeter bred, og ti eller tolv centimeter høy. Lengden er også vesentlig kortere enn en standard baguette, helt ned til førti centimeter. På mange måter likner Mikkel altså et vanlig brød. Hvis du har spørsmål om astrologi eller fransk bakst kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

«Du har mye å tenke over i dag, og kan derfor trenge litt tid for deg selv. En av dine nærmeste kan komme til å overraske deg skikkelig. Ikke lov mer enn du kan holde.»

Horoskopet er skikkelig etter meg for tiden. Siste uke fikk jeg vite at «…i et svakt øyeblikk kan du komme til å love mer enn du kan holde», og denne uken får jeg slengt dette i trynet. Virker jeg virkelig så upålitelig? Fremstår jeg som en udugelig sjarlatan, en bedragerisk døgenikt og en humbugmaker? Nei, dere trenger ikke svare, det var ment som et retorisk spørsmål. Sukk.

Men for en fredag det har vært! Jeg ble vekket av disse varme og kjærlige ord fra min forlovedes hengivne lepper: «Kan du slutte å bruke dette skjærebrettet til å hakke løk? Nå stinker det av løk.» Vår kjærlighet er som en brusende elv i strøm. Noen dager blir man nesten revet bort av hverdagsromantikkens kraftige kraft. Det blir rett og slett for mye magi i parforholdet.

Derfor har jeg flyttet ut i skogen bak borettslaget og bor i en jordhule under en presenning, uten dusj og internett. Jeg har bodd her et helt år nå. Holder på å skrive bok. Ah! Dette er livet. Dere byboere aner ikke hva dere går glipp av. Akkurat nå sitter jeg på en mosegrodd stein og mediterer. Vi er alle del av det samme evige kretsløpet som dere byboeres “naturvitenskap” bare delvis kan forklare.

Vinden suser i bjørketrærne. Elven klukker i elven. Jeg er ett med verdensaltet. Oppmerksom. Aktpågivende og var. Lyttende. Litt selvopptatt. Nå går jeg straks inn i den spesielle transetilstanden som kreves for å bli opptatt som fullverdig medlem i Miljøpartiet De Grønne (alt for lenge trodde jeg de bare het De Grønne, men det korrekte navnet er selvsagt Miljøpartiet De Grønne – dette er for å skille dem fra Kystpartiet De Grønne og Kristent Samlingsparti De Grønne).

Jeg lager meg dopapir av bark. Når skal dere byboere innse at dere må stemme på Miljøpartiet De Grønne hvis dere vil ha dopapir av bark? Her ute i skogen kildesorterer jeg i kategoriene bark, stein, pinner og mose. Godt å leve! Hvis jeg fryser kan jeg spise litt grus. Jeg blir gradvis et med skogen. Hvis vi alle var veganere hadde sikkert agurken vært utrydningstruet i stedet for pandaen.

Jeg mediterer litt over dette mens jeg lager meg en hatt av mose. En flokk med brunstige lemen kommer dundrende forbi, opphisset av den maskuline moskuslukten til Kurt Oddekalv som står borte i lysningen og duftmarkerer. Dere byboeres “naturvitenskap” kan ikke veie sjelen til et lemen i brunst! Jeg må bare le av dere byboere. Ha ha ha! Her ute i skogen er man sin egen herre uten penicillin.

Ah, lyset faller så vakkert mellom trekronene. Jeg spikker på en pinne. Tett på livet! Tett på naturen! Jeg har innledet en platonisk vennskapsrelasjon til en ung bjørk. Vi snakker om økofilosofi, hamp og pelletsovner mens den stryker kvistene ømt mot kinnet mitt, på en platonisk måte. Bjørkens kjærtegn vekker minner til Steinerskolen, der det ikke er uvanlig at lærere og elever gifter seg med hverandre allerede før høystadiet, i pakt med naturens orden.

Jeg gnir to pinner mot hverandre mens en ugle stirrer på meg. Livet i villmarken er underfullt og uransakelig. Jeg har spikket meg en bæredyktig Stormberg-jakke ut av en saueskrott og litt bark. Hadde ikke mer mose, måtte bruke grus. Nå kanaliserer jeg den norske folkesjelen. I en heksering mellom grantrærne spiller det nakne gjenferdet av økofilosofen Arne Næss på panfløyte.

Årets gang i skogen er slutt, og det er snart på tide å dra hjem. Men først vil jeg feire den norrøne Wiccahøytiden «Rævsólhvarf». Jeg blander meg en forfriskende smoothie av bark, mose, grus og elg. Lytter til suset i trærne. Mediterer en siste meditasjon. Adjø, presenning i skogen! Adjø, brunstige lemen! Hjemme i den sparsomt møblerte lavenergileiligheten i Fyllingsdalen påstår min kjære forlovede hardnakket at jeg bare har vært borte i fire et halvt minutt. Men du og jeg vet bedre… Du og jeg vet bedre.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————

Mikkel Grüner bla bla bla bla bla. Bla bla bla, bla bla bla bla bla: Bla bla bla bla bla bla bla. Bla bla bla bla? Mikkel bla bla bla bla bla. Bla bla, bla bla, bla bla, bla bla! Bla bla bla bla bla. Bla. Bla. Bla bla bla bla bla, bla bla bla, bla. Mikkel bla, Grüner bla, bla bla bla. Bla bla bla bla bla; bla bla bla bla bla – bla bla bla bla bla. Bla bla. Bla bla bla bla bla bla. Bla bla bla (bla bla bla bla bla bla!) bla bla bla bla. Bla bla bla Mikkel bla bla bla, bla bla bla bla bla bla bla Grüner bla, bla bla bla bla mikkel.gruner@ba.no – bla bla bla bla bla bla bla diskresjon.

«I et svakt øyeblikk kan du komme til å love mer enn du kan holde. Tiden er knapp som den er, og dette kan gjøre det ekstra stressende fremover. Vær allikevel varsom med å bryte ditt løfte.»

Jeg lovet dere i siste uke å lage et fødselshoroskop for det nye byrådet. Dere har sikkert gledet dere veldig, men det ser ut til at vi kan bli nødt til å vente litt. Det er nemlig fortsatt litt usikkert nøyaktig hvilke av de borgerlige partiene som skal være Høyres bitch i neste periode. Vi vet altså ikke hvem som skal få æren av personlig å bli rævkjørt av Monica Mæland i fire år, men vi kan jo gjette. På den andre siden: Hvorfor gjette når vi kan spå? Jeg er jo, i tillegg til å være Norges mest feterte kjendisastrolog, også aldeles synsk. Som dere vet har jeg tatt en test på internett som slår fast med hundre prosents nøyaktighet at jeg er clairvoyant.

Så i dag hadde jeg egentlig tenkt å legge parokkort for byrådet. Men det er en kjent sak at man ikke skal spøke med slike mørke krefter, for man kan lett komme til å slippe ut ånder og demoner fra en annen dimensjon. Derfor har jeg bestemt meg for å legge parokkort for meg selv i stedet. Det blir rett og slett for skummelt å tirre de okkulte kreftene i byrådet. Jeg har hørt at de kan trylle gull om til gråstein, og forvandle et stort overskudd på driftsbudsjettet til en liten dverg med Liv Røsslands skarpe fortenner og Filip Ryggs lyserøde hale.

Nei, la oss nå finne frem parokkortene! Parokkort er litt som tarotkort, men mye bedre på alle måter. Jeg lærte å bruke dem i Wien for mange år siden, av en gammel sigøynerkvinne som jeg akkurat har funnet på. Parokkortene er, som vanlige spillekort, delt inn i fire farger: Pinner, pils, pistoler og penger. I tillegg til disse vanlige kortene, kjent som «den mindre fetasalaten», er det også et stort antall trumfer som går under betegnelsen «den noe større fetasalaten». Blant dem finner vi kort som Jævelen, Tryllekunstneren, Den Rare Damen, Dusten, Firkanten, Rævbananen og Dødens Pølse.

I dag skal jeg gjøre en helt enkel utlegning som heter Den Portugisiske Julegrisen. Jeg blander kortene godt mens jeg gjentar en liten ramse på jiddisch. Det første kortet jeg trekker er ti pils, krysset av syv pinner. Dette betyr uten tvil at en liten bytur er i emning. Men jeg må være forsiktig! Plutselig kommer noen og kaster pinner etter meg. Dette må vi for enhver pris unngå.

I min fortid finner vi knekten av pils: En ung mann kommer ridende med bevinget hjelm og en pils i hånden. Han holder den frem som skulle han si: Du ser ut som du trenger en pils, ta deg en liten tur ut på byen på min regning, du fortjener det. For en snill og omtenksom knekt. Men plutselig! I min nåtid snur vi Den Rare Damen: En mystisk kvinne sitter mellom to søyler og vokter på en matematisk formel som bare hun forstår. Hun stirrer på oss med et spørrende blikk: Hvorfor kommer du hjem klokken fire om natten, er det som om hun spør. For en rar dame.

I min fremtid finner vi tre penger: Nede i en gammel krypt står nonnen og munken og ser på håndverkerens arbeid, der han skjærer inn et relieff av gullpenger i hvelvingen. Dette kortet varsler at jeg vil bli invitert inn som medlem i frimurerlosjen i løpet av neste uke, eventuelt en kjegleklubb. Innen lenge sitter jeg sikkert i bystyret sammen med min nepotistiske onkel, min korrupte grandtante og mine tre fettere, og klør meg i øret med en sølvskje. Fremtiden er lys!

Nå har vi nådd frem til spørrerens eget kort, signifikatoren, og der finner vi to pistoler: En kvinne eller mann sitter med bind for øynene på en kasse ammunisjon og vurderer øyensynlig hvem hun eller han skal skyte i rævskinken. Jeg kjenner følelsen, for å si det sånn. Heldigvis har jeg kongen av pils i det åttende huset, et kort som i denne posisjonen bare kan bety en ting: Jeg er omgitt av folk som vil spandere pils på meg hele tiden.

Men nå har vi kommet frem til det siste kortet, som spår det endelige utfallet i saken: Jeg trekker… Dødens Pølse! Å nei! Dette illevarslende kortet betyr at jeg er dømt til å vente på en buss som aldri kommer, fordi de fire fargeblinde sjimpansene i Skyss legger om rutetilbudet i oktober og alt blir kaos. Jeg skulle aldri brutt mitt løfte til dere og begitt meg ut på denne halsbrekkende spådommen. Akk, jeg er alt for klarsynt. Vi pakker bort parokkortene for denne gangen. Nå vet dere hvorfor de kaller meg oraklet fra Fyllingsdalen.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————–

Mikkel Grüner ble konstruert av egyptiske vismenn i det syvende århundret, og spredd til hele verden gjennom det romerske imperiet. Da biblioteket i Alexandria brant i år 646 gikk mye verdifull, esoterisk kunnskap dessverre tapt, og for å unngå en liknende katastrofe i fremtiden besluttet man å lage en Mikkel Grüner som kunne oppbevare all sann kunnskap om livet og universet. Mikkel er satt sammen på en slik måte at bare de innvidde forstår den dypere meningen. Hvis du har spørsmål om astrologi eller parokkort kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

«Hvis du føler at det meste går deg imot og skjebnen ikke liker deg, så prøv bare å være tålmodig. Din tur er like om hjørnet, og det er mye å se frem til hvis du står imot en liten stund til.»

I stedet for min faste spalte så dere siste fredag en mystifystisk, uformelig fargeklatt på denne siden. Dere tenkte sikkert at det var abstrakt kunst, klippet den ut, rammet den inn og hengte den over sofaen. Men dere tok helt feil. Det var nemlig tenkt som et siste, desperat forsøk på å drive politisk propaganda for mitt kandidatur til kommunevalget: En vakker og stilren plakat i kjent, totalitært format, der jeg drev skamløs egenpromovering og lovet bort traktorer og bacon i hytt og gevær.

Men noe gikk galt. BA ble utsatt for regelrett sabotasje. En høyreorientert terrorcelle bestående av glatthudede, velstående unggutter i moteklær tok seg inn på trykkeriet og tisset i offsetpressen på vei hjem fra tennistrening. Ja, dere hørte riktig. De livsfarlige, velstelte høyrekreftene urinerte på min fine plakat. Sjokkerende, ikke sant? Dette grufulle anslaget gjorde selvsagt ubotelig ødeleggelse på min kampanje i den avgjørende sluttfasen. Det hjalp ikke at de snille BA-journalistene senere la plakaten min ut på internett, skaden var allerede skjedd. Jeg snublet på målstreken.

Og likevel gjorde jeg et brakvalg. Det endelige valgresultatet ble for mitt vedkommende slik at jeg fikk totalt 115 stemmer. For en tillitserklæring! Jeg klatret 42 plasser fra min ekstremt fornemme og lukrative 56. plass til en enda fornemmere og lukrativere 14. plass. Men dessverre fikk vi i SV altså ikke 14 bystyreplasser, så jeg må nok innse at jeg ikke kom inn denne gangen. I en perfekt verden hadde jeg selvsagt fått 100 % av stemmene, men på den andre siden, i en perfekt verden hadde vi alle ridd nakne rundt på enhjørninger og sniffet kokain. Ønsker vi virkelig dette som samfunn?

Nå da valget er overstått kan jeg igjen konsentrere meg om mine to viktigste livsoppgaver: Å fremme astrologien som vitenskap, og være til konstant irritasjon og sjenanse for min omverden. Jeg har allerede lagt en plan for hvordan dette skal foregå. Det kommer blant annet til å innebære at jeg lager et minutiøst fødselshoroskop for det nye byrådet med nitid nøyaktighet. Jeg er ganske sikker på at Saturn kommer til å stå i rævbananens tegn, for å si det sånn.

Nei, det skal bli fire morsomme år. Vi har mye å se frem til. På fylkesnivå har Venstre allerede lagt seg opp i sengen til Skrittpartiet (unnskyld, jeg mente selvsagt Fremskrittspartiet), men de bedyrer selvsagt høytidelig at de bare skal varme føttene litt under teppet. En gjeng med overpriviligerte snottiser fra Unge Høyre har fått plass i bystyret, nå skal de sitte der og tenke glupe tanker for byen vår. Husker dere den gangen de ville ha kasino på Fløyen? Fin idé gutter, men kanskje vi skal fikse dette med sykehjemsplassene, barnehagene, skolene, Nygårdsparken og de ca. syv hundre hjemløse vi har her i byen først. Her, ta pappas bilnøkler og kjør dere en liten tur i kabrioleten mens vi andre jobber med saklige ting.

For ikke å snakke om KrF. Herre Jesus Kristus, vær oss alle nådige. Fire år til med han derre konfirmanten som ikke tror på Darwin? Man kan jo bli satanist av mindre. Ellers har jeg store planer om å ete et helt økologisk kålhode, for deretter å snike meg på møte hos Byluftslisten og sitte i en krok og prompe høylytt. Tror de folkene trenger litt svovel i dietten, det ser ut til at de helt alvorlig har tenkt å støtte et blått byråd i den tro at det vil gavne miljøet og begrense privatbilismen. Ha ha ha! For en tragikomisk gjeng.

I det minste kan vi se frem til mye ablegøyer med De Grønne, denne herlige flokken med avdankede hippier, livsfjerne veganere og steine Steinerskolebarn som vil dekke rådhuset med klatreplanter (for øvrig en utmerket idé) og legalisere de kjempestore jointene de sitter og røyker når de skriver prinsipprogrammet sitt. Det humoristiske potensialet er enormt. Hvordan kan dette ikke bli fire fantastiske år for Bergen by? Jeg gleder meg! Og det bør dere også gjøre, det var dere som stemte inn alle disse tullingene.

——————————

Mikkel Grüner er et abstrakt kunstverk som forsøker å uttrykke en spontan, ekspressiv og fabulerende tendens. Han avstår fra å ha en figurativ funksjon, og vil ikke avbilde noen virkelighet, men hevder å være et objekt som eksisterer utelukkende i seg selv. Mikkel er i sitt uttrykk styrt av konstruktivistiske former og fargeflater, noe som gjør det svært vanskelig å føre en normal samtale med ham, f.eks. under et middagsselskap. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller er opptatt av bevegelsesmomentenes totale oppløsning, kan du kontakte mikkelgruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Danmark-Norge
EM-kvalik

Det er ingen grenser for mine talenter. Nå har jeg plutselig blitt fotballkommentator. Det er veldig forvirrende, ikke minst for meg selv, jeg har nemlig liten eller ingen peiling på fotball. Men jeg oppfyller de to viktigste kvalifikasjonene for en sportskommentator: Kneskade og utestemme. Min forlovede klager i hvert fall hele tiden over at jeg snakker for høyt. Sånn sett er jeg godt rustet til å stå her og å rope ut mine observasjoner om sport. Jeg har faktisk også litt vondt i kneet.

Dessverre har jeg ikke noen glup analyse å komme med, men kanskje jeg likevel kan bidra med noen observasjoner. Jeg er jo på mange måter en slags danske, forstått på den måten at jeg snakker dansk, har dansk pass og er oppvokst i Danmark som barn av danske foreldre. Men bortsett fra disse detaljene er jeg en ekte bergenser.

Jeg besitter derfor unik innsikt i begge nasjoners folkesjel, og kunne gitt Olsen mange nyttige tips til hvordan han skal vinne over Olsen: Styrker og svakheter. Taktikk og strategi. Hvilke knapper man skal trykke på for å psyke ut motstanderne. Hvordan man smitter et helt fotballag med pølseforgiftning uten å bli oppdaget. Sånne ting.

Dessverre vet jeg ikke helt hvem jeg skal holde med. Det danske og norske publikummet er jo gjerne solidarisk med hverandre, hvis det ene laget blir slått ut heier man naturlig videre på det andre. Da Danmark ble Europamestre i 1992 gikk jeg ut på byen, her i Bergen, og når folk hørte jeg var dansk spanderte de halvlitere som om jeg personlig (og ikke Kim Vilfort) hadde scoret det avgjørende målet. Good times.

Det er verre når vi spiller mot hverandre. Avisene lader opp med å yppe til bråk på tvers av grensene. Det er selvsagt bare vennlig erting det meste, men det er jo en undertone av historisk grums. Norsk presse fremstiller danskene som arrogante og nedlatende, og henger seg opp i skjellsord som «fjellaper» og «flatbønder».

I danske aviser snakker man om den underliggende norske nasjonalismen (som om den er verre enn den danske), spekulerer i et historisk mindreverdskompleks, og antyder at Norge har et irrasjonelt behov for å vinne over «storebror». Det trekkes alltid frem at norske sportskommentatorer i Bjørge Lillelien-tradisjonen har en mer, skal vi si, entusiastisk stil enn de danske.

Denne ordkrigen gjentar seg hver gang vi møtes, og det er greit. Vi vet jo innerst inne at det er svenskene som er arvefienden. En vakker dag i fremtiden skal vi legge disse ubetydelige uenighetene til side og marsjere over Svinesund og Øresund i en velkoordinert knipetangsmanøver for å ta tilbake Jemtland, Herjedalen, Skåne, Halland og Blekinge.

Vi kan gjerne møtes i Stockholm og spille en aldri så liten vennskapskamp. Blir spennende å se hvem som kommer først frem, flatbøndene eller fjellapene. Jeg har ikke helt bestemt meg for hvem jeg skal heie på. Noen som tar imot veddemål?

«Du er flink til å underholde og more andre, og er derfor også et hyppig navn på gjestelistene rundt omkring. Ta litt mer vare på helsen, det er ikke så mye som skal til før resultatene viser seg.»

Jeg er så utrolig sliten. Jeg tror kanskje jeg har fått ME (myalgisk encefalomyelitt) eller FM (fybromyalgi). Tenk om jeg har fått begge deler, tenk om jeg har MEFM! Hjelpe meg, det er nesten for grusomt å tenke på. Jeg vet jo ikke engang hvordan det uttales. Meh-fumm? Meff-em? Muu-fuu? Umulig å vite. I gamle dager hadde sykdommene i det minste navn som ga mening, som for eksempel papegøyesyken, eller den justinianske pesten. Hvorfor må jeg være så trøtt hele tiden? Kanskje jeg burde lage en blogg om det, men jeg orker ikke.

Denne fredagen var jeg igjen helt knust da jeg våknet, jeg tumlet ut av sengen lenge før hanegal. Det er så vanskelig å sove når ungene danser riverdance og lambada på hodet mitt. De er som en flokk hyener, de går alltid etter den svakeste i flokken, den som halter og hoster opp blod. Normalt skyver jeg min kjære forlovede foran meg som et levende skjold, men hun hadde latt meg i stikken. Hun hadde liksom fått «lungebetennelse» og absentert seg til sin mors hus ute i Sandviken, som den late unnasluntreren hun er. Har dere noensinne hørt om «lungebetennelse» før? Nei, ikke jeg heller. Det høres ikke engang ut som en ekte sykdom. Men vekk var hun, og der sto jeg, omringet av ville barn. Som en misjonær i kannibalenes gryte. Dødsens syk og alene.

Hele huset fløt. I min svekkede tilstand hadde jeg ikke maktet å vaske klær, støvsuge eller ta oppvasken på flere dager. Ute i stuen sto den gigantonorme sofaen min forlovede hadde bestilt fra hjelpemiddelklassesentralen tilfeldig plassert, i to moduler, fortsatt halvveis innpakket i papp og isopor. Da jeg fikk den levert kvelden i forveien hadde jeg rett og slett vært for svak og utmattet til å pakke den skikkelig ut. Jeg hadde akkurat hatt krefter til å skyve den ene modulen bort foran fjernsynet så det gikk an å sitte i den og drikke en liten whiskey – av rent medisinske årsaker naturligvis.

Jeg gikk rundt som i en døs. Det tok meg en time å levere ungene i barnehagen (men dette hadde lite med sykdommen min å gjøre, og skyldtes utelukkende at Skyss drives av fire fargeblinde sjimpanser som ikke har lært å telle skikkelig). Etterpå dro jeg rett hjem og pakket den andre sofamodulen halvveis ut så jeg kunne legge meg litt nedpå.

Ikke så snart hadde jeg lagt hodet på isoporen før det pep hissig i telefonen, og jeg ble utkommandert av den arbeidssky simulanten i Sandviken. Kunne jeg være så vennlig å hente en resept på smertestillende hos hennes fastlege? Herre jemini. Ser jeg ut som en engelsk butler? Jeg slepte meg motvillig inn til byen. Det kostet kr. 45,- å få utlevert resepten. Tenk hva jeg kunne fått for de pengene! Det er nesten en hel halvliter, det. Eller en halv helliter, det kommer litt an på hvordan man regner.

Ute i Sandviken lå min forlovede og latet seg. Hun er en god skuespiller, det skal hun ha, hun levde seg skikkelig inn i rollen, stønnet og akket seg. Men jeg lot meg ikke lure. Her er resepten din, usle hypokonder, sa jeg, og gikk. På veien tilbake stakk jeg innom valgboden på Torgallmenningen, eller «kranglebutikken» som min fireårige sønn så nøyaktig beskriver den. Vår ekstremt overvektige venninne Brunhilde von Zeppelin sto der som vanlig og kastet pamfletter etter tilfeldige forbipasserende med de korte armene sine mens hun brølte sosialistiske slagord og gnaget på en grillkylling. Jeg skjønner ikke hvordan de har tenkt å få henne ut av valgboden når valgkampen er over, de må vel rive hele greien.

Utenfor boden sto sinte, eldre menn og hyttet med nevene sine. «Det var dere i SV som slapp inn alle de livsfarlige muhammedanerne,» ropte de, «dere har ødelagt samfunnet fullstendig! Hadde vi bare hatt et politihelikopter!» Jeg skulle gjerne vært en god partisoldat og tatt diskusjonen, men dessverre hadde jeg akkurat utviklet et underlig utslett over hele kroppen, og jeg hostet så fælt og følte meg slapp. Det var nok best jeg kom meg hjem til sykeleiet. Som toppkandidat (56. plass!) er det veldig viktig ikke å slite seg ut i valgkampen. Man må først og fremst ta vare på helsen.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

——————-

Mikkel Grüner er en tropisk infeksjonssykdom som først og fremst opptrer hos papegøyer, men som også kan smitte mennesker ved bitt, gjennom ekskrementene, eller liknende. Han skyldes antakelig en basill av undulatgruppen, og minner i sitt forløp om tyfus. I Europa opptrådte Mikkel Grüner mellom 1929-30. Han har stor dødelighet og ytterst dårlig prognose. Blandt symptomene finner vi et høyt, nedbøyd overnebb, og fargerik fjærkledning. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller begynner å gjenta alt folk sier til deg, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Den åpne holdning du viser til nye ting og mennesker vil gi deg en rekke fine opplevelser i tiden fremover. Setter du i gang med noe nytt i dag er det stor sjanse for at du vil lykkes.”

I tillegg til mitt vinnende vesen og mitt gode humør er jeg viden kjent for min åpne holdning. Alle som har truffet meg skjønner med en gang at her kommer en mann med en holdning så åpen som en låvedør på vid gap. Hvis min holdning var en kiosk ville den vært døgnåpen hele uken bortsett fra kanskje en time søndag morgen hvor det var vareopptelling og gulvvask. Ikke nok med det, den ville vært forbløffende velassortert, føre alle de kjente magasinene fra utlandet, og samtidig ha et imponerende utvalg av pølser i baconsvøp. Men vent nå litt, tenker dere, stopp en halv, er mannen helt gal? Det er forskjell på å ha et åpent sinn og et hull i hodet. Hvor åpen er egentlig denne holdningen, vi må vite det, gi oss svar!

