Jeg er en hemmelighetsfull mann med mange jern i ilden. Av og til må dere bare stole på meg når jeg sier at horoskopet stemmer. Dette er en av de gangene.

I stedet for å fortelle dere om fredagen min, vil jeg heller forlyste dere med en artig vittighet. Jeg snakker selvsagt om den enestående papegøyevitsen! Ikke for å skru forventningene i været, men papegøyevitsen er verdens desidert beste vits noensinne. Er dere klare? Godt, spenn dere fast:

En gammel sjømann hadde nådd pensjonsalder. Gjennom en lang karriere til sjøs hadde han overlevd flere arbeidsuhell, men hver gang kommet seg på beina igjen. Nå hadde han håndprotese, fotprotese og glassøye, men var ellers frisk.

Overgangen til et liv i pensjon var vanskelig. På grunn av sitt yrke hadde sjømannen aldri stiftet familie. Det hadde vært kvinner, ja, men det var ingen som ventet på kaien den dagen han endelig steg i land for godt. Han dro hjem til en tom leilighet.

Sjømannen ble fort rastløs. Hans venner var enten døde, fortsatt til sjøs, eller dypt alkoholiserte. Kanskje et husdyr var tingen. Han orket ikke sitte der alene hver kveld og se fjernsyn. Han forsto at han enten måtte komme seg ut, se nye ansikter, eller gå til grunne i ensomhet og bunnløs depresjon.

En dag så han en plakat: Stort kostymeball! Alle er velkomne! Kunne dette være noe? Men hvilket kostyme skulle han da velge? Svaret var innlysende: Han skulle selvsagt gå som sjørøver.

Han gikk til innkjøp av et staselig piratkostyme, skaffet seg en lapp til det blinde øyet, en krok til armstumpen, og snekret seg et flott trebein. Det føltes likevel som om noe manglet. Dere kan sikkert gjette hva han tenkte: «Jeg trenger en fin papegøye for å komplettere dette kostymet.»

Sjømannen var i flere dyrebutikker, men intetsteds fant han papegøyen han hadde sett for seg. Han hadde nesten gitt opp håpet da han en dag i en liten sidegate fikk øye på to vakre, blåpannede amazon-papegøyer i et butikkvindu. Fuglene var nesten identiske, men prislappene var forskjellige. Den ene gikk for kr. 12.500, den andre for bare kr. 239.

Eieren av butikken forklarte motvillig hvorfor: «Begge er friske og fine, men denne skal du få billig, for den har en dum uvane: Den er så stygg i munnen.» «Men det er jo perfekt,» svarte sjømannen, «en sjørøverpapegøye bør nettopp være det!»

Hjemme i leiligheten prøvde han å få den til å si noe, men papegøyen ytret ikke en lyd. Han lokket den med sukker og gode ord, men intet hjalp. Den bare stirret intenst og hatefullt på ham hvor enn han gikk i leiligheten. Sånn gikk det en uke.

Den store dagen for kostymeballet kom. Sjømannen sto der i fullt sjørøvermundur, med lapp for øyet, krok, trebein og papegøye på skulderen. Han bestemte seg for å prøve å få et kvinnfolk i tale, mannet seg opp, og gikk bort til en dame i havfruekostyme.

Idet han åpnet munnen for å snakke skjedde det: Papegøyen skrek ham inn i øret: «Dra til helvete, din enøyde kuk!» Havfruedamen ble beskjemmet og trakk seg vekk.

Hver gang sjømannen prøvde å snakke med noen den kvelden skjedde det samme: «Dra til helvete, din enøyde kuk! Dra til helvete, din enøyde kuk!» Han måtte forlate kostymeballet, ydmyket og forfjamset. Papegøyen hadde ødelagt alt.

De neste dagene ble det bare verre. Før hadde den ikke sagt et ord, nå ville papegøyen ikke holde kjeft. Hver gang den så ham begynte den å skrike: «Dra til helvete, din enøyde kuk!» Det var som om den næret et hvitglødende hat til ham. Sjømannen holdt på å bli gal.

Han gikk ut for å tenke. Plutselig hørte han en flaksende lyd over seg, det var papegøyen! Den skrek: «Dra til helvete, din enøyde kuk!» Da han kom hjem satt den igjen der på sin pinn. Hvordan hadde den kommet seg ut?

Han ville bare bli kvitt hele fuglen. Men da han fant igjen gaten med lille butikken var døren stengt med et skilt: «Konkurs». Hva skulle han gjøre? Han bestemte seg for å ta livet av papegøyen.

Sjømannen forgiftet papegøyens mat, den var uaffisert. Han prøvde å sulte den, den ble ikke tynnere. I desperasjon slo han den livløs og skyllet den ned i do. Han var sikker på å være kvitt den, men den natten våknet han av at den satt på sengekanten og skrek: «Dra til helvete, din enøyde kuk!»

Da klikket det for sjømannen. Han grep papegøyen og kvalte den, gjennomboret dens hjerte med en kniv, mørbanket den med en kjøtthammer og stekte skrotten i ovnen på to hundre femti grader. Til slutt la han den dampende, blodige klumpen i en forseglet, gjennomsiktig plastpose og kastet det hele i fryseboksen.

Det var endelig stille i leiligheten. Timene gikk, ikke en lyd. Timene ble til dager, dagene til uker. Sjømannen ble langsomt seg selv igjen. Men et sted, bakerst i sinnet, hørte han fortsatt den grusomme lyden: «Dra til helvete, din enøyde kuk… Dra til helvete…»

Han visste at hvis han hørte den lyden bare én eneste gang til ville han bli ugjenkallelig sinnssyk. Han måtte ha visshet. Han måtte være sikker på at papegøyen var død. Sjømannen tok mot til seg og åpnet fryseboksen.

Der lå papegøyen. Og den var riktignok død, men den lå sånn: (Jeg viser med hendene hvordan papegøyen har den ene vingen for øyet og gir dere alle sammen fingeren med den andre.)

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————

Mikkel Grüner hørte papegøyevitsen for mange år siden av en russisk skinhead på en pitteliten bar i Mariehamn på Åland. Siden den gangen har han selv fortalt den et hundretalls ganger, og hver gang blir den forskjellig. Vitsen bør ikke ta mindre enn førtifem minutter, og det er viktig å dikte opp nye detaljer og utbrodere ad absurdum for maksimal effekt. På grunn av plasshensyn ble dette derfor ikke den definitive versjonen, men mer en slags mal. Hvis du mot formodning skulle ha spørsmål om astrologi eller papegøyer, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Jeg møter bare motvilje og skepsis hele tiden. Sånn er det å være et miskjent geni. Jeg er misforstått av min samtid, og kommer sannsynligvis til å være det i fremtiden også. Når arkeologer om mange tusen år graver opp denne avisen, knuget i hendene på ditt mumifiserte lik som ligger kvalt av giftlokket, vil de sikkert ikke forstå halvparten av vitsene mine.

Litt fordi jeg er så genial, men mest fordi alle snakker mandarin i fremtiden. Og da mener jeg ikke kinesisk, men språket til sitrusfruktene, som kommer til å være den dominante rasen da. Alle sitrusfrukter snakker selvsagt ikke mandarin, noen snakker appelsin, sitron, klementin eller nynorsk. Nynorsk er faktisk det eneste menneskespråket som kommer til å overleve fruktokalypsen.

Og det er jo litt rart å tenke på, når vi vet hvor vanskelig det er for sitrusfrukter å lære nynorsk. Ikke engang den store grapefrukten Ivar Aasen orket nynorsk, jf. hans boktitler «Det norske Folkesprogs