Slapp helt av, folkens. Jeg har ikke mistet gangsynet fullstendig. Min holdning snevrer seg inn og blir trang igjen på alle de riktige stedene. Det er ikke noe galt med hofte-til-midje-ratioen på min holdning, bare så det er sagt. Når min passe åpne holdning er ute og spaserer, snur folk seg gjerne og beundrer dens slanke talje og vakre figur. “For en åpen holdning,” tenker de, “men dog ikke for åpen heller, nei, denne holdningen har sannelig den helt rette dimensjonen på åpningen sin”. Noen fløyter til og med etter den, eller kommer med utfordrende tilrop. Dette utløser en følelse av ambivalens hos holdningen min: På den ene siden liker den oppmerksomheten, men samtidig ønsker den å bli behandlet med respekt. Men la oss være ærlige, holdningen min er jo litt slutty. Horoskopet har virkelig ramt plett der.

Når man er velsignet med et så åpent sinn som mitt er det klart at man nærmest automatisk får en rekke fine opplevelser, som perler på en snor. For eksempel skjedde det noe gøy denne fredagen, jeg gikk på polet på Oasen for å kjøpe meg noe hveteøl, og da jeg kom frem til kassen ble jeg slett ikke spurt om å fremvise legitimasjon! Damen i kassen må rett og slett ha skjønt at jeg var gammel nok bare ved å se på meg. Helt utrolig å tenke på. For en observasjonsevne. Jeg tenker nok at de ansatte på Vinmonopolet har blitt kurset grundig i dette. Andre fine opplevelser jeg hadde på Oasen: Det var tilbud på fetaost, så jeg kjøpte to pakker. Ser dere? Mitt liv en endeløs rekke av sånne vakre øyeblikk som dette, alt sammen på grunn av min åpne holdning.

Jeg bør kanskje presisere at det ikke var ekte feta jeg kjøpte, for grekerne har jo satt foten ned der, sånn at bare gresk feta har lov å markedsføres under betegnelsen “feta”. Det osteproduktet jeg fikk med meg hjem kan derfor mer nøyaktig beskrives som “apertini”, men i mine øyne forringer dette ikke handleopplevelsen jeg hadde på Oasen, snarere tvert imot. Jeg liker faktisk å få den grå og kjedelige sannheten pakket inn i litt hverdagsmagi. Har dere for eksempel lagt merke til at Oasen ikke egentlig er en oase, på samme måte som Lagunen absolutt ikke er en lagune? Åsane senter, derimot, er et senter i Åsane, der har man ikke giddet å pynte på realitetene. De kunne i det minste gjort en innsats, de kunne kalt det “Atollen” eller noe sånt. Eier de ikke fantasi? Kunne de ikke hyret inn disse geniale markedsføringsgeniene som sto bak navnene Oasen og Lagunen?

Folk strømmer til tropisk-inspirerte handlesentre med fantasifulle navn, og hver og en av dem er styrt av stjernene. Deres horoskop avgjør ned til minste detalj hva de putter i handlekurven sin. Det er helt åpenlyst at konstellasjonene hadde en svær pølsefinger med i spillet hos meg i hvert fall. Hveteøl og feta? Hallo! her må merkur ha stått i tvillingene. Det slutter aldri å overraske meg hvor presist et instrument astrologien er. Som kjendisastrolog opplever jeg dette daglig. Denne fredagen, for eksempel, får jeg vite i klartekst at hvis jeg setter i gang med noe vil jeg automatisk lykkes. Og hva skjer? Jeg lykkes i å sitte inne det meste av dagen i undiken og spille Shogun II Total War mens jeg drikker hveteøl og spiser fetaost. Jeg tror alle vi kan være enige om at dette er astrologisk vitenskap på sitt aller ypperste.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————

Mikkel Grüner er en type røyskatt som lever i trærne og bare spiser kongler. Dens periodiske migrasjonsmønster er så intrikat at den ofte havner på helt feil sted til helt feil årstid. En gang migrerte den til bunnen av Hardangerfjorden og bodde der tre uker før den forstod at noe var galt. Den er kjent for sin vakre pels og lave intelligens, men kan gjenkjenne seg selv i et speil under gode lysforhold. Zoologene har ennå ikke funnet ut hva dens latinske navn betyr. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller lurer på hvordan man tilbereder en kongle, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

«En flott dag for kreative jomfruer, det mangler hverken på inspirasjon eller produktivitet. I kveld vil du være fornøyd med deg selv. Ta ikke på deg for mange økonomiske forpliktelser.»

Hei! Kjenner du Jesus? Ha ha, der lurte jeg deg. Du har slett ikke fått Jehovas Vitner på døren, det er bare snille onkel Mikkel som vil fortelle om alt det spennende som skjer i livet hans. Det er jo valg snart, så hvis ikke du allerede har forhåndsstemt bør du løpe ut og gjøre det nå, jeg lover å vente inne i avisen til du kommer tilbake. Husk at det viktigste er ikke om du bruker stemmeretten, men at du stemmer på riktig kandidat. Jeg vil ikke røpe for mye, men det er altså meg. Med min ekstremt lukrative 56. plass på SV-listen ligger jeg veldig godt an til å vinne dette valget. Bacon til alle!

Mens du løper ut og stemmer (på meg!) kan vi andre snakke om astrologi. Egentlig var horoskopet ganske opptur denne fredagen, jeg vet bare ikke helt om jeg liker dette med «kreative jomfruer», det høres jo ut som et salmekor på en folkehøyskole. Hvor kreative er de egentlig, disse jomfruene? Hva sysler de med der inne i jomfruburet sitt? Maler de akvareller? Har de en scrapbook? Syr de korssting? Driver de med toving? Merker jeg får helt frysninger ved tanken på alt de kan finne på.

Eller kanskje er de mer som de romerske vestalinnene, jomfruprestinner i Vestas runde tempel. Vesta var som kjent gudinnen for ildstedet, hjemmet og arnen (ikke Arne, det blir litt overkill å ha en hel gudinne satt til side bare for Arne), og til hennes ære var seks kvinner vigd. Hvor mange vestalinner trengs det for å skru i en lyspære? Svaret er tydeligvis seks.

Det var vestalinnenes oppgave å vokte den evige ilden som brant i templet indre rom, der gudinnen hadde bolig. Her snakker vi altså full sysselsetting på heltid, dette var ikke noe induksjonskomfyr som man bare kunne slå av og på. Vestalinnene var derfor høyt aktede. Som ungjenter ble de håndplukket fra gode patrisierfamilier (romerrikets Frieler og Rieber-Mohner), og gjorde tjeneste i tredve år. De ble løst fra sin far, noe som sikkert var greit i et samfunn der hele familien rent juridisk var faderens personlige eiendom, akkurat som døtrene til den kypriotiske eks-nordmannen og tankskipsrederen John Fredriksen er det i dag.

Vestalinnene levde et relativt uavhengig og priviligert jetsett-liv i et lite partykollektiv (Atrium Vestæ) downtown i nærheten av Forum Romanum. Det var dødsstraff for å forulempe dem, så de fikk stort sett gå i fred. Og så hadde de stor politisk makt: For det første hadde de – i motsetning til alle andre kvinner – stemmerett og eiendomsrett. For det andre kunne de benåde forbrytere. Og i kongetiden snek de seg en gang i året inn på kongens soverom og vekket ham med ordene: «Kan du heller ikke sove?» Lite irriterende. Dette holdt de heldigvis opp med under republikken.

Alt dette høres jo helt knall ut – MEN: Som en liten «fuck you» måtte de til gjengjeld avgi kyskhetsløfte for tredve år, og det er jo i seg selv litt en nedtur. Men enda verre, hvis ikke de klarte å holde seg på matten, og ble tatt på fersken med en nubisk slave eller noe, ble de begravd levende i et lite kammer med mat og vann til et par dager, i Campus Sceleris, «ondskapens marker». Denne straffen er på mange måter det stikk motsatte av Paradise Hotel, som vi i våre dager bruker mot våre verste samfunnsfiender.

I år 391 hadde den kristne keiseren og religionskritikeren Theodosius fått nok av alt dette tullet. Han lot den evige ilden i Vestatemplet slukke, og kastet vestalinnene ut av partykåken. Fire år senere døde han av et mystisk, blekksprutformet ødem på venstre nyre. Hvordan kom vi til å snakke om alt dette? Jo! Det var dette med de kreative jomfruene. Dere skjønner sikkert at jeg, som jo tross alt er jomfru (om ikke annet så astrologisk), må være forsiktig med å bli for kreativ. Det kan ha alvorlige konsekvenser. Jeg vil jo ikke begraves levende i «ondskapens marker» ute i Rådalen.

Likevel må jeg innrømme at jeg var sprudlende kreativ denne fredagen, jeg fikk både postet et brev og levert ungene i barnehagen. Og så skjedde det noe gøy på busstoppet, jeg fant en pakke anti-depressiver som noen hadde mistet. Greit å ha når sjimpansene inne hos Skyss har bestemt at det fortsatt skal kjøres sommerruter, sånn at det tar minst to timer frem og tilbake uansett hvor man skal. Hvis du savner en pakke lykkepiller kan du sende meg en mail, jeg har bare spist fem-seks av dem mens jeg ventet på buss 50E.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

————————–

Mikkel Grüner driver nettsiden RussianWifeQuick.com som er en seriøs og uformell møteplass mellom kvinner fra det tidligere Sovjetunionen og menn fra Norge som søker etter mer eller mindre livsvarige relasjoner med hverandre og har dårlig tid. Vi tilbyr våre kvinnelige medlemmer gratis medlemskap i bytte for kontaktinformasjon som vi etterpå videreformidler mot et ubetydelig honorar. RussianWifeQuick.com er den raskest voksende nettsiden med hovedkvarter i Novosibirsk. Hvis du har spørsmål om astrologi, nettdating eller bacon kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Anmeldelse av publikum, Rihanna på Bergenhus festning, Koengen

Egentlig vil jeg jo helst sitte hjemme og spille Shogun II Total War, men nå har jeg igjen blitt jaget ut for å skrive en anmeldelse. Heldigvis skal jeg ikke vurdere kvaliteten på musikken denne gangen, og det er bra, for jeg mangler alle forutsetningene for å anmelde en Rihanna-konsert. Det har seg nemlig sånn at jeg lider av en sjelden sykdom, en kronisk betennelse på smakssentret i det indre øret, som gjør at jeg får det fysisk dårlig når jeg hører stemmen til Rihanna.

For dere med friske ører høres det sikkert helt nydelig ut når hun synger, men for meg er det mer som et forkjølet esels nasale vrinsk. Det skjærer i meg. Noe som for dere oppleves som en herlig konsertopplevelse blir for meg som et besøk hos tannlegen, der han har tatt feil av kroppsåpningene og står og borer meg rett inn i hjernen, gjennom øregangen. Jeg får lyst å stikke meg selv mange ganger med en gaffel over hele kroppen. Som sagt, det er en mystisk, tropisk lidelse som jeg pådro meg i Amazonas.

I stedet for å uttale meg om musikken skal jeg derfor anmelde… publikum! Hva kan man egentlig forvente av Bergenspublikumet til en Rihanna-konsert? For å gå vitenskapelig til verks hadde jeg på forhånd stilt opp en rekke kriterier å vurdere de besøkende ut fra, og her er resultatet:

Gjennomsnittsalder: Det var nok en gjennomsnittsalder på rundt trettifire et halvt, tenker jeg, med mange store grupper av ungdommer, noen modige barnefamilier med ørepropper, og en del godt voksne folk som virret rundt og var ung med de unge. Det var disse som trakk gjennomsnittet opp. Typisk gamliser.

Gjennomsnittskjønn: Var det god, kjønnsmessig balanse? Burde vi kvotert inn noen transvestitter? Jeg opplevde nok at det var en viss overvekt av unge jenter, uten at dette på noen måte skal oppfattes som noe negativt.

Sammensetning: Var det en god blanding av folk? Manglet vi noen? Nei, det tror jeg ikke. Alle samfunnsgrupper og etnisiteter var godt representert, bortsett fra filharmonikere og folk som ønsker å bevare hørselen. Og hipstere, da. De satt hjemme og groovet til Arcade Fire.

Promille: Et mål med en tilstelning som denne er jo å ramme den magiske partypromillen, og det ble jobbet beinhardt og målbevisst med dette. Folk drev og klamret seg til halvliterne sine som om de var laget av gull og diamanter, noe prisene også kunne tilsi at de var.

Kjendiser: Jeg tror jeg så Karoline Krüger – teller det?

Ordenskarakter: «Legi-mi-tasjon? Eg?» Som gammel dørvakt synes jeg spørsmål som dette er noe som trekker veldig ned. Men stort sett så det ut til at folk var i stand til å forholde seg til vaktenes henstillinger. Å dømme etter hvor vanskelig det var for en tølper som meg å få lov å komme inn i presseteltet var sikkerheten også adekvat.

Teknikk: Dette kriteriet dekker over køkultur, evnen til å gå inn og ut av dører, og hvordan folk tolker og reagerer på skilting og enkle symboler. Mitt inntrykk var at bergenserne oppførte seg mer eller mindre som de pleier. Hvis man ikke har for høye forventninger er de liksom helt greie.

Personlig stil: Det var nok mange som hadde pyntet seg, ja. Spesielt unge mennesker i paringsdyktig alder utmerket seg med klare signaler som sa tydelig fra om at “her er puppene mine” og “jeg har to tatoveringer og månedskort til SATS”.

Solbrillefaktor: Det var høy solbrillefaktor. Mine var selvfølgelig de kuleste.

Samlet resultat: For ikke å la meg distrahere fra min oppgave satt jeg med ryggen mot scenen under hele konserten, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke fikk med meg noe av det som skjedde der. Til gjengjeld hadde jeg utsikt til over 20.000 bergensere som koste ræven av seg, som en flokk møllspiste gnuer i kveldssolen ved vannhullet. Finnes det noe vakrere syn i verden? Klart det gjør. Likevel gir jeg denne gjengen med uregjerlige tullinger terningkast seks. Såpass har de fortjent.

“Et helt spesielt nytt bekjentskap får blodet til å bruse, men du bør absolutt trå varsomt i alle forhold som har med følelser å gjøre. Pengeproblemer du har ventet deg kan plutselig utebli helt.”

Ja, det er sant hva horoskopet antyder. Ryktene stemmer. Det har kommet et nytt bekjentskap inn i livet mitt, jeg har sommerfugler i magen og blodet mitt bruser. Hva vil egentlig det si, spør dere? Vel, forestill dere en helt vanlig kopp full av blod. Se for dere den dyprøde fargen mot det hvite porselenet. Hvor kommer blodet fra? Det vet vi ikke. Er det menneskeblod? Ja, det er det uten tvil. Hvilken type? La oss for argumentets skyld si at det er blod av typen 0 rhesus negativ, som tilfeldigvis er min blodtype. Men hold nå kjeft og hør etter, da! Herre jemini som dere maser.

Forestill dere at noen (en ukjent person, vi ser bare en hånd, perfekt manikyrert) tar koppen og varsomt, uten å søle, fører den opp til tuten på en gammeldags SodaStream™-maskin. Dere vet hvilken jeg mener, en sånn som mormor hadde på kjøkkenet da dere var små, den var sikkert oransje eller brun. Spaker blir forsiktig, men presist manipulert, knapper trykkes inn. Nennsomt fylles blodet med ren karbondioksid til det begynner å bruse. Fssssh, sier det, og blublublublub.

Ser dere for dere koppen som er fylt til randen med brusende blod? Ser dere de små boblene som bryter overflaten? Hører dere den sydende lyden? Gjør dere? GJØR DERE?? I så fall er dere faen meg syke i de små skrumpehodene deres. Hva slags folk er dere egentlig som mentalt fyller en kopp med blod og kullsyre? Hæh? Er dere vampyrer? Knott? Små mygg av familien Simuliidae? Kan dere svare meg på det? Nei, dere kan ikke det, for dere er innlagt på Sandviken Sykehus alle sammen, på en saftig paragraf 5. Dere ligger spent fast til en rusten jernseng, på avdeling S for uhelbredelig syk i knollen, og skriker etter blod med CO2. Hvordan skal det gå med oss som forbrukersamfunn nå hvor dere plutselig har fått det for dere at blod og mineralvann skal kombineres til en slags ekkel, jernholdig leskedrikk?

Kanskje det likevel hadde gått, folk kjøper jo hva som helst for tiden. Man kunne f.eks. markedsført produktet under varemerket Ferris™: Vi ser to venninner som er ute og jogger i skogen, type Vendela og Vendela. Morgendisen ligger over det duggvåte gresset. Mens de tøyer ut ved et lite vann kommer en kanin hoppende forbi. De ler. Ha ha ha! Se på den søte kaninen! Du, sier den ene (lyden er dårlig synkronisert, man får en følelse av dette kanskje er dubbet fra tysk), det beste med hele joggeturen er den gode blodsmaken i munnen. Ja, ikke sant? Vet du at det finnes en ny leskedrikk som gir deg den samme gode blodsmaken, pluss det lille ekstra? Her, smak på denne!

Hun holder opp en flaske Ferris™ (hvor hadde hun gjemt den? Det ser ikke ut til å være lommer i den kroppsnære løpedrakten), vi ser et appetittlig nærbilde av den perfekt manikyrerte hånden som holder flasken med den tidsriktige etiketten. Venninnen tar produktet, rister håret i det hun legger hodet bakover og heller i seg den tyktflytende, brusende, dyprøde væsken som om det var selve gudenes nektar. Ahhh! Dette smakte deilig blod – tusen takk for tipset, du er bare alle tiders! Ha ha ha! De ler ekstatisk. Ferris™-logoet feider inn over det mer og mer utydelige bildet av venninnene som tøyseslåss i slow motion, vi hører en dyp mannsstemme i voiceover: “Ferris™! Deilig blod – nå også med en dash kullsyre. Prøv gjerne Ferris Classic, Ferris Cherry og Ferris Cinnamon. Fås i type A, B, AB og 0.” Jeg tror kanskje det er penger å tjene her.

Men nå fikk dere meg til å miste tråden. Hva var det jeg holdt på å si før dere begynte å mase? Jo, vi snakket om det som får blodet mitt til å bruse og gir meg sommerfugler i magen. Ja, jeg har også spist en håndfull sommerfugler. Og det er alt sammen fordi det har kommet et nytt bekjentskap inn i livet mitt, som gir meg noe jeg trenger hver dag. En som er hvit, og helt glatt, akkurat som jeg liker det. Jeg tror jeg har funnet min tvillingsjel! Endelig har jeg fått hjelp til husarbeidet og noen å prate med. Jeg snakker selvsagt om min nye Miele Softtronic vaskemaskin W3122 (med Watercontrol-System), som ble levert på fredag. Jeg kan høre den står og durer og går ute på badet nå. Blir helt varm inne i meg når jeg tenker på sugeheverten og tilkoplingsstussen. Får en ustyrlig lyst til å skru inntaksslangen på ventilen og fyre på med et trykk opp til 60 N/cm2 – rett på badegulvet, uten tanke for konsekvensene – og bare pumpe og sentrifugere, pumpe og sentrifugere, pumpe og sentrifugere… Det er nok best vi snakker om noe annet.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————

Mikkel Grüner er utdannet ved den nybyggede handelshøyskolen BI Bergen på Marineholmen – “Bergens eget Harvard” – den største leverandøren av markedsførere, økonomer, og skreddersydde lederutviklingsprogrammer. Som del av “executive-gruppen” av studenter har Mikkel sikret seg siste skrik i interaktiv kunnskap som skal lande kremjobben i reklamebransjen, i et hypermoderne auditorium som er utviklet ved det prestisjetunge Harvard University. Hvis du har spørsmål om astrologi, markedsføring eller blodsugende parasitter kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Du er ivrig etter å gjøre alle til lags, men vær ytterst varsom med å love for mye. Vær ikke for stolt til å ta imot gode råd. Kvelden bringer en opplevelse av spesiell art.”

Oj! Dette var mye informasjon på en gang. Så detaljert pleier ikke horoskopet å være. Egentlig passer det litt dårlig akkurat nå, for jeg har som vanlig utsatt å skrive spalten helt til siste øyeblikk, og bør vel helst riste noe genialt stoff ut ermet innenfor de neste ti minuttene. Dessuten glemte jeg å ta notater siste fredag, og husker derfor lite av hva som skjedde. Det siste kan også ha sammenheng med at jeg mye av kvelden var det som i vitenskapelig terminologi kalles “sørpe dritings”.

Men vent litt – først en liten advarsel. Her kommer den: Advarsel! Denne spalten kan inneholde humor. Jeg lovet dere jo i siste uke at jeg skulle vende tilbake med dårlige vitser i kjent stil, og jeg er en mann som holder hva jeg lover mye av tiden. Hvis ikke vi kan fortelle dårlige vitser har terroristene vunnet. Og hvis ikke vi øyeblikkelig slutter å bruke uttrykket “hvis X så har terroristene vunnet”, så har terroristene også vunnet. Om du finner vitsene støtende bør du derfor øyeblikkelig lukke avisen, drikke et stort glass vann, og lytte til Maria Menas TV2-promo på halv hastighet. Da får hun veldig mørk stemme. Det er så vakkert, og samtidig så ufattelig irriterende.

Landet er jo fortsatt i sorg, og vi har alle vår måte å sørge på. Min måte er tydeligvis å hyle nedpå med drinker, fnise som en fjorten år gammel jente, og klype folk i siden når de minst venter det. Men seriøst, er det overhodet lov å fortelle vitser igjen? Er det for tidlig? Jeg får litt blandede signaler. Men det er viktig at vi står sammen om dette, sier ekspertene. Vi må snakke med hverandre. Vi må bruke humor. I det siste har jeg derfor gått bort til vilt fremmede mennesker på gaten og forklart dem at humor er en viktig del av sorgprosessen. Så kaster jeg meg ut i den beryktede papegøyevitsen, som tar ca. 40 minutter i kortversjon. Responsen er overveldende, for å si det forsiktig.

Nei, det tar på, dette. Vi har alle forskjellige grenser. Derfor må vi være rause og tålmodige med hverandre. Vet dere forresten hvem jeg ikke klarer å være raus og tålmodig med? Sigvart Dagsland. Så syng dog litt raskere, mann! Jeg holder jo på å sovne her. Noe annet jeg helt sikkert ikke burde si: Jeg tror heller jeg ville spist en levende skorpion enn å høre Herborg Kråkevik synge “Til Ungdommen” en eneste gang til. Er jeg den eneste som får tallerkenstore neller over hele kroppen hver gang den damen åpner munnen? Jeg vet det kanskje virker litt ufølsomt å si det, men det er ment som et kompliment.

Men altså, horoskopet: Siste fredag havnet jeg utpå med noen kompiser som er billedkunstnere. De hadde, viste det seg, et atelier bak Grieghallen. I atelieret hadde de blant annet kalde pils og et Stiga hockey-spill. Så langt så godt. Etterhvert havnet vi så på Legal og der begynte det for alvor å gå galt, blant annet fordi de ansvarsløse folkene bak disken insisterte på å selge meg den ene whiskyen etter den andre. Hva er det som feiler folk? De burde jo visst at jeg ville bli veldig full!

Etterpå ble det tatt en kollektiv beslutning (på særdeles sviktende grunnlag) om å gå på Garage, av alle steder. Der gikk vi jo en del i gamle dager, som alle andre tullinger i denne byen har jeg sikkert lagt igjen millioner av kroner i baren i årenes løp. Nå for tiden føles det mer som en antropologisk ekspedisjon enn noe annet. Vi så unge, klønete hanner kjempe om revirene sine og ble vitne til sære paringsritualer. De mørke krokene var fulle av blyge gutter som i smug stirret lengselsfullt på jentene, som skapsprengere på nasjonalbanken. Hvordan kan de overhodet unngå å få seg noe når det er så mye alkohol inne i bildet? Jeg kunne sikkert kommet hjem med tre-fire studiner under hver arm. Men min kjære forlovede ville nok ikke likt det, og uansett, hvor skulle jeg oppbevart dem? Det er ikke plass i boden. Kanskje hvis jeg flytter den gamle oppvaskmaskinen.

Kveldens høydepunkt var da en godt voksen erkebergenser uten forutgående provokasjon ga en runde shots med Gammel Dansk og kastet seg ut i en langtekkelig anekdote om en gang han nesten hadde snakket med Mia Hundvin. Jeg flyktet ut i sommernatten og inn i en taxi. Sjåføren var opprinnelig fra Somalia, jeg forklarte ham at den beste måten å slå ring om det multikulturelle samfunnet (nå i disse for vårt land så alvorlige tider) er å bruke humor og fortelle papegøyevitser. Jeg føler virkelig jeg fikk kontakt med ham. Kanskje jeg overdrev da jeg ga ham en god bamseklem, kysset ham på truten og spurte om han ville ha mitt telefonnummer.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————–

Mikkel Grüner ble med snevert flertall kåret til Norges nasjonalblomst på en internasjonal botanisk kongress i Zürich i 1911. Mindretallet på kongressen følte ikke at en tropisk, kjøttetende slyngplante på opp til syv meters lengde på adekvat måte kunne representere Norges blomsterflora, men dette synet førte altså ikke frem. Med sine slimutsondrende glanshår og piggete fangstkopper er Mikkel et vakkert tilskudd til enhver blomsterhage. Hvis du har spørsmål om astrologi, fotosyntese eller fordøyelsesenzymer kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Nå kan det meste skje, og hvis du er våken og klar kan det bli noen veldig interessante dager framover. La deg derimot ikke overtale til å bli med på noe som strider mot din rettferdighetssans.”

Vi var på vei hjem fra ferie. Vi vinket farvel til Pineto, den lille badebyen på Adriaterhavskysten der vi hadde stekt i solen i en uke, og kjørte mot Roma. Flyet gikk først neste dag, planen var å overnatte i Fiumicino, ved flyplassen. Jeg satt shotgun i leiebilen og knasket lakrisrot som jeg hadde kjøpt på markedet kvelden før. Vi var litt triste over å måtte dra, men alle gledet seg til å komme hjem. I Fiumicino sjekket vi inn på hotellet i god ro og orden. Humøret var høyt. Det mest dramatiske som hadde skjedd så langt den dagen var at jeg hadde klemt luften ut av en badering.

Så kom tekstmeldingene. Hvor er dere? Stor eksplosjon i Oslo. Jeg var gått ut for å røyke den siste sigaretten, jeg ble sittende på benken foran hotellet. Terror eller ulykke? Det ser ut som terror, regjeringskvartalet er ramt. Helvete. Jeg ringte rundt og sjekket at alle var OK. Hva om det er Al-Qaida, da har vi det kjørende, tenkte jeg. Da kommer de folkene ut fra under steinene sine, ut fra alle de mørke krokene. Nå skal de seile frem igjen, under store, brune seil. Med det primitive menneskesynet sitt. Med de groteske, karikerte fiendebildene sine. Med den hatefulle retorikken, muslimhetsen som har forpestet norsk offentlighet i årevis. Faen, jeg orker ikke mer av dette, tenkte jeg.

Jeg husker da jeg flyttet tilbake til Bergen, når jeg prøvde å forklare hvorfor jeg ikke lenger orket å bo i Danmark, kloakkvannet som hadde forgiftet den politiske debatten de siste årene. I Danmark var kampen tapt. Jeg tenkte dengang som nå, i fullt alvor, på Norge som en siste skanse i Europa. Et sted å sette fyr på skipet sitt og kjempe med ryggen mot fjellet. Folk så på meg som om jeg snakket volapyk. Rasisme? Det er vel ingen rasisme i Europa.

Jo, den klassiske rasebiologien ble diskreditert etter fascismens nederlag, men den har en ideologisk arv. Det har blitt skapt nye, politiske tankesett i Europa, levedyktig avkom av rasebiologien, som har mutert og tilpasset seg rammene for den offentlige debatten. De bruker argumenter som går utenom rasebegrepet, og konstruerer nye, politiske kategorier basert på “kultur” i stedet for “rase”. Kulturene kan ikke sameksistere, de må holdes adskilt. Eller den ene kulturen må tilpasses den andre, den må “integreres”.

Høyrepopulistiske krefter, kulturfundamentalister og paranoikere har fått lov å posisjonere seg slik at de fritt kan argumentere med en logikk som hører hjemme på trettitallet, uten å kunne bli beskyldt for å være rasister i klassisk forstand. Men den nye rasismen er ikke vesensforskjellig fra den klassiske rasismen. I bunnen av de moderne, kulturfundamentalistiske ideologiene ligger rasehatet.

Så hørte vi de første rapportene om skyting på Utøya. Jeg trodde ikke helt på det. Wifi-en på hotellet var dårlig, vi var henvist til CNNs elendige dekning. De var skråsikre på at dette var “the work of jihadists”, og bablet i vei om krigen mot terror og Norge som et “soft target”. Jeg prøvde å forholde meg kritisk og holde mulighetene åpne. Dette hørtes jo ikke ut som Al-Qaida, jeg begynte å krysse fingrer for at det kunne være høyreekstremister. Ja, det høres grotesk ut, men dette var før jeg skjønte omfanget.

Et par kvelder i forveien hadde vi faktisk diskutert noen av disse spørsmålene over tolv-fjorten flasker hvitvin, og jeg hadde igjen trukket frem Europols situasjonsrapporter om terrorismen i Europa. Deres egne trendanalyser viser jo at selv om over en tredjedel av alle anholdte terrormistenkte er muslimer, blir under 1 % av terrorhandlingene i Europa utført av såkalte “islamister”. Tallene varierer litt fra år til år, men de er forsvinnende små. Den europeiske terrorismen (og den er det mye av) utføres i hovedsak av nasjonalistiske separatistgrupper som ETA, IRA og de korsikanske Taldes Y-gruppene. Det finnes også fortsatt en håndfull venstreekstreme og anarkistiske grupper som Action Directe, Brigate Rosse og GRAPO, og forskjellige tyske, greske og tyrkiske grupperinger.

I det siste har vi sett konturene av en ny trussel fra nyfascistiske og islamofobe grupper. Likevel fokuserer de europeiske politi- og antiterrororganisasjonene (og her hjemme PST) sitt arbeid på “islamistiske” grupperinger. Misforholdet i denne avveiingen kan bare forklares ideologisk. Det handler jo om ideologi, dette. Tanker blir til handlinger. Politikk er ikke en lek.

Gjerningsmannen er blond og har nordisk utseende, fikk vi vite. Jeg skammer meg over å si at jeg følte lettelse da. Ungene var helt ferdige etter den lange turen, vi gikk og la oss tidlig, med tungt hjerte. Jeg sov dårlig. I firetiden om natten våknet jeg og sjekket nettavisene igjen. Da begynte jeg å forstå katastrofens omfang. Det er mange som vil ha interesse av å depolitisere denne hendelsen og sykdomsforklare gjerningsmannen, tenkte jeg. I avisenes overskrifter så jeg allerede konturene av konkurrerende fortellinger. Selv var jeg ikke i tvil: Dette var en politisk handling, et høyre-ekstremistisk attentat ikke bare mot regjeringen, mot venstresiden og det flerkulturelle samfunnet, men mot nasjonen. Mot oss alle.

Jeg følte et flammende hat til fascisten som hadde sølt ut blodet til våre unge kamerater. Jeg følte vemmelse over de ideologene som har fostret ham og næret hans syke idéverden med sin hatefulle retorikk. Jeg følte skam over ikke å ha gjort mer, over alle de gangene jeg ikke orket å ta debatten. Jeg følte avmakt. Jeg følte sorg og medfølelse med de som hadde mistet sine kjære. Jeg gråt stille, for ikke å vekke ungene.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent.

————————————————————-

Mikkel Grüner har ikke noe morsomt å si akkurat nå. Men hvis vi ikke lenger kan fortelle dårlige vitser om papegøyer har terroristene vunnet, så han prøver igjen neste uke. Om det er noe du vil vite i mellomtiden kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“I dag kan du bli nødt til å foreta et valg som vil få konsekvenser for lang tid framover. La alle faktorer telle med, ikke bare de økonomiske. Gjør noe du liker i kveld.”

Jeg burde kanskje bygget opp spenningen litt først, i stedet for allerede i første setning å røpe at det valget jeg foretok som fikk så store konsekvenser var å ikke smøre meg skikkelig med solkrem før vi padlet ut i pedalbåten på Lago di Scanno i stekende sol midt på dagen. Jeg skjønte for sent at den viktigste faktoren var solfaktoren.

Vi hadde hatt noen fine dager i Scanno d’Abruzzo, der vannmelonene er enorme, kirkeklokkene ringer i utakt og de gamle damene i svarte klær overhodet ikke ønsker å bli fotografert under noen omstendigheter. Vi drakk vin og knasket pecorino-ost. Om dagen lå vi i skyggen under et tre, om kvelden spilte vi Davoserjazz, dette edle kortspillet som har vært spilt i min familie i minst halvannen generasjon. Jeg tapte over €300,- i tullepenger.

Men Lassedyret begynte å bli utålmodig. I flere dager hadde han lagt ut om delebiler, bybaner og sykkelparkering, manet frem storslåtte visjoner av fremtidens energinøytrale byer der bilen må vike for urmennesket (eller fotgjengeren, som vi kaller ham nå). Han hadde ridd kjepphestene sine, nå rykket det fælt i sykkelfoten. Vi har alle våre små svakheter. Gudene skal vite at jeg har mine, jeg sprakk den første dagen i Roma og begynte å røyke og drikke som om det fantes en bombesikker kur mot lungekreft, skrumpelever og syfilis. Lassedyret er min eldste venn i verden og jeg elsker ham som en lettere tilbakestående bror, men det er bare å innrømme det: Sykling er hans akilleshæl. Da han oppdaget at det gikk an å leie en pedalbåt nede ved lagoen ble han helt vill i blikket.

Jeg lot meg lokke med utpå. Vi hadde vannet for oss selv, de lokale visste bedre. Only mad dogs and Englishmen under the midday sun, som man sier. Vel, det gikk som det gikk, jeg ble svidd godt og grundig – men dette skjønte jeg selvsagt først senere. Mens vi var der ute på vannet koste jeg ræven av meg, det innrømmer jeg. Vi hadde guttene med, de fikk lov å bade fra pedalbåten. Vi plasket rundt i det turkise vannet og alt var helt super.

Etterpå gikk meg og gutten alene langs den smale stien over fjellet. Som den løken jeg er hadde jeg fortsatt ikke tatt på meg skjorten. Gutten ville diskutere de store spørsmålene: Hvis jeg faller ned fjellet nå, da dør jeg, sa han. Ja, da dør du, sa jeg, så du må være forsiktig, ellers blir mamma lei seg. Det løp en liten, grønn firfisle forbi oss på stien. Vet du, pappa, hvaler har sånne blåsehull på hodet, det har ikke vi. Nei, da hadde vi vel ikke trengt å dusje. Når jeg blir stor skal jeg bli konge, sa gutten. Vi får se lille venn, sa jeg.

Vi hadde bare et par dager igjen i Appenninene, snart skulle vi ned til kysten. På kvelden tilbød Lassedyret og Anjadyret å passe ungene så vi kunne få oss en tur ut i middelalderbyen. Min kjære forlovede hadde allerede bestemt seg for hvilken restaurant vi hadde lyst å gå på. Vi spiste villsvin og kanin og litt forskjellig, valgte feil hovedrett og en litt for sterk hvitvin, men alt var egentlig perfekt likevel. Det var en månelys kveld, etterpå spaserte vi over piazzaen der italienerne gaflet i seg pistasieis som skulle det vært en olympisk disiplin.

Du har fått farge i dag, sa min kjære forlovede. Har du blitt brent? Nei da, jeg blir ikke brent, svarte jeg overmodig. Jeg er brun i morgen, vent og se. Hva kan jeg si, de ordene måtte jeg ete i meg igjen. For nå sitter jeg her i Pineto, på Adriaterhavskysten, og klør noe jævlig på brystet og skuldrene. Huden drysser av meg i små flak etterhvert som jeg skrelles lag for lag, som den løken jeg er. Men ikke gråt for meg der hjemme i Bergen, jeg skal nok overleve. Jeg har fire sigaretter i hver munnvik og tolv-fjorten gin-tonic å trøste meg med her under parasollen. Gi meg et par dager så skal jeg nok ha pådratt meg syfilis også.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————————

Mikkel Grüner er en kjent familieterapeut og pedagog som har skrevet flere bøker og medvirket i TV-dokumentaren “Mitt inkompetente barn”. Hans filosofi er å se på barn som små husdyr. Man må for eksempel ikke glemme å mate dem. “Alt for mange foreldre syr puter under armene på barna sine,” sier Mikkel og tar tenksomt et drag av merskumspipen, “det er ikke bare upraktisk, men også veldig vondt for barna: Huden er så tynn der.” Hvis du har spørsmål om astrologi, barneoppdragelse eller italienske oster, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Du kan bli involvert i et annet menneskes liv på en spennende måte i dag. Ikke gå ifra halvgjort arbeid i kveld, det kan bli vanskelig å finne tid og motivasjon til å fullføre det senere.”

Har dere stjålet mine Fabergé-egg ennå? Har dere benyttet dere av mitt fravær og brutt dere inn i leiligheten min? Har dere nasket til dere alle de uerstattelige kunstverkene mine med de små, urinsure pølsefingrene deres? Det skulle ikke overraske meg! Dere er en flokk tyvaktige skjærer, jeg vet det nok. Men det er lite jeg kan gjøre med det akkurat nå, for jeg er på ferie i Italia. Finnes det noe herligere enn å være sammen med familien sin hele dagen, hver dag, flere uker i trekk? Svaret er selvsagt ja, men la oss ikke gni salt i såret.

Siste fredag hørte dere hvordan min kjære forlovede hadde tatt feil av datoene, og vi måtte pakke Hawaii-skjortene i hui og hast en dag før forventet. Fordi passene vi hadde bestilt til ungene ennå ikke var dukket opp måtte vi rive oss rundt og få laget nødpass på Flesland. Vi fikk oss et par gøyale timer på Hansatorget Kafe, åttitallets siste, trossige bastion, og kom oss gjennom sikkerhetskontrollen uten å få visitert våre personlige hulrom så veldig nøye. Snart var vi på vei mot Roma. Kjenner dere den følelsen, når man sitter på et trangt fly og det er en hysterisk, skrikende baby på neste rad? Forestill dere nå at dere har den babyen på fanget og den deler ut springskaller mot nesebeinet. Sånn var min tur til Roma.

Men vi kom oss nå etterhvert frem, og alt var tilgitt. Ved hotellfrokosten neste morgen, om fredagen, møttes vi med våre reisekamerater for den første etappen av ferien. Lassedyret og Anjadyret heter de, og er to fryktløse arkitekter og eventyrere fra et lite land langt borte som heter Danmark. Lassedyret er faktisk min siste gjenlevende barndomskamerat, de andre har alle sammen blitt spist av løver og tigre i årenes løp. Veldig trist å tenke på, egentlig. Etter jeg flyttet til Norge mistet vi kontakten i en periode, og jeg fryktet lenge at han hadde blitt spist av en krokodille. Heldigvis traff vi hverandre igjen på befalskolen, så det gikk bra likevel.

Lassedyret er nærmest sykelig opptatt av byplanlegging og bæredyktige transportløsninger, og vet sikkert mer om Bybanen i Bergen enn du gjør. Han liker også sykler mer enn normale folk strengt tatt bør gjøre, faktisk så mye at han holder på å bygge verdens første sykkelkulturhus. Sprøtt, ikke sant? Og så er han en jævel med stormrifle. Bang bang bang. Da Lassedyret giftet seg med Anjadyret for et par år siden hadde jeg den æren å være hans forlover. Det foregikk i et lite kapell tegnet av arkitekten Peter Zumthor, i et hjørne av i de sveitsiske alpene, så jeg hadde også den æren å stå i snø til knærne. Siden har de fått en liten gutt, Emildyret, og det er mer av det samme på vei.

Planen var at vi skulle være et par dager i Roma før vi dro videre til regionen Abruzzo, så vi trillet ut i byen med svette, skrikende unger på slep. Etter min vurdering er Roma en by som er preget av dårlig vedlikehold. Det er utrolig mange gamle bygninger som er i en elendig forfatning, jeg tror de kaller dem “romerske ruiner”. Vi så blant annet noe som heter “Pantheon,” det var et stort hus med et svært hull i taket som ingen tydeligvis har tenkt å fikse. Vi besøkte også noe de kaller “Trevifontenen,” kort fortalt er det en kondemnabel bygning med en helt crazy vannskade. Det tyter vann ut under gavlen i et utrolig volum, de kan umulig ha brukt riktig våtromsmaling. Men ingen gjør noe ved det, de bare står og kaster penger ut i vannpytten. Skremmende.

Etterpå spiste vi pizza og spaghetti og sånne ting, akkurat som hjemme. Jeg hadde egentlig lyst på kinamat, men underlig nok fant vi bare italienske restauranter. Ungene lekte med en vannpost mens vi andre drakk en lokal drikkevare de visst nok kaller “vino,” den minner litt om vin, men smaker bedre og er mye billigere. Da vi kom tilbake til hotellet hadde jeg egentlig tenkt å jobbe litt med spalten og tegningen min, men jeg utsatte det fordi jeg var gått i koma. Dette gjentok seg for øvrig flere dager på rad.

Så nå sitter jeg altså her i Scanno og prøver desperat å få en app jeg har kjøpt for 17 kroner til å virke på mobilen sånn at jeg kan bruke kameraet til å scanne min tegning. Senere skal jeg finne ut om de har oppfunnet internett oppe i middelalderbyen, slik at jeg kan få sendt dette lille reisepostkortet. Fint om dere krysser fingrer for meg. Men hva med horoskopet? Jo, det er andre stjerner og konstellasjoner på firmamentet her i Italia, jeg har blant annet observert Sydkorset, Mellombjørn, Vannmaneten og Rævbananen. Men astrologiens lover er ufravikelige.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

————————————-

Mikkel Grüner er en liten by høyt oppe i Appenninene. Han ble grunnlagt ca. en million år før Kristi fødsel, og er praktisk plassert rett ved en nasjonalpark der det finnes både ulv, bjørn, villsvin og kenguru. Mikkel kan også by på sauebønder, hyrder og lokal osteproduksjon, men disse er godt skjult på hemmelige og utilgjengelige steder. Husk at markedsdagen er tirsdag, alle andre dager må man leve av rå løk og pannekaker. Det er siesta mellom kl. 09:15 og 22:30. Vekk aldri en sovende Mikkel! Hvis du har spørsmål om astrologi, villsvin eller pannekaker med rå løk kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Mye blir kanskje ikke helt som du hadde regnet med i dag, selv om overraskelsene stort sett vil få et positivt fortegn. En forbedret økonomi kan bli resultatet av en gjennomtenkt idé.”

Det begynner å bli en god stund siden jeg fikk en gjennomtenkt idé, så det det er absolutt på tide at det skjer igjen. Det vil si, jeg får jo ideer hele tiden, men de færreste av dem er særlig gjennomtenkte. Sånn sett har jeg mye til felles med Lisbeth “la oss lage en kunstig foss midt i trappen ved Johanneskirken” Iversen. Men nå vil vi ikke tenke mer på det! La oss i stedet snakke om min velfortjente sommerferie.

Vi er jo midt i fellesferien nå, denne herlige tiden på året da alle verdens nasjoner leker stolleken. Mens musikken spiller reiser alle folkeslag seg samtidig opp og danser rundt i ring. Japanerne reiser til Norge, nordmennene reiser til Spania, spanjolene reiser til Somalia, og så, uten forvarsel, slutter musikken å spille. Alle ser seg forvirret rundt. Somaliene har plutselig ingen steder å sette seg ned, for landet deres er jo fullt av spanjoler. Det er sånn flyktningkatastrofer oppstår.

Dette fenomenet er selvsagt godt kjent fra verdenshistorien. Folkevandringstiden var i virkeligheten en veldig lang backpackerferie for reiseglade visigotere og vandalere som varte i ca. fem hundre år. Men det var først etter industrialiseringen at fellesferien virkelig tok av. Det er en kjent sak at de tusener av nordmenn som utvandret til USA fra midten av 1800-tallet egentlig var på vei til Tusenfryd og tok feil avkjøring ved E6. Også i nyere tid har vi opplevd at fellesferien gikk litt vilt for seg, tyskerne snakker for eksempel fortsatt varmt om den Andre Verdensferien der de virkelig fikk utløp for reiselysten sin.

Selv er jeg ikke noen stor globetrotter. Litt rart egentlig, jeg som er utlending og allting. Jeg har pisset på Askøy fra en båt i 1996, det er stort sett det. Og så har jeg vært i Finland noen timer en gang. Jeg likte det ikke noe særlig. Men denne sommeren blir det skikkelig ferie med solstikk og piña colada og skrikende unger! Nå skal jeg være forsiktig her så jeg ikke røper for mye av mine ferieplaner. Jeg vil jo ikke at dere skal bryte dere inn i leiligheten og forsyne dere av min uerstattelige samling av Fabergé-egg som jeg oppbevarer i IKEA-skuffene under sengen.

Men så mye kan jeg røpe at jeg her siste fredag skulle bestille pass til ungene. Det ble et trivelig møte med knirkefritt norsk byråkrati. Først måtte vi på folkeregisteret for å få en utskrift. Folkeregisteret og skattekontoret deler som kjent kontor, for det er nemlig kjempelurt at to av de mest besøkte offentlige tjenestene skal betjenes i de samme fire skrankene. Det var da også bare rundt 287 polakker før oss i køen som skulle ha registrert enkeltpersonforetak, så det gikk kjapt og greit. Etterpå var vi hos politiet, og det er jo alltid stas. Akkurat som i gamle dager, bortsett fra at jeg ikke fikk håndjern på eller ble kroppsvisitert. Jeg skal ikke kjede dere med alle detaljene (selv om det ville gitt meg en syk, sadistisk glede). Visste dere forresten at det kan ta opp til 28 virkedager før man får passet tilsendt? Det visste nemlig ikke jeg. En gøy liten stressfaktor man kan ta med i beregning.

Jeg skulle gjerne blitt her og kosepratet med dere, mine trofaste lesere. Men min kjære forlovede stakk akkurat hodet inn på hjemmekontoret mitt og kunne opplyse, med panikk i stemmen, at hun hadde sett feil på kalenderen og vi reiser en dag tidligere. Det vil si i morgen klokken 05:00. Så da må jeg heller få pakket litt, tenker jeg. Å, det var dumt, nå innser jeg jo at jeg har kommet til å røpe at leiligheten kommer til å stå tom! Men hvis dere uansett skal bryte dere inn for å stjele mine Fabergé-egg, kan dere være så snille å ta med Picassoen og Mingvasene? For hvis denne ferien skal kunne betale seg for meg må jeg nemlig få full uttelling på den gigantiske innboforsikringen jeg tegnet her i siste uke.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

————————————————

Mikkel Grüner ble funnet av dykkere i et skipsvrak på 600 meters dyp utenfor kysten av Singapore i 1984. Den mudrete sjøbunnen har gjort at han er i perfekt stand, og markedsverdien på Mikkel er derfor naturlig nok skyhøy. Skipet gikk trolig ned på vei fra Nederland til Malaysia, og Mikkel skulle sannsynligvis selges på markedet i Sørøst-Asia, melder Reuters. Så langt kom han dessverre ikke. Skipet gikk nemlig ned med mann og mus under en fryktelig storm i 1854. Hvis du har spørsmål om astrologi, dykking eller navigasjon kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“En god dag for forsoning og nye begynnelser. Mye kan oppnås i dag gjennom å enten tilby eller be om tilgivelse. Problemer kan dukke opp i jobbsammenheng, men bedring er i sikte også her.”

Hurra! Jeg har begynt et nytt og bedre liv! Dere tror jeg lyver, men det er den skinnbarlige sannheten. Jeg har endelig tatt meg selv i nakken og begynt å leve sunnere. Jeg mosjonerer jevnlig, har sluttet å drikke, sluttet å røyke crack, sluttet å skyte heroin rett inn i pannebrasken, avstår nå fra å helle et halvt kilo raffinert sukker over frokostblandingen og lever utelukkende av biodynamisk hirse som jeg kjøper engros i store striesekker på Helios. Jeg jogger også til hjemmekontoret hver morgen og har til og med begynt å gå med pannebånd. Vet ikke helt hvorfor, men det følger liksom med.

Men hvordan kan det ha seg at gode, gamle Mikkel “bonghode” Grüner plutselig har blitt en sånn helsefreak, lurer dere sikkert på? Vel, dere husker nok at jeg for en tid tilbake var i bryllupet til min kanonfeite venninne Brunhilde von Zeppelin. Det var en opplevelse som satte dype spor i meg, og ikke minst i parketten på Legenes Hus der de kolossalt overvektige bryllupsgjestene svingte seg etter vielsen. Det var som å være i et basseng fullt av hyperaktive flodhester. På bryllupsbildene ser man knapt nok lille meg, kaldsvettende og med angst i blikket, klemt inne mellom alle disse gigantiske, fettglinsende kvinnemenneskene som mesker seg i helstekte pattegriser og kandiserte epler mens de vrinsker og tramper rundt på dansegulvet som ville hester.

Som dere nok kan skjønne var dette en sjokkende og grufull opplevelse som lammet følelseslivet mitt og ga meg dype, blødende sår på sjelen. Det er først nå, mange uker etterpå, at jeg endelig kan begynne å snakke ut om alt det vonde, og sakte begynne å heles. Etter at jeg så meg selv på bryllupsbildene, som den vasne maisbiten i en frityrdryppende rullekebab av tykke damer, skjønte jeg at jeg var nødt til å ta tak i livet mitt og gi meg selv en frisk start. Jeg vurderte om jeg skulle begynne med selvskading, få meg en tre-fire piercinger i hver brystvorte, farge håret svart og bli emo. Ikke emu, for det er en stor, strutselignende fugl fra Australia. Veldig viktig å skjelne mellom emo og emu. Men jeg ble ingen av delene, for jeg valgte i stedet å satse på kontrollert anoreksi, også kjent som “slankekur”. Jeg har rett og slett tyvstartet litt på midtlivskrisen.

Så nå spiser jeg som en fugl, det vil si omtrent fire ganger min egen vekt i fuglefrø hver dag. Nei da, jeg bare tuller, jeg liker ikke fuglefrø engang (bortsett fra på softis, da). Men jeg spiser stort sett bare gulrøtter for tiden, og har fått et mystisk oransje skjær i huden. Hvis jeg rullet meg i genmodifisert mais hadde jeg vært vanskelig å skjelne fra en diger ostepop, så oransje er jeg. Å, det hadde vært deilig med litt ostepop. Men jeg spiser ikke ostepop lenger. Vik fra meg, ostepop! Herre jemini, hvorfor må dere hele tiden snakke om ostepop? Eier dere ikke medfølelse? Skjønner dere ikke hvor sulten jeg er?

Min nye livsstil med slanking og seksti tusen situps morgen og kveld har gjort meg til et nytt og bedre menneske, og ikke bare fysisk. Dere som leser denne spalten vet jo at jeg er et veldig åndelig menneske fra før, men nå har det tatt helt av her. Jeg har blitt nesten skremmende spirituell og mediterer konstant, jeg trenger ikke sette meg ned engang. Rett som det er går jeg inn i en dyp zen-buddhistisk transe der jeg-et mitt går i oppløsning og jeg går i ett med kosmos. Litt upraktisk på bussen eller i køen på Meny, men det er en liten pris å betale for sjelelig oppvåkning. Jeg lurer rett og slett på om jeg begynner å oppnå satori-opplysningen. Eller kanskje jeg bare er litt svimmel, jeg har jo ikke spist skikkelig på flere dager.

Horoskopet sa også noe om at det skulle bedre seg på jobben, og det ser jeg virkelig frem til, for mine kolleger på hjemmekontoret irriterer meg noe grådig. Det er ellers mange fordeler med å være freelance, jeg vinner for eksempel vinlotteriet hver gang. Bare synd jeg ikke drikker lenger. Jeg får heller ta meg en gulrot. Knask knask knask.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————————-

Mikkel Grüner er en svensk popsanger, glamourmodell og reality-deltaker som er mest kjent for sin rolle i den såkaldte “potatis-skandalen” under landstingsvalget i Vestra Götalands län i 1992. Hun ga ut debutalbumet sitt, “Touch Me Like a Monkey” i 1983, og ble for alvor offentlig kjent med sin opptreden i Playboy. Flere mislykkede kirurgiske inngrep og et lengre opphold på Betty Ford-klinikken ga imidlertid karrieren en knekk. Det var først med deltakelsen i reality-programmet “Se, jeg er surrogatmor” at Mikkel igjen kom ut til et større publikum. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller liker glamour, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Dette kan bli en skikkelig stormfull dag i forholdet til andre mennesker, kanskje har du behov for en liten pause fra kjente ansikter og omgivelser. Du kan godt skjemme deg selv litt bort i kveld.”

Denne fredagens horoskop kunne passet meg åtte dager i uken. Storfullt i forholdet til andre mennesker? Å ja. Behov for en liten pause? Alltid. Fortjener å skjemmes bort? Det vet dere at jeg gjør! Jeg skulle gjerne skjemt meg selv bort hele tiden. Tatt en barrunde, spist noe sushi, gått på kino, smurt meg inn i majones over hele kroppen og tatt Bybanen ut til Fantoft i rushtiden. Hvorfor heter det forresten ikke Fantoft Studineby? Elendig markedsføring, hvis dere spør meg. Men denne fredagen sto jeg dessverre i sure plikter til halsen (her må dere forestille dere et surt smilefjes, jeg har glemt hvordan man staver det), for min kjære forlovede, mitt livs lys, hadde som vanlig latt meg i stikken med ungene. Hun hadde tatt kosten sin og dradd til et eller annet viktig møte, på Blokksberg tror jeg det var denne gangen.

Hva slags samfunn er det vi lever i hvor en voksen mann må passe sitt eget avkom? Jeg vet vi liksom skal være for fedrekvote og pappapermisjon, vi skal dyrke frem den moderne familien der mamma er på viktige styremøter og pappa sitter hjemme og strikker økologiske tøybleier. Men av og til tviler jeg på om det virkelig er i min eller barnas interesse at vi får mer tid sammen. Jeg prøver selvsagt å variere mine oppdragelsesmetoder, dvs. jeg varierer i hvert fall tykkelsen på den sammenrullede avisen jeg slår dem med. Det kommer litt an på ukedagen og om det er reklamebilag. Hvis de har vært ekstra jævlige smekker jeg like godt til dem med nettutgaven på laptop’en, da hører jeg ikke så mye fra dem på noen timer.

Uansett, jeg fikk nå levert den ene rotten i barnehagen og derved redusert skadens omfang. Den andre rotten, en liten jente med sterke meninger og skarpe tenner, fikk lov å være med pappa ned i parkeringskjelleren for å rydde litt i boden. Finnes det kjedeligere oppgave? Man stiller jo nettopp ting i boden for å slippe å rydde dem! Men jeg trengte å finne batteriladeren litt kjapt, for batteriene i fjernkontrollen var tomme og fjernsynet sto på NRK 2, så det var helt krise. Greit med Hurtigruten, men hvis man ikke har muligheten til å skifte kanal føles det litt som å sitte i en tønne full av slanger og skorpioner.

Det er gjerne slik at den ene oppgaven griper den neste. Når jeg nå først var nede i boden var det vanskelig å ignorere de tre kassene merket “VIKTIG – sorteres” som hadde stått der siden vi flyttet. Det ble dagens prosjekt: Jeg tok spisebordet i bruk og sorterte innholdet i forskjellige kategorier som f.eks. “gamle tegninger”, “rustent/ødelagt verktøy”, “halvtomme ruller med teip”, “sammenklistrete fotografier”, “forelesningsnotater fra før årtusenskiftet”, “ting min ekskone sikkert fortsatt lurer på hvor er”, “assorterte terninger, spillbrikker og ufullstendige kortspill”, “erotiske tegneserier av forbløffende lav kvalitet”, “ammunisjonshylser/kastestjerner” og selvfølgelig langt den største kategorien, “helt vanlig boss som aldri skulle vært pakket i kasser”, som utgjorde omtrent 85 % av det totale innholdet. Batteriladeren fant jeg ikke.

Da min kjære forlovede endelig kom hjem fra Blokksberg hadde hun med seg en flaske vin, så den drakk vi. Glakk glakk glakk. Vi baksnakket alle og hadde det veldig hyggelig helt til jeg skulle si noe stygt om en kjent person (ja, nå kan dere gjette) og kom til å bruke f-ordet. Vanligvis er jeg veldig flink til å bruke det kjønnsnøytrale “ræv”, men denne gangen glapp det. Til mitt forsvar skal det sies at jeg hadde drukket en halv flaske vin. Sjokkerende! Jeg som ellers er så høflig kom til å bruke det fryktelige f-ordet. Jeg håper dere kan tilgi meg. Ja, dere vet hvilket ord jeg mener. Herre jemini, må dere ha alt inn med skjeer? Altså fitte, jeg sa fitte.

Dette falt slett ikke i god jord. Jeg burde nok trukket uttalelsen tilbake, men jeg ble revet litt med og valgte å fastholde min karakteristikk. Dette viste seg å være et feiltrinn. Jeg ble sanksjonert og måtte tilbringe natten på sofaen. Jeg synes kanskje i ettertid at dette var en litt vel streng straff fra en dame som ofte går med T-skjorte med påskriften “Kukjävel”. Sofaen er også veldig smal, så det gikk hverken verre eller bedre enn at jeg midt på natten tumlet ned på stuegulvet i en hop. Men intet er så galt at det ikke er godt for noe! Under sofaen fant jeg nemlig batteriladeren.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

————–

Mikkel Grüner, i dagligtale Mikkel, er en tverrpolitisk norsk organisasjon, stiftet 1913 under navnet Forbundet for Grüner og Mikkel. Nåværende navn er fra 1936. Organisasjonens formål er å arbeide for anerkjennelse av Mikkels ulike valg gjennom skiftende livsfaser, og for økt verdsetting og styrking av Mikkels posisjon i samfunnet. Mikkel Grüner driver utstrakt opplysningsvirksomhet med studieringer og diverse former for praktiske og teoretiske kurs, og utgir dessuten Grünernytt (opplag ca. 0). Hvis du har spørsmål om astrologi, eller er på jakt etter hekleoppskrifter, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Spennende nyheter kan dukke opp i dag, og kanskje også en uventet belønning. Vær forsiktig så ikke din trang til å analysere og kommentere alt mulig involverer deg i en krangel mellom to venner.”

Spennende nyheter! Denne fredagen kom min kjære forlovede tidlig hjem fra et møte, så jeg fikk en uventet belønning i form av en spontan tur på byen med en håndfull tjommier. Horoskopet advarte meg jo veldig tydelig mot min velkjente trang til å kommentere alt mulig, så den biten var grei. Jeg satt nå der og blandet meg ikke i noe. Det horoskopet derimot ikke advarte meg mot, som det faktisk ikke nevnte med et ord, var den svære, grønne bjelken med stangselleri som plutselig stakk ut av min Bloody Mary rett før baren stengte.

Jeg kan like gjerne innrømme det, først som sist: Jeg er ikke så veldig glad i stangselleri. Jeg likte det ikke som barn, jeg liker det ikke nå, og hvis ikke det skjer en revolusjon innenfor sellerivitenskapen kommer jeg nok ikke til å like det i fremtiden. Smaken appellerer rett og slett ikke til min sarte gane. Fanatisk sellerimotstander er jeg dog ikke, i noen matretter er smaken såpass maskert at jeg fint kan tolerere at andre spiser den.

Inntil nå har min kulinariske relasjon til stangsellerien best kunnet beskrives som en slags væpnet nøytralitet. Når jeg møter den i dens naturlige miljø (la oss si naboens veksthus) får den stå i fred. Lev og la leve, tenker jeg storsinnet. Men nåde sellerien om den prøver å invadere min intimsfære. La oss si jeg f.eks. finner den liggende provokativt på fatet mitt: Jeg stikker den med min gaffel! Jeg skyver den ut mot randen av fatet!

Jeg har ikke erklært krig mot sellerien, ikke helt ennå. Jeg sniker meg ikke ut om natten for å rive selleri opp med rot. Men min mistillit til denne lumske, toårige veksten i skjermplantefamilien øker betraktelig når den plutselig begynner å hoppe opp i drinken min. Derfor må jeg vite mer om den. Jeg kan ikke basere meg på fordommer, rykter og overtro. Jeg er tross alt et halvveis sivilisert menneske, fra livet og opp om ikke annet.

Kjenn din fiende, sies det. Stangselleri, du upålitelige grønnsak, hvem er du? Hvorfor suser dine blader så gåtefullt i vinden? Hvilke hemmelige tanker gjemmer du i dine saftige stilker? “Kjære, vene,” hvisker du ømt og svikefullt, “det er jo bare meg, din gode venn, en helt vanlig norsk selleri. Smak på meg.” Å nei du, det viser seg at du kom snikende under falsk navn fra fransk og lombardisk (céleri) via italiensk og latin (seleri, flertall av selero), men navnet ditt betyr faktisk i sin greske opprinnelse (selinon) – persille!

Du er ingen lille persille. Du kan prøve å skjule deg bak ditt vitenskapelige navn (Apium graveolens var. dulce), men jeg avslører deg lett, du falske plante. Jeg vet det sies du spiret fra guden Kadmilos’ blod, at dine blader ble brukt i rankene som prydet helters hoder og kongers graver, men lat ikke av den grunn som du er av edelt opphav. Ikke skryt av at Akilles’ stolte myrmidonere lot sine hester gresse på deg, selleri, hvor du grodde i myrlendet ved Troja. Se hva som skjedde med Akilles! Se hva som skjedde med Troja! Hva vil du meg egentlig? Hva gjør du i drinken min?

Glem heller ikke nymfen Kalypso, datter av Atlas, som elsket Odyssevs og lovet ham udødelighet. I syv lange år levde han i hulen på hennes mistrøstige øy. Noen sier de fikk et barn sammen, før gudene grep inn og erklærte deres kjærlighet umulig. Kalypso gråt ikke da hun fylte Odyssevs’ båt med brød og vin til hjemreisen. Han kysset henne, og sa til henne at hun var vakrere enn hans kone, den edle Penelope, før han forlot henne der på Ogygias mørke strender. Glem ikke nymfen Kalypso som døde av sorg over Odyssevs. Se, blant fiolene på hennes grav utenfor hulen vokser det faen ete meg vill selleri! Klart det var dømt til å mislykkes. Er du helt hjerteløs, du onde selleri?

Alt dette er jeg likevel villig til å se gjennom fingrene med. At du later som du er et afrodisiakum kan jeg tilgi deg, du er ikke alene om det. Du fremprovoserer visst også alvorlige reaksjoner hos noen allergikere, anafylaktisk sjokk og det ene med det andre, men peanøtter gjør jo det samme uten at jeg klandrer dem, så jeg lar det passere. Ja, jeg kan tilgi mye, jeg er storsinnet av natur. Men når du begynner å snike seg opp i drinkene mine sent på kvelden, da blir jeg alvorlig bekymret. Er du ute etter meg, lille selleri? Har jeg gjort deg noe?

Vel, det gikk som det gikk. Jeg måtte jo selvsagt knaske stangsellerien i meg, på tross av min ellers strenge politikk på området. Det skulle jeg aldri gjort, for den ga meg noen grønnjævlige tømmermenn. Jeg merker angsten fortsatt sitter i meg, nå en uke senere. Aldri mere selleri.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

——————————–

Mikkel Grüner er en liten vase som pynter fint på bordet. Du kan kombinere vasen med forskjellige dekorasjoner som stearinlys, duker og servietter. Dette er med på å skape et positivt bilde av bordet. Fargesammensetningen er også viktig for helhetsinntrykket. I dag får man kjøpt lys og papirservietter i nøyaktig samme farge som Mikkel. Mange papirservietter finnes i kraftige og gode kvaliteter. Du må være forsiktig så du ikke velter Mikkel, for da kommer det vann på duken. Hvis du har spørsmål om astrologi eller interiør kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Utålmodighet kan få deg til å prøve å presse andre til å gå fortere fram enn de er villige til, men dette vil ikke nytte. En sakte men sikker framgang er det som vil gi best resultater på sikt.”

Mine kjære lesere, der er dere jo! Som jeg har savnet dere. Sett dere godt til rette med avisen, vi må ha oss en liten prat. Se meg dypt inn i øynene. Sånn. Nå må dere høre godt etter. Lytt til stemmen min. Slapp av. Slapp heeelt av mens jeg teller langsomt til tre.

Det er nemlig tre ting som ødelegger for meg når jeg skal skrive denne spalten. Det første, og kanskje viktigste, er at jeg er nærmest ubeskrivelig lat. Den gode Gud har i sin uendelige visdom skapt meg slik at jeg aller helst bare vil ligge på en strand og drikke drinker med små parasoller i hele tiden. Dette er selvsagt en overdrivelse, jeg vil jo ikke ligge på stranden f.eks. når det hagler eller snør, da vil jeg mye heller ligge foran peisen og spise kastanjer. Poenget er, jeg liker ikke å arbeide. Ingen sunne mennesker gjør det.

Nå er det sikkert noen av dere som tenker: “Ååå, men du tar feil, jeg elsker jobben min! Jeg er så heldig som får lov å drive med interiør/sveising/kundebehandling/taktekking/hudpleie, det har alltid vært min drøm.” Men dere tar feil. Ikke lytt til den syke impulsen. Se meg dypt inn i øynene og gjenta etter meg: “Visst hater jeg jobben min akkurat som alle andre. Jeg vil bare sove lenge for en gangs skyld. Når jeg våkner vil jeg ete og drikke, pule og more meg. Jeg orker ikke gå på jobb på mandag, jeg fortjener en fridag. Sannelig om ikke jeg skal ta meg en egenmelding.” Høres ikke det deilig ut? La øynene følge pendelen jeg svinger foran dere. Dere er nå i dyp transe.

Den andre tingen som ødelegger for spalten er de dagene der det ikke er så mye å rapportere. Premisset er jo at jeg sammenlikner hendelser i mitt eget liv med horoskopet, og av og til opplever jeg at det stemmer, men på en lite spennende måte. Det kan f.eks. stå “en hyggelig invitasjon redder kvelden”, og så blir jeg invitert til et eller annet smalt og obskurt kunstprosjekt via Facebook. Hyggelig, men ikke akkurat noe å fylle en hel spalte med. Så hva gjør jeg da? Jeg kunne lyve, men jeg får det ikke helt til. Og jeg er ellers ganske flink å lyve, bare spør min nære, personlige venn Tenzin Gyatso, den fjortende Dalai Lama.

Jeg vil ikke si jeg har skrupler akkurat, men jeg prøver å være tro mot prosjektet. Så når jeg ikke opplever så mye må jeg i stedet fylle spalten med små digresjoner. Har dere forresten lagt merke til at skrupler som oftest opptrer i grupper, og veldig sjelden alene? Det er ikke så ofte man hører noen si “jeg har en skruppel.” Folk må alltid ha minst to skrupler. Ordet “skruppel” kommer for øvrig av det latinske “scrupulus” som betyr en liten, spiss stein. Dette ble et veldig lite elegant digresjon, merker jeg. Når jeg knipser med fingrene har dere glemt hvordan dette avsnittet startet. Dere synes spalten henger fint sammen og skjønner ikke at alt er en avledningsmanøvre.

Det tredje som ødelegger er at jeg ofte holder på med private og hemmelige ting som jeg ikke kan skrive om i spalten. Dette høres kanskje mer dramatisk ut enn det er, jeg er ikke medlem av al-Qaida, Baader-Meinhof eller Kristelig Folkeparti, men la oss bare si jeg har mange jern i ilden. Nå høres det ut som jeg holder på med veldig dodgy saker, altså, det var ikke meningen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive om dette uten å røpe noe, men la oss for argumentets skyld si jeg drev med noe kriminelt, da. Jeg gjør ikke det, men hva om jeg f.eks. hadde brukt fredagen min på å rane en eksklusiv klesbutikk, eller sende grisete SMS-er til medlemmer av Høyres stortingsgruppe?

Jeg kunne selvsagt aldri funnet på noen av disse tingene, eller jo, jeg kunne jo det, la oss være ærlige. Men jeg har ikke gjort det sier jeg jo! Hvorfor må dere grave sånn i mitt privatliv? Herre jemini så nysgjerrige dere er. Poenget er at jeg ikke alltid kan fortelle dere hvorfor horoskopet stemmer. Det er like irriterende for meg som for dere at jeg må utelate de saftigste bitende, men dere kan ikke vite alt. Det er for deres egen sikkerhet. Dere må bare stole på meg.

Når jeg nå knipser med fingrene har dere glemt alt jeg har sagt, men dere synes likevel dette er den beste spalten dere noensinne har lest. Dere er friske og uthvilte, fylt opp av en dyp trang til å gå ut i verden og hjelpe deres medmennesker, og ved kommunevalget vil dere bare stemme på snille onkel Mikkel som er nr. 53 på SV-listen. Knips! …og det var ukens spalte. Likte dere den? Det var sannelig godt å høre.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————————

Mikkel Grüner er en mystisk sanglek med religiøse undertoner som lekes over hele kloden. Sangleken forekommer på flere språk, under en rekke navn, og i mange versjoner. Symbolsk handler Mikkel Grüner om kampen mellom det gode og det onde, sjelens reise til dødsriket og dommens dag: “Mikkel Grüner, klokken ringer elleve. Mikkel står på sitt høyeste slott. Så hvit som et kritt, så sort som et kull. Fare, fare krigsmann, døden skal du lide! Den som kommer aller sist skal i den sorte Grüner.” Hvis du har spørsmål om astrologi, menneskeofring eller barnekultur kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Det er tegn til en skikkelig oppblomstring av sosiale aktiviteter, muligens i forbindelse med et nytt tillitsverv eller medlemskap. Økonomiske utlegg blir sannsynligvis mindre enn fryktet.”

Små barn er nå søte! Spesielt om man dypper dem i smeltet sukkermasse før man spiser dem. Husk alltid den gamle tommelfingerregelen fra New Guinea: “Hvis du skal kannibalisere må du først huske å karamellisere.” Men jeg kunne selvsagt aldri finne på å spise mine egne barn – hva slags far tror dere egentlig jeg er? Nei da, jeg spiser bare barn av dyr og planter jeg møter på min vei. F.eks. er jeg veldig glad i lam, kylling og kalvekjøtt. Voksne dyr er jeg ikke så interessert i. Hvem vil vel fortære en gammel, seig stør når man heller kan meske seg i rogn? Det samme gjelder i planteriket, små pedogrønnsaker som cherrytomater, rosenkål og babymais er alltid saftigere enn sine foreldre. Dessuten har jeg merket meg at det er mye bedre selskap i selskapsertene enn i de vanlige ertene. De konverserer så underholdene og kan danse vals. Men de er like vanskelige å stable.

Alt dette høres kanskje litt rart ut, men det er helt naturlig at det oppstår slike tanker og følelser når man i over fjorten dager har vært stengt inne med sitt avkom i en sparsomt møblert lavenergileilighet i Fyllingsdalen. Min kjære forlovede hadde nemlig absentert seg til Østlandet for en periode, så der satt jeg med håndgranaten i fanget i form av to små englebarn med trynet fullt av syltetøy og rompen full av krutt. Det er klart det er fordeler ved å henge med kidza, nå har jeg f.eks. full oversikt over alt det spennende som rører seg i livene til lokomotivet Thomas og de rare vennene hans på øyen Sodor. Men etter å ha sett på barne-TV i to stive uker følte jeg et visst behov for å skifte kanal. Treffe mennesker på min egen alder og bedrive voksenaktiviteter: Betale strømregninger. Løse annengradslikninger. Gå på swinger-klubb. Nei vent, stryk det siste.

Så da min forlovede kom hjem litt tidligere enn forventet denne fredagskvelden sto jeg klar i gangen og trippet med joggeskoene på, hun fikk et kjapt (men grundig) kyss på kinnet, og – svisj! – så var jeg ute av døren i en sky av billig eau de cologne. Jeg satte kursen for Nordnes der jeg hadde hørt rykter om at en liten gjeng av mine udugelige kamerater var samlet for en improvisert sosialistisk filmkveld på tvers av partigrensene. Når jeg sier “sosialistisk filmkveld” ser dere sikkert for dere en flokk skjeggete raddiser i islendere som har studiesirkel om Sergej Eisensteins “Panserkrysseren Potemkin”, men det er en sannhet med plutifikasjoner. Disse filmkveldene våre er en slags spin-off av Rød Pub-prosjektet, så det er høy ølboks-faktor og fokus på den snøvlete samtalen. Dessverre hadde jeg ikke rukket hverken ølsalget eller polet, men jeg spilte det gode, gamle “yte etter evne, få etter behov”-kortet og bommet av de andre i god sosialistisk ånd.

Kveldens film var den norske dokumentaren Boomerang (1995) av Trond Kvist/Gunnar Vikene, som handler om politivoldsakene i Bergen på 70- og 80-tallet. Vi hadde vært så heldige å få med oss regissøren, Trond Kvist, og det ble livlig, snøvlete diskusjon både før, under og etter filmen. Som verdenskjent opera-anmelder har jeg alle forutsetninger for å gi filmen terningkast, men dessverre er jeg inhabil: Jeg har nemlig en aldri så liten statistrolle i filmen, en imponerende skuespillerprestasjon som varer i hele 3 sekunder. “Slå den mannen i hodet med en Oscar!” ropte mine hjerteløse kamerater da en noe slankere Mikkel trådte frem på skjermen i rollen som pasient nr. 2.

Etterpå ble vi sittende og gjøre kål på en flaske Gammel Dansk, denne djevelens egen medisin. Man drikker det jo ikke på grunn av den gode smaken akkurat, eller fordi det er så sunt for leveren. Smaken har bare blitt enda mer gåtefull og uutgrunnelig etter at eierne, De Danske Spritfabrikker, fusjonerte med De Danske Sukkerfabrikker og ble til Danisco A/S, for deretter å fraselge spritproduksjonen til svenske Vin & Sprit, som etterhvert ble kjøpt opp av franske Pernod Ricard. Mystifystisk! Men produksjonen av Gammel Dansk foregår fortsatt i de samme tradisjonsrike lokalene i den kondemnerte utedassen ved Dalby på Sjælland. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker det eller ei, og derfor må jeg bare bli ved med å drikke det. Det er en sirkel som smaker vondt.

Da det var tomt i alle flaskene og ølboksene veltet jeg ut på Nordnes og inn i en taxi sammen med et par av de andre tullingene. Da jeg noe senere (sulten som en ulv) tumlet inn døren hjemme i Dalen, lå de kjære barn og sov som to små deilige pølser i lompe. Jeg hadde voldsomt lyst på en liten snack, men jeg kunne selvsagt aldri finne på å spise mine egne barn. Det er grenser for hvor langt jeg vil gå for å spare på utgiftene. Her skal det dog sies at mine totale utlegg for kvelden til sammen kom på hele 120 kroner, taxi og merverdiavgift inklusive. Så kanskje det likevel hadde vært verdt det.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

————————————

Mikkel Grüner er verdenskjent for sin evne til å snu pannekaker i luften. En gang snudde han en pannekake så presist at den landet i Helsinki. Der ble den spist av en sulten gris. Hvis du tror dette er noe vi finner på vil vi engasjere John Christian Elden og saksøke deg for ærekrenkelse. Deretter vil en håndplukket gruppe desperate torpedoer fra den kriminelle underverden komme hjem til deg og stjele alle gaflene fra kjøkkenskuffen. Hvis du derimot har spørsmål om astrologi, pannekaker eller utviklingslæren, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Si ja hvis du blir bedt om å ta på deg et viktig ansvar i dag. En du møter vekker gode minner og leder kanskje til en beslutning om å gjøre noe du har tenkt på lenge. Ikke gjem dine følelser.”

Denne fredagen skal jeg avvike fra min formel og prøve å være litt (litt) alvorlig. Nyt det så lenge det varer.

Ved siden av kjendisastrolog-bransjen driver jeg, som dere kanskje vet, med illustrasjon. Jeg har tegnet mye forskjellig i årenes løp, bokillustrasjoner, concept art, grafiske elementer til dataprogrammer og nettsider, og jeg har også utgitt et brettspill. Det er ikke akkurat noe man blir rik av, spesielt når man er så lat som meg, men jeg har unngått skriftlige klager og søksmål så langt. I hvert fall denne uken. Fordi jeg bare sitter og drodler hele dagen er det ytterst sjelden jeg opplever å stå i et etisk dilemma, men denne fredagen skjedde det! Hurra!

En kunde hadde bestilt en serie illustrasjoner til en publikasjon. Ved spørsmålet om kreditering ble jeg tilbudt å bruke logoen min som dere ser nede til høyre på siden. Tegningen av sinte, sure Mikkel har etterhvert blitt et godt innarbeidet varemerke. Jeg har brukt den i flere år, på min hjemmeside og blogg, i sosiale medier, og nå her i avisen.

Tilbudet var uten tvil ment som en hyggelig gest. Det ville gitt meg god eksponering og samtidig (i all beskjedenhet) bibrakt kundens produkt noe av min cool-faktor. Det viste seg dog å bli problematisk: Versjonen kunden hadde sett var en mindre avatar som bare viste hodet, ikke T-skjorten med navnet på en by i Palestina. Kunden hadde et helt annet syn på Palestina-konflikten enn jeg, og ville ikke, i sine ord, “reklamere for Gaza”. Kunden foreslo derfor å enten fjerne teksten eller beskjære bildet så bare hodet var synlig.

Det var lite aktuelt for meg, for å si det sånn. Jeg forklarte at tegningen ikke var ment som støtte til organisasjoner (som Hamas eller Fatah), utelukkende som en solidaritetserklæring med et folk i nød, og understrekte at jeg ikke ønsket å se den beskåret eller retusjert på noen måte. Jeg foreslo derfor at kunden bare krediterte meg på vanlig måte, med navn. Etter litt diskusjon frem og tilbake kom vi til enighet om det.

Dette var selvsagt kundens suverene avgjørelse. Det var kundens produkt. Jeg har full forståelse for at det kan være forskjellige syn på Palestina-konflikten, og aksepterer at man ikke vil trykke en uønsket politisk ytring. Hvis ikke kunden selv hadde bedt om det hadde jeg aldri foreslått å bruke tegningen. Jeg føler meg ikke sensurert på noen måte.

Likevel kan jeg ikke unngå å lure på om T-skjorten min hadde vært like uakseptabel om den i stedet hadde hatt påskriften “Damaskus”, “Havana” eller “Pyongyang”. Dette er symptomatisk for hvor splittende Palestina-spørsmålet er, selv for oss så langt borte. Palestina har blitt vår tids gordiske knute.

Så hvorfor har jeg på meg den T-skjorten? Jo, nå skal dere høre: Det burde ikke være nødvendig å si det, men jeg er ikke på noen måte antisemitt. Jeg fordømmer rakettangrep og selvmordsaksjoner mot sivile israelere som ren terror, og har ikke noen magisk-religiøs tolkning av staten Israels rolle på verdensarenaen hverken i den ene eller andre retningen. Israel bør etter mitt syn etterleve de samme kravene som en hvilken som helst annen stat.

Det blir ofte fremstilt som om Palestina-konflikten er en krig mellom to likeverdige parter. Det er ikke tilfellet. Den ulovlige blokaden av Gaza som har vart i fire år er utenfor enhver rasjonell proporsjonalitet. Selv om den israelske hæren har trukket seg ut av området vurderer både FN, Human Rights Watch og Amnesty International at Israel fortsatt er å regne som en okkupasjonsmakt, og som okkupant bærer Israel et spesielt ansvar. Både FN og den internasjonale Røde Kors-komiteen kaller blokaden et brudd på Genevekonvensjonene, og har flere ganger krevd at den løftes.

Befolkningen på Gazastripen lider dyp nød på grunn av Israels umenneskelige politikk. En storby kveles. I Israels hevnaksjoner, som i vinteren 2008-2009, drepes det grovt sagt ti palestinere for hver israeler, og det er sivile som rammes. Arbeidsplasser, veksthus og hospitaler bombes. Livsnødvendig infrastruktur ødelegges. Barn får sprengt bort armer og bein.

Å vise støtte til sivilbefolkningen på Gaza-stripen, og motstand mot en folkerettsstridig okkupasjon som er fordømt av FN, er et helt ukontroversielt standpunkt. Det er et standpunkt jeg deler med Kåre Willoch og Egil “Drillo” Olsen. Kan det bli mer mainstream? Neppe. Det er faktisk det motsatte standpunktet som er kontroversielt.

I denne spalten har jeg den luksusen å kunne si hva jeg mener, innenfor de sjenerøse rammene avisen gir meg. Her kan jeg ha på meg hvilken T-skjorte jeg vil, og jeg har valgt yndlings-T-skjorten min. Jeg kjøpte den på Tronsmo for 150 kroner. Den er laget av Rebell i samarbeid med Palestinakomiteen, og overskuddet går til Norwacs proteseprosjekt på Gaza. Norwac er den norske humanitære organisasjonen som i 2009 sendte legene Mads Gilbert og Erik Fosse til Gaza. Jeg oppfordrer alle til å støtte Norwacs viktige arbeid.

Jeg vil også samtidig oppfordre alle til å støtte Ship to Gaza Norway, som i disse dager arbeider for å utruste et norsk skip som bidrag til de humanitære konvoiene. La oss få frem forsyninger til de nødlidende på Gaza-stripen. La oss bryte blokaden.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————-

Mikkel Grüner ble født i København i 1973. Han er dansk statsborger, men bor og arbeider i Bergen. Siden han droppet ut av universitetet har han jobbet som scenetekniker, som nattevakt, som arbeidsmann i et tømrerfirma, som dørvakt, som miljøarbeider, som ass. fylkessekretær i Hordaland SV, som prosjektrådgiver i organisasjonen Bevar Hardanger, freelance som journalist og illustratør, og han har gjort tjeneste som sersjant i det danske forsvaret. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller bare vil si hei, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Åpningsforestilling
Av: Igor Stravinskij
Libretto av: Jean Cocteau
Basert på: Sofokles’ tragedie
Regi: Eirik Stubø
Dirigent: Baldur Brönnimann
Grieghallen

Dressen jeg kjøpte da jeg skulle i bryllup siste uke kom veldig godt med da BA på ekstremt kort varsel utkommanderte meg til Festspillåpningen i Grieghallen. Dette er min ekstrem-anmeldelse.

Denne dagen har jeg ventet på – endelig skal jeg anmelde en opera! Det har seg nemlig slik at min kjære far, Peter Larsen (eller lille Petermann, som min mor kaller ham), er Bergens Tidendes klassiske anmelder. Jeg har lenge visst at jeg kan gjøre den jobben mye bedre enn ham. Hvor vanskelig kan det egentlig være? Derfor passer det ypperlig at vi begge skal anmelde den samme forestillingen i hver vår avis. Man skulle nesten tro det var… skjebnen.

Festspillåpning er en underlig greie. Jeg har aldri sett så mye fiff på et sted. Man kunne ikke svinge en død katt over hodet uten å treffe en stortingsrepresentant, jeg traff to da jeg prøvde. Ellers hadde jeg gledet meg til å synge “Jeg tok min nystemte banjo”, men det ble det ikke noe av. Skuff. Men alle måtte reise seg da dronningen kom inn, eller kanskje var det Lisbeth Iversen, jeg er ikke helt sikker.

Så gikk teppet opp og syngefolkene dukket opp. Musikerne, derimot, måtte sitte nede i et hull. Selv satt jeg rett bak min far under hele forestillingen, og jeg må innrømme at tanken om å kvele ham streifet meg flere ganger. Men så var operaen da også, passende nok, Oedipus Rex. Dette er altså historien om en mann som dreper sin far, gifter seg med sin mor, og stikker ut øynene på seg selv med en nål. En skikkelig feelgood-opera med andre ord. For å få historien til å vare en hel time er det mye synging.

Bergenspublikumet er kjent for å hoste mye og klappe på feil sted, så for å overdøve dem ble jeg nødt til å spise kjeks under hele forestillingen. Krunsj krunsj. Men det var en veldig fin opera, altså. Jeg googlet han der Sikorsky som har laget den, i tillegg til å skrive operaer drev han også med helikoptre. Litt av et multitalent.

Syngefolkene imponerte. Gordon Gietz var en kompleks Oedipus. Koret sang fint i kor. Og Tuija Knihtilä, som multitasket i rollene som hans kone og hans mor, var en skikkelig MILF. Fortellerrollen var gjendiktet på et herlig, sprudlende nynorsk av vår kjære Jon “nokon kjem til å flytte” Fosse. Den strenge, avmålte regien på en aldeles øde scene sto i fin kontrast til den bloddryppende historien og lyden av meg som spiste kjeks. Krunsj krunsj krunsj.

Det eneste jeg føler manglet litt i denne ellers fabelaktige operaen var tykke damer i vikinghjelm med spyd og skjold. Det hadde absolutt gjort seg med en fire-fem stykker som kom dansende inn i de trege partiene.

Etter forestillingen spurte jeg min far om han ville gi meg noen stalltips, men han løp sin vei fordi han hadde deadline før meg. Ha ha! Få deg dog en jobb i en riktig avis, ropte jeg etter ham. Jeg tror alle vi kan være enige om at min anmeldelse er den beste, fordi den har noe hans anmeldelse ikke har: Terningkast!

Jeg vil gi Oedipus Rex terningkast sex. Jeg mener kjeks. Jeg mener seks.

“Ditt gode humør gjør at de fleste liker seg veldig godt i ditt selskap. Ta imot en invitasjon som ankommer i dag med takk. En flott dag for selskapelighet og romantiske møter.”

Folk som ikke liker humøret mitt kan dra til helvete i en liten elbil uten aircondition. Jeg er en føkkings solstråle, og hvis noen sier noe annet får de juling. Alle liker seg i mitt selskap fordi jeg er sjarmerende og gøyal å være med, punktum. Fint for horoskopet at det anerkjenner dette ubestridelige faktumet.

OK, så det var dagen før bryllupet til Jay-Funk og Brunhilde, den menneskelige flodhesten, og jeg måtte ha ny dress. Den gamle dressen fra konfirmasjonen i 1987 var nemlig blitt spist opp av møll. Jeg åpnet skapet og ut fløy det en svær, feit møll på ca. 100 kilo. Sjokkerende! Jeg har aldri sett så stor en møll hverken før eller siden. Den liknet litt på ordfører Gunnar Bakke (FrP), men sånn som han så ut i gamle dager, den gangen han fortsatt hadde bart. Før han utnevnte sin 6 år gamle travhest til visekonge av Skuteviken og begynte å spille fiolin til alle bystyremøtene bare iført toga. Det var en veldig rar møll, som dere sikkert skjønner. Den forsvant ut altandøren i retning Tokyo. Hva skulle jeg dog gjøre? Panikk! Jeg måtte inn til byen og kjøpe ny dress, det var ingen vei utenom.

På busstoppet dukket det opp en buss som egentlig ikke kjører den strekningen, men jeg lot meg ikke overraske. Jeg gikk på, glad og fornøyd. Med Skyss er hver dag et vidunderlig eventyr. Sjåføren viste seg å være ny på ruten, han var kjørt feil i krysset og måtte rykke tilbake. Som sistemann inn ble jeg selvfølgelig meldt frivillig til å gå ut og dirigere. Jeg stoppet trafikken og dirigerte bussen som om jeg aldri skulle gjort annet. Følelsen av å være en skikkelig samfunnsborger varte i flere minutter etterpå. Endelig kom mitt omskoleringskurs til pansret personellkjøretøy M113 til nytte! Jeg sendte en varm tanke til gamle seniorsersjant Ring som i sin tid banket disse verdifulle dirigeringsevnene inn i knollen på meg med en granlekt, sammen med mange andre verdifulle kunnskaper og ferdigheter som skal komme til god nytte den dagen vi endelig blir invadert av Sovjetunionen.

I byen var det shoppingbonanza, også kjent som “Mikkels private helvete”. Jeg hater shopping, jeg hater klesbutikker, jeg hater, hater, hater prøverom. Jeg hater heismusikken de pumper ut i trynet på meg for å lamme reptilhjernen og døyve mitt naturlige fluktinstinkt. Jeg hater de kule kidza med de kule klærne som blir ansatt i de kule butikkene. Hvis de var så jævlig kule hadde de vel for faen ikke stått der i stramme rosa skjorter og briller uten styrke, hadde de? Nei. Når du sniker deg rundt i ninjadrakt, stjeler Herman Frieles Bentley og etterlater den brennende i veikanten mellom Marseille og Barcelona mens du dropper syre og drikker tequila hele natten med en anarko-syndikalistisk terrorcelle, da er du kul. Hvis du derimot jobber i et døllt serviceyrke og har mer enn fire forskjellige hårprodukter å holde styr på hver morgen, da er du ukul. Det burde ikke være nødvendig å peke på disse tingene, men det er jo nettopp derfor dere har onkel Mikkel.

Men det er alltid gøy å være i byen. Når man er så sjelden ute av huset som jeg legger man merke til de små tingene. Detaljene. Her er f.eks. en liten observasjon: Under Høyre-KrF-FrP-byrådet har narkotikasalget i Nygårdsparken eksplodert, det har blitt åpnet en strippebule rett ved den blå steinen, og Hells Angels har etablert seg i Hardangerveien. Men dette er selvsagt bagateller. Byrådet har i stedet fokusert på de store, viktige jobbene: Skjerme velgerne sine fra den fryktelige eiendomsskatten (hjelp!) og ribbe alle de kommunale selskapene for å dekke underskuddet. De jobber også på spreng med å stenge alle skolene og utslette barnehagetilbudet fullstendig. Hvilke spennende planer har de mon for Bergen i de neste fire årene? Kasino på Fløyen? Kommunale bordeller? Opiumsdyrking rundt Lille Lungegårdsvann? Få den sicilianske mafiaen godt etablert i Åsane?

Man vet jo ikke om man skal le eller gråte lenger, så man får gjøre begge deler samtidig: Bu-hu-hu-ha-ha-ha! Men vi må for all del ikke la det at høyresiden kjører byen vår på ræv ødelegge stemningen. Frem for alt er det viktig å bevare sitt gode humør. Jeg, for eksempel, er en gledesspreder. Dere lurer sikkert på hvorfor, og svaret er enkelt: Fordi Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn.

Min vurdering: Horoskopet stemte 100 prosent!

———–

Mikkel Grüner er et lite, særpreget pattedyr som stammer fra Oseania. Han har typiske pattedyrtrekk som pels, varmblodighet og sekundært kjeveledd, men legger egg. Mikkel har melkekjertler, men ikke patter, og etter klekkingen slikker ungene derfor melk direkte fra hans hud. Forgreningen som adskilte ham fra de andre pattedyrene skjedde for minst 120 millioner år siden, før dinosaurene døde ut, men Mikkel benekter på det sterkeste å ha noe med det å gjøre. Hvis du har spørsmål om astrologi (eller en av de andre naturvitenskapene) kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Du vet selv at du bruker litt for mye penger om dagen, men du trives og har det mer gøy enn på lenge. Hvis du leter litt utenfor allfarvei kan du komme over et skikkelig godt kjøp.”

Som mine faste lesere vet (onkel Mikkel elsker dere fortsatt, send penger) skal min kolossalt overvektige venninne Brunhilde von Zeppelin gifte seg, og det er denne helgen det skjer. Alt er på stell. Hun har slanket bort 150 kilo og klemt seg inn i brudekjolen med et nødsskrik, som kjøttfarse i en deilig, glinsende Vossakorv. Det har blitt leid inn kran til å løfte henne inn på tinghuset, og gulvet i vigselsrommet har blitt forsterket med stålbjelker og gassbetong. Brunhildes utkårede (La oss kalle ham Jay-Funk, the Enigmatic Hedgehog of Funk) er en av mine beste venner i hele Nangijala, en mann som besitter mange prisverdige kvaliteter når man ser bort fra hans mystiske fetisj for gigantiske kvinnfolk. Jay-Funk har gjort meg den æren å velge meg som sin forlover, nok mest fordi jeg tilfeldigvis sto ved siden av ham da forlovelsen ble annonsert. Det er likevel en rolle jeg tar nærmest sykelig alvorlig.

Siste fredag hadde vi utdrikkingslag for Jay-Funk. Jeg hadde trommet sammen den gamle gjengen av avdankede kjeltringer, alle i hver sin grad av rehabilitering fra diverse former for blandingsmisbruk, vanekriminalitet og politisk motivert vold og hærverk. Heldigvis for storsamfunnet er det sjelden vi er samlet på ett sted lenger, men når en av oss skal til skafottet og ha løkken om halsen må det markeres. Fordi det var fredag måtte jeg jo skrive alt ned, og det gikk de med på, på tre betingelser: 1) Alle måtte anonymiseres, 2) dekknavnene måtte være skikkelig badass og 3) alle måtte hete noe med Funk. Hvorfor? Fordi vi er en funky gjeng. I det etterfølgende har jeg derfor anonymisert meg selv under navnet M-Funk, the Deathsquadron Mastermind of Funk. Lat som dere ikke vet hvem jeg er.

Men hva skulle vi finne på av slyngelstreker? Strippeklubb var ut, for da hadde jeg fått velfortjent juling av feministene i partiet. Det er sikkert noen som ville fått et kick ut av å bli sparket hardt med flate Ecco-sko og dengt med pamfletter av en flokk illsinte suffragetter i lilla sjal, men jeg er ikke en av dem. Dessuten liker ingen av oss stripping, for vi er snille, rehabiliterte gutter. Nakne kvinnfolk? Æsj! Få dem vekk! Vi fikk heller ikke lov å hoppe fallskjerm, Brunhilde ble hysterisk i knollen og disset med valkene sine da jeg nevnte det, og da jeg foreslo å base-jumpe fra toppen av rådhuset knep min kjære forlovede meg hardt i armen. Aldri får man lov å ha det gøy.

Jeg konfererte med de andre og en ond plan tok form. MC F-Funk “the Glock” AKA the Fresh Fracture of Funk skaffet billetter til en black metal/electronica-konsert på svarteste svartebørsen. Men vi måtte komme oss ut av byen, det måtte bli en road trip med u-sving. Meg og DJ Easy-Peasy E-Funk, the Xcellent Getaway Driver of Funk, skaffet en bil som hadde plass til hele crewet (hvis noen mangler en Mazda 5 syvseter har vi intet med det å gjøre, det er en ren tilfeldighet). På veien plukket vi opp DJ Capital City Tee-Funk, the Renegade Pitbull of Funk, og etterhvert også VJ Gee-Funk, the Angsty Gangsta of Occult Funk. Sistemann, S-Funk, the Ice Cold Spectre of Funk, ville støte til oss senere på kvelden. Vi var altså M-Funk, F-Funk, E-Funk, Tee-Funk og Gee-Funk, og senere S-Funk. Nå manglet vi bare hovedpersonen, Jay-Funk. Si fra hvis dere mister oversikten. Det blir fort veldig funky.

Vi kidnappet Jay-Funk på arbeidsplassen hans, et av disse rovgriske, sjelløse konsulentselskapene som er den vestlige kapitalismens glidekrem. Neida, jeg bare tuller, kjempehyggelig sted. De hadde Farris i springen og greier. Stas. Så kjørte vi langt faen inn i Hardanger hvor frukttrærne sto i blomst, mens vi drakk 97 % hjemmebrent og sniffet kokain blandet med knust glass fordi vi er aldeles hardcore. Eller kanskje jeg husker feil, det kan ha vært chilinøtter. Ved Statnetts forsyningspunkt i Eikedalen lå monstermodulene til Sima-Samnanger-linjen ubevoktet hen, og vi noterte oss hvor lett det kunne vært for umoralske pøbler å sabotere byggematerialene. Området burde sikres bedre, det var vi alle enige om. Da vi hadde kjørt langt nok brøt vi oss inn i en tilfeldig hytte (tilfeldigvis mine foreldres) og spiste sushi (vi er funky og vi liker sushi) mens vi drakk upasteurisert sake fra Den Nøgne Ø. Jeg skal hilse og si at den var veldig grumsete. Så snudde vi bilen og kjørte tilbake mot sivilisasjonen, dvs. sivilisert black metal/electronica.

Det ble en del frem og tilbake, men vi kom oss nå inn på konserten og drakk videre etterpå. Noen gikk til og med på nachspiel. Underveis ble det fortalt røverhistorier fra gamle dager, f.eks. om den gangen for lenge siden (utenfor foreldelsesfristen for straffesaker) da ukjente gjerningsmenn brant ned garasjen til en høyrenasjonalistisk politiker. Sjokkerende at noe slikt kan forekomme i et moderne demokrati, det var vi alle enige om. For vi er snille, rehabiliterte gutter. Og funky! Har jeg nevnt at vi er funky?

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————

Mikkel Grüner liker å drikke urtete og hekle grytelapper. Han trives best med å sitte inne og lese den gode boken fra perm til perm. Det blir han aldri lei av. Når han ikke er opptatt med håndarbeid og bibelstudier gjør han veldedighetsarbeid i organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Livredd Barna. Mikkel baker ofte terte og blåbærmuffins, og når han føler seg helt crazy kan han finne på å synge et par vers av en salme eller danse en rolig polka. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller bare vil ha hjelp til å tolke et bibelsitat, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Fei ikke problemene under teppet, men gi deg i kast med dem ett av gangen. Det er ikke så vanskelig som du tror! I en pågående konflikt bør du ikke ta parti.”

Jeg våknet til lyden av skjæreskrik. Lyden skar seg inn i kraniet mitt som en sølvkniv i nougat, de hjerteløse skjærene i treet utenfor kunne likegodt stått oppe på hodet mitt og hakket meg i pannen. Hvis jeg skal oppsummere tilstanden min i ét ord må det være “heidundrende hodepine”.

Kvelden i forveien hadde jeg vært en liten tur innom Rød Pub, det uformelle vannhullet til venstresiden og fagbevegelsen i Bergen. Med noen ukers mellomrom møtes nemlig tørste medlemmer av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og diverse fagforeninger for å drikke øl og minne hverandre på at vi er enige om saker og ting. Ja, man skulle faen ikke tro det av og til, men vi er faktisk det. Idéen startet i det små, på en av disse pubene som er så brune at når du åpner døren faller det ikke lys inn, det faller mørke ut. Etterhvert har det blitt en tilbakevendende tradisjon med sin egen Facebook-side og alt mulig. Alle som med hånden på hjertet kan si de tilhører venstresiden er selvsagt inderlig velkomne.

Denne gangen hadde vi så vært på Nøsteboden, den kondemnable sjøboden på Nøstet som har blitt restaurert og gjort til en herlig luguber bierstube, og neste morgen var det som om det foregikk en full antikvarisk rehabilitering av hodet mitt fra innsiden. Det er noe med Nøsteboden som gir tømmermennene en egen historisk dimensjon, det føltes som om en flokk hanseater-spøkelser brukte tørrfisk som verktøy til å rive ned veggene i et horehus fullt av døde konger og biskoper der inne. Alt sammen til akkompagnement av en flokk med skjærer som sloss i skogen utenfor stuevinduet. Jeg var altså ikke akkurat i toppform, men det var selvforskyldt, så jeg kunne ikke klage. Konge om natten, konge om dagen, som man sier. Min kjære forlovede hadde tidlig vakt på pølsefabrikken (eller hvor det nå er hun jobber, jeg stiller ingen spørsmål), så det var opp til meg å passe babyen med den ene hånden mens jeg leverte fireåringen i barnehagen med den andre. Å bibelske lidelse.

Ute var det etsende solskinn, det gikk ikke an å oppholde seg utendørs i et sånt vær, ikke i min tilstand. Etter å ha levert kidden søkte jeg tilbake til mitt mørke bol og prøvde å fortrenge alt jeg egentlig skulle gjort den dagen. Babyen tullet rundt for seg selv, oppvasken fikk stå, regningene forble ubetalte og det ble ikke satt penn til papir den dagen. I tillegg til skallebank hadde jeg også pådradd meg en diffus smerte i høyre skulder og arm. Jeg vet hva dere tenker, men det var ikke derfor jeg hadde vondt i armen. Dere er så utrolig vulgære noen ganger. Kan jeg ikke ha vondt i skulderen uten at det absolutt må være en kjønnslig årsak? Grunnen er nok heller at jeg skriver denne spalten med én finger, nærmere bestemt høyre hånds pekefinger. Det er min skrivefinger. Tapp tapp tapp tapp. Dere tror jeg lyver, men det er sant.

Skjærejævlene holdt fortsatt på ute i skogen. Jeg klarte ikke å finne ut hvor mange de var, og det irriterte meg. Den europeiske skjæren er jo – i tillegg til å være høyt intelligent, og et av de få dyrene utover mennesket som kan gjenkjenne seg selv i et speil – også en fugl det går an å spå i. Men for å spå i skjærer må man vite hvor mange de er. Som det engelske rimet sier: “One for sorrow, two for joy. Three for a girl, four for a boy. Five for silver, six for gold. Seven for a story never to be told. Eight for heaven, nine for hell. Ten for the devil himself!”

Men hva hjalp det vel meg? De fløy jo til og fra hele tiden så det ikke gikk an å telle dem, først var de tre, så var de to, plutselig var de syv. Det virket som det var rift om et av trærne, de drev og kranglet om hvem som skulle få sitte i det. Det var ikke min plass å ta parti, jeg kunne bare bevitne kampen. Til sist var det kun en av skjærene som satt seierrik tilbake, alene på sin gren. Dette var vel ikke akkurat noe godt varsel, nei. For en gjeng med deprimerende fugler!

Jeg skrudde på fjernsynet, men der var det bare privilegiesamfunnets banale drama som utspilte seg, en rojalistisk matiné med engelske prinser og baroner som drev og giftet seg til lyden av trompeter og servile NRK-journalister. De sleiket på mikrofonene sine i ren kåtskap mens de stønnet ut sine lovprisninger av det moderniserte, engelske kongehuset. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Å modernisere kongehuset gir like stor mening som å modernisere VHS-formatet. Nei, dette orket jeg ikke. Mens hele resten av verden var opptatt av den engelske overklassens outrerte paringsritualer lå jeg derfor en hel dag på sofaen og så på en ensom fugl i skogen.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————

Mikkel Grüner henvender seg til den rasjonelle forbruker som trenger hjelp til å orientere seg i markedet, og han fremmer salg som kan føre til økt velstand med billigere og bedre produkter. Å bruke Mikkel som salgsfremmende verktøy er ikke i seg selv samfunnsødeleggende, fordi det er større sjanse for at kapitalkrevende investeringer i produktutvikling og faste anlegg for masseproduksjon (som forutsetter massesalg), vil bli lønnsomme for avsenderen. Mikkel beskyldes ofte for å føre til kjøpepress og ressurssløsing. Da blir Mikkel lei seg. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller vil kjøpe såpe som gjør deg velhavende og attraktiv, må du ikke nøle med å kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Resultater kommer sjelden av seg selv, og spesielt ikke i dag. Du må regne med at det kan bli svært vanskelig å oppnå det du ønsker nå. Vær forsiktig med hvordan du uttrykker deg.”

Har dere savnet meg? Har dere tenkt på meg i påsken? Har lengselen etter meg holdt dere våkne i de lange, ensomme påskenettene? Har dere ligget og vridd dere i måneskinnet med lakenet klistret til de slanke, svette ungpikekroppene deres, mens pulsen dundret gjennom hver nerve, hver fiber, og alt dere kunne tenke var “Mikkel, Mikkel, å Mikkel…” inntil det virket som om selve vinden i bjørketrærne hvisket mitt navn? Er det sånn det forholder seg? Hvis dere ikke kjenner dere igjen i denne beskrivelsen er dere sannsynligvis lesbiske, og jeg vil dere skal vite at det er helt greit. Ta kontakt med helsesøster på den eksklusive pikekostskolen dere går på i de sveitsiske alpene, så vil dere få utdelt en brosjyre. Eller kanskje dere er store, hårete mannfolk på to meter og ti som lukter fælt av sardiner og akevitt. I så fall trenger dere ikke ligge oppe hele natten og tenke på meg. Men det er greit det også, altså, hvis dere absolutt må. Dere kan selvsagt ikke klandres for det.

Men nok om dere skravlebøtter, alle sitter jo og venter på en oppdatering om meg og mitt eksotiske jetsett-liv! Vel, fredagen for to uker siden begynte i minus allerede da jeg leste horoskopet, som var mildt sagt illevarslende: “Vær forsiktig med hvordan du uttrykker deg.” Har dere noen idé om hvor vanskelig det er for meg? Spesielt når jeg får direkte beskjed om å være tilbakeholden, da er det nesten så jeg utvikler et akutt tilfelle av Tourettes syndrom (denne forferdelige lidelsen som er oppkalt etter den franske neurologen og hypnotisøren Georges Édouard Brutus Gilles de la Tourette, også kjent som “plumbotryne”, “svinepungen med vannhodet” og “rævbananen fra Saint-Gervais-les-Trois-Clochers”).

Det er ikke alltid så lett å være Norges mest feterte kjendisastrolog. Når jeg er ute og triller med babyen (ja, i barnevognen selvfølgelig, dere må ikke tro at babyen er rund som en ball) får jeg så mange rare spørsmål: “Jeg er kreps – kan du spå meg? Hvorfor står det så lite om astrologi i den derre astrologispalten din? Vil du støtte Leger Uten Grenser?” Mitt svar er alltid det samme: “Gå vekk. Gå minst ti meter vekk fra meg og barnevognen eller jeg tilkaller mine topptrente livvakter, søstrene Hagelin. To dødssexy, morderiske tvillinger i kokkedrakter av latex. Hvis ikke du flytter deg får du i ræven med filetkniv og rå fiskefarse. Nå er du advart, gateselgerjævel.”

OK, så jeg var ute og trillet med barnevognen, så mye har vi etablert. Meg og babyen var henvist til å sirkle rundt i ventemønster mens min kjære forlovede hadde en frisørtime i Hollendergaten hos Rune og Jim. Her bruker jeg begrepet “frisørtime” i den løsest mulige betydningen, for det tar ikke bare en time. Jeg benyttet derfor anledningen til å spise lunsj med min kjære venninne, den ekstremt overvektige Brunhilde von Zeppelin, som er på en streng slankekur på grunn av sitt nært forestående bryllup. Derfor fortærte hun da også bare 12-14 panini-toast. Det var likevel et urovekkende syn å se det kraftige kjevepartiet hennes kverne seg gjennom lag på lag med skinke og smeltet ost. Flere ganger måtte jeg diskret flytte babyen på sikker avstand for å unngå stygge bittskader.

Etterpå trillet vi nedom Rune og Jim. Fine folk begge to, og garantert flinke til det de driver med. Jim, koloristen, kjenner jeg fra gammelt av, vi har til og med bodd i kollektiv sammen dengang ruter konge var knekt – jeg kan bl.a. avsløre at han er superhot i brudekjole. Min kjære forlovede var altså i gode og høyst kapable hender. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på ørliten ting som kunne vært bedre denne fredagen, så var det nok at hele seansen tok (vent på svaret) seks timer. Ikke fire timer, ikke fem timer, men seks (6) stive klokketimer. Hva skjer? Hva holder de på med der inne så lenge? Klipper de med en pitteliten saks som bare kan stusse to millimeter? Farger de et hårstrå ad gangen? Kanskje salongen er en portal til et annet univers der tiden går opp-ned i stedet for til siden? Har de ponniridning i kjelleren? Jeg satt igjen med mange spørsmål og en utålmodig baby.

Etter seks timer var mine forventninger skrudd opp til helt absurde høyder, da burde hun minst hatt nytt hode når hun kom ut, tenkte jeg. Ikke at hun trenger det, selvsagt. Herregud. Jeg vil ikke dere skal sitte tilbake med det inntrykket at jeg ønsker et nytt hode på min kjære forlovede. Det ville jo være helt perverst. Hvem tror dere egentlig jeg er, Dr. Frankenstein? Knut Arild Hareide? Ta dere sammen! Jeg mener det, dere har noen syke tanker inne i hodene deres. Og hendene over dynen, har jeg sagt.

Min vurdering: Horoskopet stemte 100 %!

—–

Mikkel Grüner er det siste gjenlevende medlemmet av The Potato Pack, den opprinnelige gruppen meget velstående internasjonale trendskapere og jetsettere som herjet Østeuropas sosietetskretser under den kalde krigen. De levde livet i høyt tempo med helgeturer fra Budapest til Krakow, eller fløy til Skopje bare for å delta på en filmpremiere. Mikkel Grüners opptredener i Bratislava (Tjekkoslovakias Las Vegas) var gruppens selvskrevne samlingspunkt. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller vil vite blandingsforholdet mellom vodka og Rose’s lime juice i en vodka gimlet, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Prøv å tilbringe mer tid sammen med dem som virkelig betyr noe for deg. En del overfladiske bekjentskaper tar alt for mye av din tid. Vær forsiktig med å kritisere andre, det er lov å gjøre feil.”

Få timer til deadline og jeg har ennå ikke begynt å skrive. Magefølelsen sier meg at denne fredagens spalte ikke blir noen milepæl i verdenslitteraturen. Jeg har ikke engang brukbare notater å støtte meg til, det eneste jeg ser ut til å ha skrevet ned siste fredag er følgende: “Bacon-dietten. En diett der man bare spiser bacon.” Hva kan jeg bruke dette til? Ingenting! Alt sammen fordi jeg ennå ikke har tatt meg sammen til å kjøpe en skikkelig notatbok. Dostojevski hadde helt sikkert en kjempekul notatbok full av glupe observasjoner, han slapp disse bekymringene. For ikke å snakke om Marcel Proust, han bare ristet på ermet, så falt det ut en astrologispalte. Jeg hater sånne flinkiser. La oss ta en liten ordtelling: Faen. Bare 900 tegn.

Det er sikkert ikke så nøye, det er likevel ingen som leser denne spalten uansett. Jeg kunne like gjerne funnet opp hendelser uten rot i virkeligheten sånn som J. R. R. Tolkien gjorde, ingen ville merket forskjell: “I dag på lekeplassen ble min lille datter bortført av en svær måke med et vingespenn på fire meter.” Men hva skjer etterpå, liksom? Jeg løper etter måken, skyter på den med en jaktsprettert… Nei, dette går ikke. Det er nesten mer stress å dikte opp ting. Jeg har ikke fantasi til det nå rett før deadline. Kanskje jeg bare skal finne opp helt nye ord, da blir spalten mye lettere å skrive. Det var vel litt sånn James Joyce holdt på i Finnegans Wake. La meg se: Mokapu huløkko tabusj, krinimom plemi fnu. Dette går jo som en drøm! 4-5000 tegn med tullespråk og jeg er i boks.

Det eneste problemet er at spalten blir komplett uleselig. Dersom noen i BA mot formodning skulle sjekke hva jeg skriver før de trykker det, skjønner de fort at dette ikke akkurat er Hemingways glemte mesterverk. Stakkars Hemingway, han orket ikke skrive ferdig den dypt deprimerende “Islands in the Stream” til deadline, så han skjøt seg heller i hodet med en dobbeltløpet jaktrifle. For en unnasluntrer. Sånn er ikke jeg! Jeg leverer til deadline om jeg så må finne opp mange hundre nye ord. Patokko laluzzo kimongy. Nei, jeg kan ikke utsette det lenger. Jeg må begynne å skrive på riktig nå. Må bare hente meg et glass vann først.

Sånn, nå har jeg hentet meg et stort glass vann med isbiter. La oss komme i gang! Altså, siste fredag… Vent, jeg må bare drikke litt av vannet mitt. Glakk glakk glakk. Deilig. Nå hadde det vært godt med noe salt, jeg tror jeg skal gå ut på kjøkkenet og pille litt i middagsrestene. Vi hadde svinestek med sommerkål hvis noen lurte. Mumf mumf mumf. Men nå MÅ jeg skrive. Hvis Barbara Cartland kan presse ut en roman i måneden, da kan vel også jeg bli ferdig med denne spalten i god tid før deadline.

Problemet er bare at det så vidt jeg kan erindre ikke riktig skjedde noe på fredag. Det var Arbeiderpartiets landsmøte, og jeg moret meg med å prøve å sabotere litt for dem på Twitter, alt sammen på grunn av et tåpelig veddemål. Jeg prøvde så godt jeg kunne å oppildne massene til kamp mot det onde datalagringsdirektivet, men til ingen nytte. Massene var helt ubrukelige som vanlig. Jeg er ikke så god til å elske folket, men jeg er god til å hate makta, som de sier i Gatas Parlament. Kanskje jeg dro sammenlikningen mellom Arbeiderpartiet og østtyske Stasi for langt, kanskje ikke. Det finner vi sikkert aldri ut av. Hele fredagen gikk egentlig med til dette tullet når jeg tenker meg om, like meningsløst som Kafkas “Prosessen.”

Kanskje jeg heller burde kost meg med min herlige familie. Gått en tur i skogen. Skrevet et dikt. Bakt en svær blåbærmuffins. Gitt en god klem til et tilfeldig barn på lekeplassen. Ikke på en pedofil måte, selvsagt, men på en positiv, livsbekreftende og gladkristen måte. Som en hyggelig scene fra Charles Dickens. I stedet spilte jeg en hel fredag med å sitte og stirre på en skjerm mens jeg klikket på “refresh”. Jævla internett som kommer og ødelegger hele fredagen min!

Shakespeare var ikke på Twitter, det er jeg ganske sikker på, og Herman Hesse hadde sannsynligvis ingen blogg. J. D. Salinger slår meg ikke som typen til å være på Facebook. Ingen av de store forfatterne slet med dette helvetes distraherende internettet. De hadde det lett. På tide med en ny ordtelling. Yes! Vi er over 4000 tegn, da kan jeg slutte å skrive med god samvittighet. Der har jeg jo en klar fordel fremfor de store forfatterne i verdenslitteraturen: Takket være ordtellingsfunksjonen vet jeg nøyaktig når jeg er ferdig.

Min vurdering: Horoskopet stemte 100 %!

—–

Mikkel Grüner er en kunstig intelligens (AI) som ble skapt i et laboratorium hos Minde Sjokolade. De fleste vil nok mene at Mikkel Grüner ikke kan ha en “sjel”, og at han ikke er “bevisst” i vanlig forstand, ettersom han bare følger et gitt sett med regler som har blitt programmert inn i ham av de onde sjokoladeforskerne. Mikkel har likevel ved flere anledninger vist evnen til å lære, og kalkulere nye alternativer, slik at han kan utvikle egne regler. For tiden jobber han med en forbedret versjon av skumbananen. Hvis du har spørsmål om astrologi eller bare vil prate litt kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Mange av den siste tidens problemer er nå løst, og du kan endelig bruke energien din på det du har lyst til. Tenk over om du har neglisjert noen i det siste, sett disse i første rekke nå.”

Menneskelivet er kort. Et meningsløst drama som spiller seg ut på den spinkle skorpen som skiller den glødende lavaen under våre føtter fra det iskalde verdensrommet over våre hoder. Den uendelige døden omgir oss på alle sider. Det gis ingen tilfredsstillende svar på livets store gåter, for de virkelig store problemene kan aldri løses, de må gjennomleves, erfares. I de eksistensielle krisene er vi alle mutters alene. Det var sånne tanker som oppsto inne i hodet mitt da jeg siste fredag begynte å bakse et to meter høyt kjøleskap ut av leiligheten og ned de tre etasjene til boden i parkeringskjelleren.

Mannen og kjøleskapet. Kjøleskapet og mannen. Den trange entréen der ungene beleilig hadde lagt fra seg små legoklosser og lekebiler man kunne tråkke på. Døren som virket lenger og lenger borte for hvert skritt. Det var noe ved denne scenen som manet frem tåkete bilder fra en fjern fortid. Det var som om den sparsomt møblerte lavenergi-leiligheten i Fyllingsdalen plutselig fyltes av døde vinranker og morkne oliventrær, man følte seg hensatt til et mytologisk landskap langs det beksvarte middelhavets steinete skråninger. Mannen og kjøleskapet, Sisyfos og steinen. Men Sisyfos trengte aldri å bekymre seg om å ripe parketten.

Jeg fikk kjøleskapet lirket forsiktig på skrå ut døren uten synlige skader på dørkarmen, ut på svalgangen, og vagget det møysommelig bort til heissjakten. Alle vinduene i borettslaget stirret anklagende på meg, som om de bevitnet en bortførelse fra et jomfrubur. Men jeg skulle ikke forgripe meg på kjøleskapet, jeg sverger.

Alt var selvsagt min egen feil som vanlig. Det hadde virket som en god idé å beholde det gamle, trofaste kjøleskapet selv om det sto et flunkende nytt et på kjøkkenet da vi flyttet inn. Tenk å ha et ekstra kjøleskap! Så vidunderlig dekadent. Jeg kunne bruke det til å oppbevare store mengder importert øl fra sære mikrobryggerier og belgiske trappistklostre. Endelig kunne jeg bygge opp et barskap med egen party-fridge. Det var en vill, romantisk drøm. Men det gikk som det alltid går: Jeg drakk opp det hele så fort det kom inn i huset, øl og vin, brennevin og blandevann, japansk whiskey, ja, til og med ripslikøren jeg fikk av min søster til jul. Glakk glakk glakk, sa det, og så var det borte. Jeg blir så tørst, skjønner dere. Det skal ikke være min skjebne å ha barskap med party-fridge. Kjøleskapet ble stående tomt, og derfor måtte det i boden.

Det tok halvannen evighet før heisen kom. Ding! Igjen måtte jeg tippe kjøleskapet på skrå for å snike det inn i heisen. Mens jeg holdt på med dette drev heisdørene selvfølgelig og åpnet og lukket seg automatisk på meg, som kinesisk heistortur. Dunk. Au. Dunk. Au. Dunk. Au. Endelig fikk jeg det inn, og sammen tok vi heisen ned de tre etasjene. Vi var noe av et par, mannen og kjøleskapet, den ene blekere enn den andre. Ding! Ut av heisen og inn i parkeringskjelleren. Herfra skulle man tro det var lett seilas. Kjøleskapet skrapte vemodig mot det asfaltbelagte parkeringskjellergulvet. Skraaaaap. Skraaaaap. Det gjør seg med noen lydeffekter for å bryte opp den eksistensielle angsten i denne fredagens spalte.

Langt om lenge sto vi der, foran den overfylte boden. Der inne skulle kjøleskapet få lov å bo, sammen med den gamle oppvaskmaskinen jeg ennå ikke har fått lagt ut for salg, de svarte plastsekkene fulle av klær ingen noensinne kommer til å gå med igjen, og de uåpnete pappkassene merket “viktige dokumenter”, “saker som absolutt ikke tåler fukt” og “Sunnmørsbunad + ferske plommer – sorteres umiddelbart etter flytting”.

Mannen og kjøleskapet. Dette enorme, hvite monstrum (ja, kjøleskapet altså – jeg prøver å holde meg slank). Det hadde vært litt av en reise, en odyssé i tre etasjer, men vi hadde nådd frem til vårt Ithaka. Hvordan hadde jeg klart å få det helt hit? Nei, har du sett – da jeg kikket nærmere på hvitevaren la jeg merke til to små, delikate kvinnehender på den andre siden. Sannelig om ikke det var min kjære forlovede! Hun hadde altså hjulpet meg å flytte kjøleskapet hele denne lange veien. Tenk at jeg ikke hadde lagt merke til henne før nå.

For en hjelpsomhet. For en utholdenhet. For en lojalitet. Og det er jo nettopp dette som er moralen i min lille fabel: Livet er som å flytte et kjøleskap, det går mye lettere hvis man er to. Det er selvfølgelig fortsatt jævlig tungt og kjedelig arbeid, da. Egentlig burde man nok heller være tre eller fire, men la oss ikke trekke metaforen for langt. For å gjøre en lang historie kort: Er det noen som vil kjøpe et kjøleskap?

Min vurdering: Horoskopet stemte 100 %!

—–

Mikkel Grüner er et moderne husholdningsapparat som benyttes til å konservere mat og drikke i en kjølig atmosfære. Han ble oppfunnet i 1876 av den tyske ingeniøren Carl von Linde. På 1920-tallet var Mikkel Grüner livsfarlig på grunn av sitt høye innhold av ammoniakk, og i 1929 omkom over hundre mennesker på et sykehus i Cleveland, Ohio, da Mikkel hadde en lekkasje. Etterhvert begynte man å fylle Mikkel Grüner med klorfluorkarbongass (KFK), men det ble senere forbudt fordi det bryter ned ozonlaget. Hvis du har spørsmål om astrologi eller vil kjøpe et kjøleskap kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Sett ikke i gang tiltak som du vet vil skape konflikt, men prøv heller å skape fred mellom andre som ikke kan bli enige. I kveld får du sjansen til å vise en annen hvor mye du bryr deg om vedkommende.”

Skape konflikt? Jeg?! Nei, nå har jeg aldri! Jeg er såret over at horoskopet kan antyde noe slikt. Jeg som alltid mekler og skaper forlik i små og store tvister, som en kong Salomo i slitte gummisko. Er det noe jeg er kjent for er det nettopp det, spør hvem som helst, bortsett fra min ekskone. Jeg vil ikke tillate at horoskopet smusser til mitt gode navn og rykte på den måten. Derfor er det bra at horoskopet henter seg inn igjen, og heller skryter av min evne til å skape fred, ellers hadde horoskopet fått kless.

Det som skjedde på fredag var at min kjære forlovede reiste til Lillestrøm for å gå på kasino og drikke tequila-shots. Ha ha, jeg bare kødder, hun var delegat til SVs landsmøte, som er ca. så langt det går an å komme fra blackjack og tequila uten å bo i en iglo sammen med to deprimerte pingviner. Så jeg satt nå der og fulgte live-feeden fra landsmøtet mens jeg ventet på at noen skulle si noe fornuftig. Og ventet. Og ventet. Neida, jeg bare tuller! Men jeg har sagt så mye stygt om andre partier at jeg blir nødt til å hakke litt på mitt eget for å skape balanse i kosmos.

Jeg er et stolt og engasjert SV-medlem, selv om det er saker der jeg står et stykke fra partilinjen (for eksempel har jeg ennå ikke fått støtte til min plan om å erklære krig mot Belgia). SV er uten tvil det minst korrupte parti. Det burde faktisk være vårt slagord. Men det er et forbedringspotensial, og jeg isolerte problemet via livefeeden fra Lillestrøm: Det blir rett og slett for mye vås om fotball.

En etter en gikk delegatene på talerstolen med skryt til hjemmelaget og små stikk til rivalene. Til og med en innleder fra vårt søsterparti i Danmark lovet Norge juling i den kommende landskampen. Hvorfor denne store fotballinteressen? Det var ingen som snakket om ishockey, sjakk, bøker, kunst eller musikk. Mystifystisk!

La meg ta et oppgjør med det evinnelige fotballpratet i SV, og på venstresiden generelt. Jeg skjønner at dette ikke nødvendigvis vil gjøre meg populær, men jeg er ikke her på Paradise Hotel for å få venner. Det har seg sånn at jeg tilfeldigvis er moderat til lite fotballinteressert. For å illustrere: I dag, da jeg renset ørene mine med en vattpinne, falt det ut et lite flak av tørr hud. Dette hudflaket interesserer meg mer enn fotball.

Det betyr ikke at jeg hater fotball. Jeg ser gjerne en kamp hvis f.eks. Barcelona spiller mot romvesener fra en annen planet. Hvem ville ikke hatt lyst å se det? Men jeg klarer simpelthen ikke å bry meg om hjemmelaget vinner eller taper. Betyr det at jeg er homofil? Dårlig integrert innvandrer? Et røtent forbilde for ungene? Muligvis. Men gjør det meg til en dårlig sosialist? Nei. Tillat meg å forklare.

Fotball som sånn er en grei sport, et lagspill med mange interessante taktiske elementer. Men måten sporten er organisert og praktiseres på et profesjonelt nivå er kanskje det mest tragiske symbolet på alt som er galt med kapitalismen. Det økonomiske jaget, sponsorene, reklamene, den urettmessige berikelsen, korrupsjonen. Heltedyrkingen og kjendishysteriet rundt utøverne, som etter mitt syn bidrar mindre til samfunnet enn f.eks. en bussjåfør eller en sykepleier, og likevel belønnes med status og astronomiske summer. Den ekskluderende lokalpatriotismen. Klassedelingen på stadion, der mennesker fordeles etter hvor mye de har betalt for billetten. Mannssjåvinismen. Etter første verdenskrig, da kvinner som jobbet i krigsproduksjonen begynte å starte egne bedriftslag, ble kvinnefotball rett og slett forbudt av FIFA. Dette var i 1921. FIFA anerkjente først kvinnefotballen så sent som 1970.

Bl.a. derfor synes jeg det er pussig når store deler av venstresiden, selverklærte feminister og antikapitalister, villig kaster seg ut i dyrkingen av et fenomen som representerer det stikk motsatte. Jeg forstår jo at dette har med fellesskap å gjøre, og kan til nød skjønne rivaliseringen mellom lagene i Oslos øst- og vestkant, der klassemotsetningene symbolsk kan få lov å spille seg ut på en fotballbane.

Og det er kanskje her vi skal finne årsaken: Mange gode, solide sosialister kommer jo fra middelklassen, selv om de ideologisk stiller seg solidariske med det arbeidende folket. Ved å posisjonere seg som fotballinteresserte får de på magisk vis et partoutkort til arbeiderklassen, samtidig som de kan tekkes store, lokale velgergrupper. Det blir litt som hvis FrP-folk skulle bevise at de var kultiverte ved hele tiden å snakke om ballett eller opera. Gøy, men lite troverdig. Eller kanskje fotballinteressen er reell, hva vet jeg? Jeg synes bare det er påfallende at man gidder å velge side når Sparebanken Vest spiller mot Rema 1000, eller hva det nå er. Alt dette hadde selvfølgelig vært helt greit for meg hvis de bare kunne slutte å prate om det hele jævla tiden.

Sånn, da har jeg unngått å skape konflikt i dag også! Det sto jo også noe i horoskopet at jeg skulle vise at jeg bryr meg om folk. Derfor har jeg dannet foreningen “Sosialister som driter i fotball”. Foreløpig er vi to medlemmer, meg og mitt ørehudflak. Jeg er styreleder og hudflaket er kasserer. Vi er på jakt etter sponsormidler.

Min vurdering: Horoskopet stemte 100 %!

—–

Mikkel Grüner – okta álbmot njealji váldegottis. Mikkel Grüner leat okta álbmot ja ellet njealji váldegottis: Norggas, Ruoŧas, Suomas ja Ruoššas. Sámiid eanan ollá nuortan Guoládagas Lulli-Norgii Engerdala rádjai ja Lulli-Ruŧŧii Idre rádjai. Sámegillii dán guovllu namma lea Mikkel Grüner. Sámi álbmotbiktasa gohčodit dárogillii kofte ja davvisámegillii gáktin. Nugo sámegielat ja earáge kultuvrralaš iešvuođat mannet bivttasmálletge riikkarájáid rastá. Čuovvovaččat leat ohcan virgái: mikkel.gruner@ba.no – mii fállat bargosaji mas leat hástaleaddji ja gelddolaš bargamušat.

“Stol på egne evner og krefter, sjansen for å bli skuffet over at andre lover mer enn de kan holde er stor. Vent deg heller ikke mye støtte fra dine nærmeste akkurat nå.”

Noen dager er horoskopet så treffende at jeg ikke trenger å analysere det engang. Klart jeg stoler på egne evner og krefter, jeg er synsk, superintelligent, livsfarlig i nærkamp (kung fu, lemenstilen) og uimotståelig for kvinner. Det ville være absurd om jeg ikke hadde tiltro til meg selv, jeg som er perfekt på alle måter.

Sjansen for å bli skuffet er stor. Men kjære horoskop, en “sjanse” innebærer en utsikt eller en mulighet. Å bli skuffet er ikke en “sjanse”, det er en “risiko”. Og det er alltid risiko for å bli skuffet, fordi alle dere andre er så forbasket upålitelige. Ta dere sammen!

Det er ingen bombe at jeg ikke bør vente støtte fra mine nærmeste, det beste jeg kan vente fra den kanten er å få kastet halvspiste fiskekaker etter meg, bli trampet i skrittet og få skreket Byggmester Bob-sangen inn i øret. Ja, min kjære forlovede kan være litt av en håndfull når hun har fått en kopp kaffe for mye.

Det var horoskopet. Hva skal vi fylle resten av spalten med? I dag tenkte jeg å gi dere et unikt innblikk i min kreative prosess, et glimt av hvordan en synsk kjendisastrolog arbeider. Har jeg forresten nevnt at jeg er synsk?

Dette er min metode: På fredagen klipper jeg ut horoskopet og legger det fra meg et tilfeldig sted slik at jeg senere kan bruke flere timer på å finne det igjen. I løpet av dagen skribler jeg ned forskjellige observasjoner på papirbiter. Dette er f.eks. hva jeg har notert til denne fredagens spalte, og hva det betyr:

Bhg. 45 min. – Skyss – buss 32?!
Det tok meg 45 minutter å levere i barnehagen, på tross av at det bare er fire busstopp. Dessverre har de pillefjerne sjimpansene som driver Skyss bestemt at det ikke bør være så lett.

Martin –> datter – 4176g – 53 cm
Min bror ble far for første gang denne fredagen, og jeg har notert fødselsvekten fordi dette er viktige opplysninger som kan komme godt med senere.

Kjøp notatbok!! Husk bacon.
Denne er selvforklarende.

2: Jaktscene, løper med spyd
Dette er enten et notat til en tegnejobb som har blandet seg med notatene til spalten, eller en beskrivelse av mitt hjemmeliv. Jeg aner ikke. Det er derfor jeg ønsker meg en notatbok.

Soldat m/bæresele
Idé til en prototype på en skuddsikker bæresele for foreldre i krig. Norge er ett av få land som tillater kvinner i alle former for stridende tjeneste. Dette bør vi være stolte av. Den logiske konsekvensen er at også barn bør få delta. Hele familien skal i krig! Derfor trenger vi en skuddsikker bæresele, pittesmå hjelmer, og små stormrifler med babybajonetter. Det kan være penger å tjene her.

Ring A.
Jeg må huske å ringe min eldste sønn. Jeg pleier å si at han ikke bor hos meg fordi han som liten ble bortført av tyvaktige sigøynere, men det er selvsagt en veldig krenkende og stigmatiserende ting å si om en hel folkegruppe. Det ville være mer korrekt å si at han ble kidnappet av det kleptomane romanifolket. OK, jeg solgte ham.

Lucida Fax
Dette er en font. Jeg vet ikke hvorfor jeg har notert dette ned. Håper ikke det er noe viktig.

Rådhuset hvis forskjellige partier??
Dårlig idé til en tegning, inspirert av De Grønnes tanke om å dekke rådhuset i Bergen med grønne klatrebusker for å få CO2-gevinst. Man kunne f.eks. vise FrP-rådhuset som et atomkraftverk, Høyre-rådhuset som onkel Skrues pengebinge, Sp-rådhuset som et fjøs osv.

von Casimir, Heinkel – Hünkel – FrP
En annen idé som er litt komplisert å forklare: Jeg så en tv-dokumentar om hevingen av et tysk Heinkel He 111 bombefly som under krigen nødlandet på, og sank i Jonsvatnet ved Trondheim. Ordet Heinkel minner meg alltid om Chaplins figur fra Diktatoren, Adenoid Hünkel. Så tenkte jeg: I den norske medievirkeligheten er det ikke lenger lov å trekke paralleller mellom FrP og nazismen.

FrP er langt fra et nazistisk parti, og de har heller ikke like fine uniformer. Men av og til tangerer deres mest ekstreme synspunkter noe som kan vekke minner om fascismen, f.eks. når de åpner for eutanasi og dødsstraff, snakker om “lukkede asylmottak”, og spesielt når de hetser minoriteter. Men dette har man ikke lov å poengtere i offentligheten. Derfor, tenkte jeg, kunne det være gøy å begynne å trekke paralleller mellom FrP og Adenoid Hünkel i stedet. En parallell til parallellen, liksom. Er dette morsomt? Jeg vet ikke helt.

JEG ER SYNSK –> Northug –> Lofoten –> Krill
Har jeg nevnt at jeg er synsk? Mine tegninger her i BA beviser det. For tre uker siden forutså jeg, med min tegning av en skigående psykopat, resultatet av herrestafetten. For to uker siden forutså jeg, med min tegning av Ap som en badeand i et oljefat, en avgjørelse i Lofoten-spørsmålet. For en uke siden forutså jeg, med min reklame for deilig, saftig krill, at aksjene til Røkkes selskap Aker Biomarine ville stige med 25 % på Oslo Børs etter inngåelsen av en femårig distribusjonsavtale med et kinesisk selskap om salg av 230 tonn krill til markedspris, over en femårsperiode. Mer presise spådommer skal man lete lenge etter!

Min vurdering: Se grafikk.

—–

Mikkel Grüner er et norsk industrikonsern med røtter tilbake til 1762. Konsernet omfatter blant annet Mikkel Solutions, Grill’s (tidligere Grüner Krill), og MG Executive and Strategic Resource Corporation. Med over 60 000 ansatte og nesten 75 milliarder kroner i omsetning er Mikkel Grüner et av de største industrikonsernene i Norge. Selskapet er børsnotert på Oslo Børs under tickeren MGRÜ og har en markedsverdi på 17,53 milliarder kroner. Største eier er MGR Holding AS med 66,66 %, et selskap som har en sprøyte gal robot som majoritetseier. Har du spørsmål om astrologi eller fiskemel, kontakt mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Utnytt medvinden du seiler i til å ta noen sjanser som kan gi deg fordeler på sikt. I kveld ser det bra ut for samvær med venner. La lommeboken bestemme tiden for en investering du har tenkt på.”

Kong Vinter hersker utenfor
med snø og frost og yr.
Da er det vel på tide med
Et juleeventyr!

Det var en fredag midt i mars
og snøen lavet ned,
i Fyllingsdalen våknet jeg
og svor en saftig ed.

“Det snør igjen, det går’kje an.
Hva skjer? I helvete!
I verdens rikeste nasjon
år 2011!

Og jeg som har betalt min skatt
og avtjent verneplikt -
sjokkerende og urettfeigt
at jeg må tåle slikt.”

Men ikke nok med det, jeg så
en uvant skjønnhetsfeil,
tre-fire nye, gråe hår
på mannen i mitt speil.

Min weltschmerz og min lidelse
fikk bibelsk proporsjon
før mitt humør forbedret seg
ved ny informasjon:

For skjebnen er forutbestemt
av himmelens stjernehop,
og heldigvis var skriften klar
i BAs horoskop.

“I medvind skal jeg seile frem,
ta sjanser som gir vinst -
det må bety en million
på skrapeloddet, minst.

Jeg investerer premien min
(petroleum, så klart),
og innen middag har jeg glatt
en kjølig milliard.

Så skal jeg kose meg i kveld
i gode venners lag.
Nei, det er ingen tvil om det,
det blir en herlig dag!”

Dessverre var det et problem,
en svakhet i min plan:
Jeg hadde glemt at jeg var blakk
Faen. Faen. Faen.

Jeg hadde ingen mynt å kaste
i min ønskebrønn,
for jævlene i BA
hadde ikke gitt meg lønn.

Det er et evig, slitsomt strev
å holde seg solvent.
Min kjære jobber turnus
i en stilling med %.

Hun hadde tatt en ekstravakt
og skulle jobbe kveld.
Med ufrivillig deltid
må man slite som en trell.

For velferdsstatens linjer
skal bemannes dag og natt,
og lønnen den er lavmål
både før og etter skatt.

Hva faen kan man gjøre?
Man må jobbe som en hest.
Og ungene må passes,
det blir aldri tid til fest.

Og jeg som skulle skrape lodd
og drikke som et skarn,
jeg måtte være hjemme, jeg,
og passe mine barn.

Hva er det for et samfunn
hvor en kjendisastrolog
må sitte hjemme fredag,
koke grøt og leke tog?

Min blodtørst er navnkundig,
jeg har fortid som sersjant,
nå sitter jeg og leser
om “den lille veslefant”?!

Jeg hadde ingen venner,
ingen ville på besøk.
Nei, til og med Brunhilde
hadde sviktet meg, den gjøk.

Hun hadde lovt å komme
og ta med en flaske vin,
hun satt nok fast i døren
med den feite kroppen sin.

Så satt jeg der alene
og jeg bannet og jeg svor,
men gulvet skulle støvsuges
og ungene ha fôr.

Og stuen den ble ryddet fint
og klærne lagt til vask,
og oppvasken den tok jeg,
jeg er ingen slabbedask.

Det føltes som en evighet
før det ble leggetid.
Jeg fikk dem til å sove
uten bruk av opioid.

Men endelig! Alene!
To små timer for meg selv.
Jeg burde meditere
under himmelens mørke hvelv.

Jeg burde lese bøker,
tyde stjerner, SPISE KRILL.
Jeg tror jeg heller setter meg
og spiller dataspill.

(Beklager det med krillen,
men min sponsor selger krill,
SÜPERBRÄ KRILL må nevnes -
det er verdens beste krill.)

Jeg spilte Civilization
og Empire: Total War
i mange herrens timer,
det er sånn dagene går.

Jeg satt nå der og spilte krig
mens snøen lavet ned,
og utenfor var alt idyll
og vinter-verdensfred.

Da var det jeg så NISSEN!
Han var feit og rød og rund
da han fløy forbi mitt vindu
på et tusendels sekund.

Jeg sverger, det er sannhet.
Jeg har sett ham. Det er sant.
Han mimet: “Det blir vår snart,”
og vinket og forsvant.

Så ble det jul allikevel
I Fyllingsdalen med.
I kjøleskapet fant jeg
en forunderlig beskjed:

Det sto en pils der inne
i et hjørne, kald og fin,
men jeg hadde ikke kjøpt den
så det var nok nissen sin.

Jeg skåler for de mange
som står vakt når jeg har fri.
Vi møtes snart i baren
når vakten er forbi.

Det var mitt juleeventyr,
jeg sverger det har hendt!
En snøfull fredag midt i mars,
den 11. omtrent.

Mitt horoskop, vurderer jeg,
har stemt 100 %!

—–

Mikkel Grüner er æresprofessor i sammenliknende politikk ved institutt for sammenlikning av politikk og bananer, Universitetet i Zimbabwe (UZ), og æres-æresprofessor II i demokratiutvikling ved La Universidad Kim Il-Sung (la primera universidad de la república Popular Democrática de Corea del Norte). Han foreleser bl.a. ved Institut des Sciences Politiques et Bananes i Frankrike, og ved Humbug-universitetet i Berlin. Hvis du har spørsmål om astrologi eller ønsker en fresh politisk analyse kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Hvis du legger mindre følelser og mer fornuft til grunn for dine synspunkter vil du også oppnå større gjennomslag for dem. Romantiske strenger kan komme til å vibrere i kveld.”

Horoskopet råder meg denne uken til å argumentere rasjonelt for mine synspunkter, og det blir jeg selvfølgelig nødt til å ta alvorlig. Stjernene rår! Det er da heller ingen hemmelighet at jeg elsker en god diskusjon. Etter turer i skog og mark, en bedre middag og et glass billig pappvin i gode venners lag er det ingenting som er herligere enn å sette seg godt til rette med sigaren i røkeværelset og dyrke den edle retorikkens kunst. Jeg har en veldig saklig tilgang til dette fascinerende faget, som til alt annet, og liker å ha argumentene på stell før jeg begir meg ut på den fantastiske oppdagelsesreisen inn i språket som en god diskusjon bør være.

Først må vi spørre oss: Hva sier klassikerne? I sitt viktige verk “Retorikken” beskriver gode, gamle Aristoteles tre appellformer som skaper overtalelse i talekunsten. Han kaller dem Etos, Patos og Aramis. I dag vil jeg utforske et fjerde, kanskje litt mindre brukt bevismiddel: Mentos, også kjent som The Freshmaker.

Jeg tenkte det kunne være gøy å kaste meg ut i politikkens grumsete andedam og plaske litt rundt. Valgkampen er for alvor i gang nå, og der har jeg jo selv en aldri så liten aksje med min ekstremt lukrative 56. plass på SVs liste til kommunevalget. Så hva kunne vel passe bedre enn å drive litt valgkamp for mitt eget beskjedne kandidatur her i denne astrologispalten? Stjernene styrer politikken som alt annet, og som kjendisastrolog har jeg et spesielt ansvar for å løfte dette perspektivet frem.

Problemet mitt er bare at jeg ikke har noen riktige saker, jeg er jo blott en rødvinsgurglende kafésosialist. Så hva kan jeg finne på av ugagn og rampestreker i stedet? Jo, nå vet jeg! Det hadde gjort seg med en god, gammeldags svertekampanje. Men hvem skal jeg velge? Hvilket parti fortjener særlig oppmerksomhet for tiden? Hm. La meg se.

Alle partiene er ute og profilerer seg på sine kjernesaker nå, så det er nok å ta tak i. Høyre vil plutselig etter fire års total likegyldighet ordne opp i Nygårdsparken og innføre karakterer i barnehagen. KrF arbeider på spreng for å legge ned alle skolene innen sommerferien. Alle gode krefter på ytterste høyre fløy jobber hardt for å samle en splittet nasjon, spesielt Fremskrittspartiet er jo synonymt med nasjonal samling. Venstre… Hvem bryr seg om Venstre? En blank stemme er ca. like effektivt.

Og så har vi våre gode venner, de elskelige bandittene i Arbeiderpartiet. Jeg liker jo sosialdemokraturet godt, det er en kjent sak, og jeg er faktisk ganske enig med dem i mange saker (jeg kan ikke komme på noen akkurat nå, men jeg er helt sikker på at de finnes). Mange av mine beste venner er sosialdinosaurer. Derfor er det ekstra gøy å kjøre en skikkelig grov svertekampanje nettopp mot dem. Ha ha ha! Det hadde dere ikke regnet med!

Arbeiderpartiet i Hordaland er i hardt vær etter at de modig feiget totalt ut, djervt lot sine kamerater i stikken og prinsippfast snudde 180° i Hardanger-saken. Som en flokk søte, små, dunete kyllinger i vill panikk, iført rosa tyllskjørt og ballettsko, løp de skrikende bort mens de veivet med armer og bein. Etterpå har de vært veldig alvorlige og ansvarlige i ansiktet og prøver å late som de vet noe ingen andre vet, men alle skjønner jo at de bare har fått beskjed fra Oslo om å holde godt kjeft.

Jeg sier ikke de er fullstendig sentralstyrte, men det enkleste hadde nok vært å erstatte Arbeiderpartiet i Hordaland med en telefonsvarer Raymond Johansen kan tale inn beskjeder på. De folkene der har jo ikke bare en partipisk, de har en hel S/M-dungeon med spanskrør, håndjern, lærmasker og andreaskors, og det er StatoilHydro-logo på alle dildoene. Har jeg hørt.

Nå må dere ikke misforstå, jeg sier ikke at Arbeiderpartiet i Hordaland er en gjeng med ryggradsløse hyklere som selger ræven sin til petroleumsindustrien, men siste fredag så jeg dem gi en lapdance til Helge Lund, konsernsjefen i StatoilHydro, i smuget nede ved Dreams. Når jeg tenker nærmere etter hadde de faktisk et skilt om halsen der det sto “vi har ingen ryggrad”. (OK – Det siste der var kanskje ikke helt rettferdig, de er jo tross alt ikke så korrupte som Senterpartiet, men hvis vi skal finne noen som har hendene lenger ned i syltetøyskrukken enn dem må vi da også helt til Zimbabwe.)

Alt dette er selvsagt bare vennskapelig erting. Vi trenger Arbeiderpartiet. Hvordan skal vi ellers få rekruttert fremtidens kommunikasjonsrådgivere? De sosialdemagoger jeg kjenner personlig har såpass selvironi at de tåler en god spøk. Det blir de jo nødt til. Og så har de en imponerende partidisiplin! Tenk hva de kunne fått til hvis de faktisk tok en riktig beslutning av og til. Blind høne finner som kjent også korn, men det meste av tiden er den bare en blind høne, og finner derfor mest sigarettjubber og bruskorker. Neida, jeg bare tuller. Etter valget blir vi jo venner igjen.

Så sto det jo også noe i horoskopet om at “romantiske strenger” kunne komme til å “vibrere” denne fredagen. Oh la la! Hver gang horoskopet nevner ordet romantikk tolker jeg det automatisk som en eufemisme for å få seg noe, og det er jo alltid positivt. Jeg skulle bare ønske horoskopet ville være mer spesifikt, så jeg visste nøyaktig hva jeg hadde å forholde meg til. Ofte famler man i mørket, bokstavelig talt.

Jeg vet ikke med dere, men jeg tolker disse “vibrerende, romantiske strenger” som en direkte henvisning til at mesterhjernen Terje Riis Johansen endelig gikk av som olje- og energiminister, og den djevelsk sjarmerende Senterparti-hyenen Ola Borten Moe kom til. Nå da Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fått viljen sin i Hardanger er selvsagt Lofoten, Vesterålen og Senja neste punkt på dagsorden, og da skjønner dere jo hva vi har i vente. Frem med glidemiddelet, sier jeg bare.

Dette var gøy, vi burde diskutere politikk oftere. Prøv det gjerne hjemme foran fjernsynet med familien. Men husk alltid å respektere deres meningmotstandere! Vi er alle tjent med en høflig og verdig tone i debatten, sånn som jeg f.eks. er en ypperlig eksponent for her i denne astrologispalten.

Min vurdering: Horoskopet stemte 100 %!

—–

Mikkel Grüner er æresprofessor i sammenliknende politikk ved institutt for sammenlikning av politikk og bananer, Universitetet i Zimbabwe (UZ), og æres-æresprofessor II i demokratiutvikling ved La Universidad Kim Il-Sung (la primera universidad de la república Popular Democrática de Corea del Norte). Han foreleser bl.a. ved Institut des Sciences Politiques et Bananes i Frankrike og ved Humbug-universitetet i Berlin. Mikkel Grüner vier mye tid til forskningsformidling, men her i Norge er han kanskje mest kjent som politisk kommentator og valgekspert. Hvis du har spørsmål om astrologi eller ønsker en fresh politisk analyse kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Du kan få en hel rekke oppgaver i fanget i dag, og enda mer arbeid er på vei. Vær forsiktig så du ikke gjør deg uunnværlig, da kommer du ikke videre! Unn deg litt ekstra når du får tid til å koble av.”

Hvis man bare kjenner meg gjennom denne spalten kan man kanskje få det inntrykket at jeg hater familien min, og på mange måter stemmer det. Samtidig må det understrekes at jeg setter stor pris på min kjære forlovede og ungene. Jeg er jo først og fremst en familiemann, og jeg blir naturligvis bekymret når mitt avkom plages av sykdommer. Denne uken var det andre runden med vannkopper, og nå var det blitt babyens tur. Jeg prøvde å muntre den opp, uten hell. En sur baby med kløende, røde prikker over hele kroppen er et vanskelig publikum, det skal være sikkert. Mine blondinevitser og imitasjoner av kongefamilien var helt spilt på den. Fredagen var derfor preget av mye gråt og skriking, men jeg klarte likevel ikke å overdøve babyen.

De gode nyhetene var at fireåringen endelig var frisk nok til å kunne ekspederes ut av huset. Yes! På vei tilbake fra levering i barnehagen plukket jeg opp et eksemplar av BA og kunne konstatere at jeg hadde fått mye velfortjent oppmerksomhet, med stort oppslag over tre sider og greier. All viraken rundt spalten har virkelig satt fart i min karriere som kjendisastrolog! Endelig ser verden ut til å ha skjønt at jeg er et ufeilbarlig orakel med synske evner. På tide, spør du meg. Men jeg hadde selvsagt forutsett det (hallo, jeg er clairvoyant).

Om kvelden var det avtalt nettmøte med leserne. Jeg absenterte meg fra vannkoppene og dro inn til BAs lokaler. Egentlig prøver jeg å unngå å oppholde meg for mye der i gården, dels for å opprettholde mystikken rundt min person, dels på grunn av de ansattes dårlige personlige hygiene. Av samme grunn leverer jeg spalten min via brevdue. Polle, heter han. Brevduen Polle. Uansett, jeg ankom i øsende regn, og ble loset inn i sjimpanseburet der de fryktløse reporterne natt og dag klaprer på maskinene sine i jakten etter det neste scoop. Jeg kunne skrevet en hel antropologisk avhandling om det lille samfunnet deres. De lever hovedsakelig av Twist.

Snart haglet det inn med spørsmål fra leserne. Langt de fleste var fra min søster, men likevel. Det som kom frem under nettmøtet (noe som bekymrer meg på et profesjonelt nivå, som astrolog) var at mange fremdeles hadde spørsmål rundt dette med slangebæreren, det trettende tegnet som skal ha forskjøvet hele dyrekretsen. La meg en gang for alle legge den ballen død: Slangebæreren er en myte. Det sier seg selv at dette tegnet ikke finnes, navnet gir jo ingen mening! En vekt, en jomfru, en fisk, en tvilling, det vet man da hva er. Men hva slags folk er det som går og bærer rundt på slanger, liksom? Det høres jo helt uansvarlig ut. Jeg vil i hvert fall ikke ha noe med dem å gjøre.

Etter nettmøtet var det ut i øsende regn igjen, og hjem til vannkoppene. Det var laber stemning, min kjære forlovede var naturlig nok ganske sliten etter å ha vært alene med den sure, skrikende babyen hele kvelden. Jeg skulle gjerne avlastet henne, men hver gang jeg beveget meg i nærheten begynte babyen å hyle og dunke hodet sitt i gulvet. Dette med hodedunkingen begynner å bekymre meg, hva hvis den ødelegger møblene eller lage merker i gulvet? Fireåringen så jeg ikke så mye til, han hadde gått i eksil inne på rommet sitt hvor han satt og rev sider ut av en bok eller hva han nå gjør der inne.

Jeg følte vi begge hadde fortjent en liten godbit, særlig min kjære forlovede, men mest av alt meg selv. Derfor kastet jeg meg full av selvtillit ut i tilbereding av deilig sushi. Jeg er ingen mesterkokk eller noe, men sushi er jo bare ris med litt rå fisk tilfeldig klesset på her og der, så hvor mye kan egentlig gå galt? Ganske mye, viste det seg. Folkens, når det gjelder wasabi: En spiseskje per sushibit er definitivt for mye.

Så ja, av og til hater jeg familien min. Men heldigvis kan jeg trøste meg med at følelsen er gjensidig. Helvete er jo alle de andre menneskene som bor i leiligheten, som filosofen Johan-Pål Sotra så riktig uttrykte det. Når man går og gnurer mot hverandre hver dag er det klart at det lett kan oppstå negative og til dels voldelige impulser som må undertrykkes og bedøves med store mengder alkohol og reseptbelagte legemidler. Dette er noe vi alle kan kjenne oss igjen i.

Min vurdering: Horoskopet stemte 100 %!

—–

Mikkel Grüners presise fødested har vært omdiskutert siden Homers tid. Noen tradisjoner peker på byen Theben, mens andre kilder nevner elven Alpheos. Det eneste vi vet med sikkerhet er at han er alene blant de olympiske gudene i å ha en skjeløyd delfin som mor. Han regnes som en upålitelig gud, ofte på reise blant de dødelige for å søke anerkjennelse og pengestøtte til tvilsomme prosjekter. Han tilbyr menneskene gaver i form av fikener, dadler og små nøkkelringer, og straffer de som ikke ofrer til ham ved å klaske dem med vasne agurker. Hvis du har spørsmål om astrologi, barneoppdragelse eller gresk mytologi kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Andre mennesker krever mye av din tid. Selv om dette kan være smigrende, vil du snart oppdage at du ikke får nok tid til å ta deg av dine egne interesser. Sett opp en timeplan og hold deg til den!”

Kjære venner, gamle og nye lesere: Vi står ved en korsvei! Bak oss ligger den trygge, grønne dalen, og foran oss deler stien seg i to. Når jeg tenker nærmere er det kanskje ikke så mye en korsvei som et T-kryss, men la oss ikke henge oss opp i detaljer. Den ene stien vil føre oss gjennom spisse tornekratt og høye tistler, forbi glefsende rovdyr og bjeffende pudler, like lukt utfor et høyt stup. Den stien bør vi helst prøve å unngå.

Da jeg for mange uker siden tok mine første, vaklende skritt inn i ukjent terreng, og tok fatt på det banebrytende pionerarbeidet som denne astrologispalten er, var det aldri med tanke på ære, berømmelse eller personlig vinning. Jeg hadde blott ét eneste mål for øye: Å tjene vitenskapen. Steg for steg kjempet jeg meg inn i metafysikkens ufremkommelige jungel. Bare bevæpnet med intellektets machete, ukuelighetens tropehjelm og mannsmotets sjøstøvler brøytet jeg meg en farbar vei gjennom dette sammenfiltrede villnisset der løgn og sannhet, myter og fakta vokser sammen.

Jeg var alene i min dristige streben. Gikk jeg i ring? Jeg skimtet spøkelsesaktige skygger mellom trærne. Intellektets machete var etterhvert blitt sløvet av å hugge i dumhetens klebrige lianer. Mannsmotets sjøstøvler var fulle av sølevann, og laget en ynkelig, svuppende lyd for hvert skritt. Selv ukuelighetens tropehjelp var blitt bulete av de endeløst fallende kokosnøtter med påskriften “forgjeves”, “bortkastet” og “vend om, pølsetryne”. Jeg måtte innse at jeg hadde gått meg vill, litt på samme måte som jeg holder på å gå meg vill i denne metaforen.

Men da, i min svarteste time, var det jeg snudde meg og så dere, mine trofaste lesere, komme traskende mismodig bak meg på stien, som en flokk innfødte kulier med oppakning på hodet og beinsmykker gjennom nesen. Sjelden har jeg vært så lykkelig over å se en flokk delvis siviliserte menneskevesener! Nok er dere late, ugudelige, halvnakne og sløve i blikket – men jeg trenger dere. Dere bærer min uunnværlige bagasje, og det er da litt selskap i dere. Med tiden kan jeg kanskje til og med lære dere å blande en brukbar gin tonic.

Som dere muligvis husker inne i deres små hoder har denne spalten et såre enkelt premiss: Hver fredag leser jeg horoskopet og sjekker om det stemmer med virkeligheten. Ved hjelp av denne enkle men ufeilbarlige metoden vil vi få endelig svar på et av de virkelig store spørsmål – er BA-horoskopet en pålitelig kilde til sann kunnskap om livet og universet?

Sist fredag eksploderte interessen for mitt forskningsprosjekt. Det toppet seg mens jeg spiste lunsj i byen med min gode, men ekstremt overvektige venninne, Brunhilde von Zeppelin. Mens jeg målløs bevitnet henne sette til livs mengder av biff chop suey som ville mettet et helt kompani av Folkets Frigjøringshær tikket det plutselig inn en strøm av meldinger. Jeg unnskyldte meg idet Brunhilde med fråde og peanøttolje om kjeften kastet seg over sin femte porsjon chop suey, og hastet hjem. Da jeg full av forventning koblet meg på internetts pneumatiske rørsystem kunne jeg nesten ikke tro mine egne øyne. De sosiale mediene sydet og kokte. Bloggerne blogget. Twitrerne twitret. Facebookerne spilte Farmville. Over natten var jeg blitt kjendisastrolog!

Min kjære forlovede måtte jobbe kveldsvakt den dagen, så jeg skulle være alene med mine herlige unger, og med “herlige” mener jeg “helt jævlige”. Fireåringen var desperat av kjedsomhet etter en uke innendørs med vannkopper, han løp fra den ene ende av leiligheten til den andre iført kappe og bevæpnet med en stekespade. Babyen hadde nettopp lært å uttrykke sin misnøye ved å dunke hodet i gulvet. Hvis bare den hadde brukt sitt eget hode i stedet for mitt hadde jeg kanskje ikke hatt så mye i mot det.

Under disse omstendigheter passet det egentlig litt dårlig med denne plutselige oppmerksomheten. Journalister ringte i ett bankende kjør og forstyrret meg i viktige gjøremål som f.eks. klesvask, støvsuging og hodedunking. Alle ville ha en bit av meg, i overført betydning for de flestes vedkommende, dessverre ikke for babyens.

Som dere sikkert skjønner kan jetsettlivet som kjendisastrolog være utfordrende. På tross av at jeg på mange måter er dere fullstendig mentalt og genetisk overlegen er jeg samtidig blott et vanlig menneske med enkle behov. Jeg ønsker bare å nå ut til vanlige folk med mitt budskap. Jeg vil berøre andre mennesker. Ikke som en overstadig beruset onkel i en konfirmasjonsfeiring, som dere kanskje tenker, men på et mer åndelig nivå. Den gode nyheten er at min nyvunne berømmelse har gitt meg muligheten til å gjøre nettopp det. Tullingene i BA har nemlig vært så dumme å gi meg en hel side å boltre meg på, fra og med neste fredag. De stakkars menneskene aner ikke hva de har sagt ja til. Ha ha ha! Skjønner de ikke at jeg kommer til å gå fullstendig amok?

Vi går altså lyse tider i møte, mine kjære lesere. Ettertiden får avgjøre nøyaktig hvor uvurderlig vårt pionerarbeid har vært for astrologien som vitenskap. Det viktigste er at vi ikke tøver nå, men ufortrødent kjemper oss videre inn i urskogen. Vi står nå ved en korsvei: Den ene stien fører til ulykke og fortapelse, den andre fører til berømmelsens høye tinder. Glem begge de to stiene, og følg meg, for jeg kan en genial snarvei tvers gjennom sumpen. Og skynd dere for Guds skyld med den gin tonic, jeg synes så tydelig jeg så en moskito.

Min vurdering: Horoskopet stemte 100 %!

—–

Mikkel Grüner var opprinnelig ordinert som prest, men stakk til sjøs da menigheten begynte å bli innpåsliten. Han tjenestegjorde i Ostindiakompaniet i tiden rundt den første opiumskrigen, og utmerket seg i pirat- og smuglervirksomhet ved Perleflodens delta, der hans private eskadrille av spesialtrente papegøyer kom til god nytte. Hans oppdagelsesreiser i Søramerika og Nordvestpassasjen skulle vise seg å være kostbare men nytteløse. Ved sin hjemkomst åpnet han en landeveiskro med enkel servering som fikk blandede anmeldelser. Hvis du har spørsmål om astrologi, legemidler fremstilt av kinabark eller blandingsforholdet i en gin tonic kan du sende e-post til mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“I dag kan det dukke opp interessante muligheter som har med jobb og karriere å gjøre. Reiser kan by på problemer i kveld, ta deg god tid og vær ekstra forsiktig i din omgang med tekniske hjelpemidler.”

Stopp en halv! Nå må vi være litt alvorlige her. Jeg har fått en del kritikk for at astrologispalten min ikke er seriøs nok. Dette må vi ta inn over oss. Vi må ta selvkritikk og gjennomgå våre rutiner. Vi må ha en god og ryddig prosess rundt dette. Hva er det som skjer med verden når vi ikke engang kan stole på horoskopet fra siste uke? Krise!

Det holder på å utvikle seg en farlig kravmentalitet i dette landet, en sytekultur som lammer konfeksjonsindustrien og gjør reinsdyrnæringen lite konkurransedyktig. Alle er misfornøyde. Lærerne vil plutselig ha lønn. Helsearbeiderne vil ha stillinger over 21 %. Alle vil ha sitt helt eget lokalsykehus. Men ingen vil yte lenger, ingen vil bidra til å holde hjulene i gang i dette samfunnet som minstepensjonistene bygget opp etter først å ha ødelagt det fullstendig under krigen. Tror dere i den oppvoksende generasjonen at dere bare kan sitte på ræven og drikke Solo og skrape skrapelodd hele livet?

Det verste jeg vet er folk som sutrer og klager. Skjønner dere ikke at jeg får hodepine? Skjønner dere ikke hvor vanskelig jeg har det? Hver jævla uke må jeg skrive denne spalten. Det er slett ikke så lett som dere tror. Av og til får jeg korte, intense anfall av prestasjonsangst som varer nøyaktig 4 sekunder. Jeg vet det for jeg har tatt tiden på dem. Der fikk jeg et til, men nå gikk det over.

Det er selvsagt lyspunkter. Jeg elsker kollektivtrafikk, som dere vet. Med Skyss er hver dag et vidunderlig eventyr. Om kvelden liker jeg spesielt godt busstoppet ved industrihuset på Møhlenpris, der inkompetansen til Skyss, unnfallenheten til helsebyråden og Bergenspolitiets totale nederlag overlapper og skaper en sone av herlig uforutsigbarhet. Hva vil jeg møte i dag? Blødende junkier? Dritings fjortenåringer uten tilsyn? En bil full av striler på krigsstien? Kommer det overhodet en buss? Ingen kan vite med sikkerhet, det er det som er så sjarmerende.

Karrieremessig går det også helt strålende. Fredag fikk jeg enda et lukrativt tilbud om å gjøre ubetalt illustrasjonsarbeid. Jeg liker når folk pakker inn gratisoppdragene sine i eufemismer: “Jeg har en liten utfordring til deg”. Å ja, sier du det. Du vil altså møte meg til duell ved daggry foran Håpets kapell – skal jeg ta med kården eller de sølvbeslåtte duellpistolene? Å, du mener jeg skal tegne noe for deg uten vederlag. Det går dessverre ikke, jeg trenger penger til skrapelodd. Men det er lov å prøve seg.

Som om ikke det skulle være nok holder datamaskinen min på å ta kvelden. Av og til slutter T-tasten å virke, mid i en sening. Dere kan selv enke dere hvor eit jeg føler meg når jeg pluselig mangler en boksav. Jeg får angs. Hva om de sprer seg il andre boksaver? Hva om alle vokalene frsvndr? D blr spltn j fllstndg mnngsls.

Mn vrdrng: Hrskpt stmt 100 %!

—–

Mikkel Grüner er pseudonym for et skrivekollektiv bestående av fire anerkjente, norske forfattere. Når de ikke utgir prisbelønnede, delvis selvbiografiske romaner morer de seg med å skrive avisspalter som den fiktive personen “Mikkel Grüner”. Navnet er sammensatt av flere elementer: Forfatterne har kombinert den listige eventyrfiguren Mikkel Rev med en henvisning til Grünerløkka i Oslo, hvor de deler et skriveverksted. Hvis du har spørsmål om astrologi, samtidslitteratur eller vinmonopolets billigste rødvin kan du skrive til mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Økonomisk klarer du deg godt, men tenk allikevel litt over hvordan du disponerer pengene dine. Vær oppmerksom på et nytt bekjentskap som fort kan ødelegge samholdet i en gruppe.”

Det mest tidkrevende med å ha denne spalten (bortsett fra faktisk å skrive den, noe som ofte kan ta over en time) er de ufattelige mengder post jeg mottar fra vitebegjærlige sjeler. Av og til føles det som jeg drukner i brev. I løpet av de siste ukene vil jeg anslå jeg har fått 4-5 henvendelser, kanskje litt i underkant av dette tallet. OK, jeg har fått 3. Men jeg er en meget vis og kunnskapsrik mann, og det er helt naturlig at dere kommer til meg for å få veiledning.

Jeg har bl.a. fått en e-post fra en av mine gode venninner som ønsker å være anonym, la oss kalle henne Brunhilde von Zeppelin: “Kjære Mikkel. Jeg er født i Tvillingene. I mai skal jeg gifte meg med en som er født i Amøben. Er vi astrologisk kompatible?” Jeg svarer: Kjære Brunhilde. Ha ha. Bare gjør narr av spalten min du, ditt tykke, feite fleskeberg av en kvinne. Du burde heller bekymre deg for hvordan du skal få slanket bort de overflødige kiloene så du ikke fremstår som en medisterpølse i svøp på din egen bryllupsdag. For å si det på en skånsom måte: Du er ekstremt overvektig. Ærbødigst, osv.

I løpet av den siste uken har jeg også fått paniske henvendelser i forbindelse med en nyhetssak der det påstås at alt vi tror vi vet om astrologi er feil. For å sjekke opp i dette tok jeg en kjapp telefon til min gode venn Stephen Hawking, fysiker, kosmolog, matematiker og ivrig hobbyastrolog: “Mikkel, min slanke og høyt intelligente venn” sa han, “jeg kan forsikre deg om at astrologiens vitenskapelige fundament er like solid som ditt klassiske ytre er uimotståelig for kvinner. Med jevne mellomrom prøver noen å skvise et nytt tegn inn i dyrekretsen, sist i 1977 da den amerikanske science fiction-forfatteren John Sladek under pseudonymet James Vogh utga “Arachne Rising: The 13th Sign of the Zodiac”. Nå er det altså Ophiuchus, eller slangebæreren, som skal ha forrykket den kosmiske balansen. Dette er selvsagt bare tull, så sant som jeg er tidlige innehaver av den Lucasianske lærestol i matematikk ved universitetet i Cambridge og du er djevelsk sjarmerende.”

For å se om horoskopet fortsatt stemmer vil jeg kort gjennomgå fredagens hendelser: I flere uker har jeg ventet på en premie jeg vant på internett, en “lyseliksir” laget av et vaskeekte medium – til en verdi av $150! Jeg forventet meg kanskje en liten flakong med medisinske avkok av sirup og tinkturer, men lyseliksiren viste seg å være en MP3-fil der mediet kanaliserte sfærenes sang til akkompagnement av didgeridoo. Jeg kødder ikke. Som du kan forestille deg var det en helt vidunderlig lyseliksir, og jeg måtte bare spille den om og om igjen, på repeat. Min kjære forlovede som akkurat hadde kommet hjem fra en 38 timer lang flyreise satte kanskje noe mindre pris på min lyseliksir enn jeg gjorde.

Min vurdering: Horoskopet stemte 100 %!

—–

Mikkel Grüner er rittmester av syvende grad i den Skjulte Giraffens Orden, det er alt du trenger å vite. Ved et morsomt sammentreff er “Mikkel Grüner” også de innfødtes navn på den skilpadden som ble gitt som gave til dronningen av Tonga i 1777 av kaptein Cook. Navnet kan oversettes til “liker cognac, ikke brokkoli”. Hvis du eller noen av dine venninner fra kollokviegruppen har spørsmål om astrologi, TV-programmet eller det italienske kjøkken kan du sende en flaskepost til mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Legg ikke for stor vekt på førsteinntrykk du får i dag, de stemmer antakelig ikke med virkeligheten. På hjemmefronten fungerer det nå bedre enn på lenge, og ny harmoni er på vei inn i familien.”

Denne fredagen er horoskopet så uhyggelig presist at jeg får frysninger. Jeg får både gåsehud, appelsinhud og ferskenhud på én gang. Jeg får alle hudtyper som er oppkalt etter mat. Hvis jeg hadde spurt Jan Thomas om å anbefale hudpleieprodukter nå hadde han gnidd meg inn i sitron, salt og pepper, lagt meg på rist over langpannen og stekt meg på 180° til skinnet var sprøtt. Så hadde han spist meg. Ja, dere hørte riktig: Jan Thomas hadde spist meg. Men dette blir en digresjon.

Dagen begynte med en mystisk telefonoppringning. Det var en dame som snakket vanvittig fort, som en dverghamster i vill amfetaminpsykose: “Hei! Det er Trine-Lise! Jeg ringer fra! Du er en viktig kunde! For oss! Først vil jeg! Gjøre oppmerksom! Samtalen! Blir tatt opp på bånd! Men! Selvsagt! Reservere!” Hæh? Blir samtalen tatt opp på bånd? Hvem er dette egentlig? NSA? Al-Qaida? Haakon Lie? Klart jeg vil reservere meg!

Det viste seg at hamsterdamen var fra Telenor. Hun ville selge meg en telefon. Men jeg har jo allerede en telefon, ellers ville hun ikke kunnet ringe meg. Hvis hamsterdamen hadde lagt to og to sammen burde hun skjønt dette.

Det ble en kort og surrealistisk samtale, og jeg satt tilbake med mange ubesvarte spørsmål. Hva trodde Telenor de hadde å tjene på å ta opp samtalen? Hvor lenge ville de lagre opptaket? Hva med hamsterdamens rettigheter som arbeidstaker? Kunne opptaket tolkes som et kontrolltiltak på arbeidsplassen i strid med arbeidsmiljølovens kapittel 9? Men viktigst av alt: Hvorfor ta opp på bånd? Og hvor i alle dager hadde de fått tak i kassettspiller og magnetbånd? Det hadde vært mye lettere å bruke digitale lydopptak. Hallo, vi lever tross alt i 2014.

La nå det ligge. Hjemme er situasjonen den at min kjære forlovede og babyen er bortreist, og jeg er stengt inne med en forherdet fireåring i en sparsomt møblert lavenergi-leilighet i Fyllingsalen. Den første tiden levde vi Herrens glade dager. Jeg sluttet å barbere meg, han sluttet å dusje (tror jeg – jeg har ikke sett ham dusje i alle fall). Jeg drakk Weißbier og spilte Civilization hele døgnet. Kidden spiste bananer og så på tegnefilm til han falt om. Dagene fløt over i hverandre.

Nå har all lov og orden brutt sammen. Det tynne ferniss av sivilisasjon som til vanlig dekker våre liv har blitt skrapt bort og blottlagt en kjerne av grusomhet og barbari. Den senviktorianske salongen er borte, vi sitter nakne og uvaskede på gulvet og har tent opp bål med Gyldendals konversasjonsleksikon. Hva er det vi steker på spydet, spør du? Du vil ikke vite det. Dessuten har du bare lov å stille spørsmål når du holder konkylien. Her, ta konkylien, nå kan du spørre.

Hva det er vi steker? Det er Jan Thomas, så klart. Smaker kylling. Smaker kylling med gåsehud.

Min vurdering: Horoskopet stemte 100 %!

—–

Mikkel Grüner tjente sin første million og revolusjonerte norsk barneunderholdning da han kombinerte kaptein Sabeltann med den lille redningsskøyta Elias og skapte TV-serien om den lille karibiske sjørøverskøyta Sabelias og alle de rare vennene hans. Inspirasjonen til dette grensesprengende mesterverket kom til ham i en magisk-religiøs visjon under innflytelse av peyote og pannekaker med sirup. Hvis du har spørsmål om astrologi, hundeoppdrett eller korrekt utfylling av selvangivelsen kan du sende dem til mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“Selv om det kan være irriterende med stadige forandringer i forholdene rundt deg kan det også være stimulerende hvis du bare ser positivt på det. Utfordringer vil det ikke mangle på i dag!”

Etter å ha stirret på fredagens horoskop i over tyve minutter er jeg fortsatt ikke sikker på om jeg forstår meningsinnholdet. Jeg tror det er noe med å være positiv til forandring, men hvilken forandring? Livet er jo forandring. Som den greske filosofen Heraklit skrev i sitt berømte fragment: Panta réi – alt flyter. Du kan ikke stige ned i den samme elv to ganger, for andre gang er både du og elven forandret. Hvis Arbeiderpartiet sitter i regjering har elven dessuten blitt oppdemmet for å bygge et vannkaftverk.

Gjennom livet er vi vitne til konstante og omfattende forandringer. Vi ser biologiske endringer i oss selv og våre nærmeste. Vi ser verdenhistorien utspille seg i sakte film. Den sosiale orden smuldrer, gamle institusjoner og samfunnsklasser brytes ned og nye oppstår. Bergarter forvitrer, bygninger rives og gjenstander som f.eks. min nye mobiltelefon går uvegerlig i stykker og må repareres med store kostnader. Dette er selve kjernen av eksistensen.

Vitenskapen søker å beskrive naturens stadige transformasjon ved hjelp av differensialregning, funksjoner, dynamiske systemer og kaosteori. Det er etter alt å dømme disse prinsippene som ligger til grunn for Skyss sitt kollektivtilbud. Ruteopplysningene er egentlig mest til pynt. Det finnes ingen sikker måte å forutsi når den neste buss kommer. Kanskje får du levert ungen i barnehagen i dag, kanskje ikke. Hvem vet? Det viktigste er at du er positiv.

Astrologen har selvsagt skjønt alt dette. Astrologen er ingen halvstudert røver. Etter fredagens horoskop å dømme har astrologen faktisk fullført BIs masterprogram i strategisk kommunikasjon: Det er “stimulerende” å møte “utfordringer”. Å ja, sier du det, din ræv. Da kan du kanskje levere ungen i barnehagen.

Vel, fredagen min kan beskrives slik: Komplekse utfordringer i kommunikasjonen til regionale aktører innenfor offentlig transport lot seg ikke i inneværende tidsramme kombinere med en subjektiv motivasjon om å oppnå kvantitative og realiserbare logistiske målsetninger i overgangen mellom privatsfære og barnehagesektor. (Bussen var forsinket igjen. Bombe.)

Dette utløste et økt fokus på forbedringspotensialet knyttet til mer effektive prosesser i alle ledd, en visjon om kvalifiserte og resultatorienterte medarbeidere og intensivert etterspørsel etter forutsigbarhet på operativt nivå. (Hvor vanskelig kan det være? Hallo! Er det en flokk sjimpanser som driver Skyss?)

En grundigere strategisk analyse avdekket også et behov for profesjonalisering av egenkompetanse, evne til å operere innenfor gitte rammebetingelser og marginer, og ikke minst økt bevissthet om nytteverdien av å være pro-aktiv og innovativ. (Jeg får vel stå opp et kvarter tidligere da, rævholler. Takk skal dere faen meg ha.)

Min vurdering: Horoskopet stemte 100 %!

—–

Mikkel Grüner vokste opp blant kosakker på Ukrainas vidstrakte stepper, og lærte å ri baklengs på en spesialimportert shetlandsponni i en alder av bare 1½ år. I mange år levde han utelukkende av varer han kjøpte i dagligvarebutikker. Han er kanskje mest kjent for å ha oppfunnet den elektriske dorullen, men mange vil også motvillig huske ham for hans nyskapende tolkning av Slayers “Reign in Blood” på pikkolofløyte. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller bare har lyst å slå av en prat om tro og tvil, kan du sende en mail til mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

“En ny arbeidsfordeling gjør at du får nye plikter og mennesker å forholde deg til. Vær positiv så vil det gå bra for deg. Spiller du dine kort riktig kan kvelden fort få et romantisk innhold.”

Helt siden tidenes morgen har mennesket vært fascinert av stjernene. I gamle dager, når steinaldermannen våknet midt på natten fordi steinalderkvinnen hele tiden dultet borti ham og klaget over snorkingen hans, gikk han gjerne ut av hulen for å tenke alvorlig gjennom livet sitt. Og når han sto der med flintkniven i hånden og så ut over kjøkkenmøddingen som den uryddige steinalderkvinnen hadde etterlatt seg, var det veldig vanskelig for ham å unngå å legge merke til noen små, lysende prikker langt der oppe på himmelhvelvingen – stjernene. Dette er noe vi alle kan kjenne oss igjen i.

Vet stjernene hva som skal skje med oss? Astrologien er en vitenskap som nøt større anerkjennelse før i tiden, men mange mener fortsatt at man ved hjelp av stjernetyding kan forutsi fremtiden og tolke menneskets skjebne. Andre er mer skeptiske. De ser astrologien som verste form for sjarlataneri, på linje med tarotkort, healing, Åndenes Makt, kraniosakral terapi, trepanering, Märthas engleskole og KrFs prinsipprogram.

Selv er jeg en tviler. Jeg er født i jomfruens tegn, med jomfruen i ascendant, og vi jomfruer skal visst nok være veldig kritiske av natur. Jeg ville da også blankt avvist hele suppen hvis ikke det var for én ting: BA-horoskopet, som med skremmende presisjon forutsier fremtiden ned til minste detalj. Selv på dager der avisen ved en feil har trykt det samme horoskopet om igjen har det vist seg å stemme.

Dette må undersøkes. Ved hjelp av strengt vitenskapelige metoder vil jeg analysere om BA-horoskopet virkelig er en ufeilbarlig kilde til sann kunnskap om livet og universet. Fremgangsmåten er enkel: Hver fredag leser jeg horoskopet, skriver ned dagens hendelser, og etterprøver om det er samsvar.

Ta nå f.eks. horoskopet fra sist fredag: En “ny arbeidsfordeling” med “nye plikter og mennesker å forholde seg til” er jo helt åpenbart denne funklende nye avisspalten min! Som du sikkert allerede har skjønt er min spalte ganske fabelaktig. Den vil forundre, bevege, inspirere og begeistre deg på måter du ikke trodde var hverken mulig eller lovlig.

“Vær positiv så vil det gå bra for deg.” Ha! Ikke noe å bekymre seg for, alle som kjenner meg vet jo at jeg er nærmest sykelig positiv. “Positive Mikkel” kaller de meg gjerne, og blunker innforstått til hverandre. Men så synker jeg plutselig ned i en bunnløs depresjon og alt virker meningsløst. Da kaller de meg “Negative Mikkel” og får meg innlagt på Sandviken sykehus på en § 5.

“Spiller du dine kort riktig kan kvelden fort få et romantisk innhold”. Jeg vet at dette kan høres ut som klespoker (en aktivitet jeg støtter på et prinsipielt grunnlag), men det som skjedde var vel heller at jeg og min kjære forlovede trakk lodd om hvem som skulle ta oppvasken. Jeg tapte.

Min vurdering: Horoskopet stemte 100 %!

—–

Mikkel Grüner ble født i en liten landsby høyt oppe i Andesfjellene. Som spedbarn ble han bortført av en kondor og ført over Stillehavet til Papua Ny-Guinea. Her ble han oppfostret av kannibaler. Som tenåring ble han funnet av en gruppe misjonærer fra jesuittordenen, og kom etterhvert i lære på den prestisjetunge Cordon Bleu-kokkeskolen. Mikkel har tatt en test på internett som slo fast at han er clairvoyant. Hvis du har spørsmål om astrologi, interiør eller lemenets (Lemmus lemmus) periodiske migrasjonsmønster kan du sende dem til mikkelgruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.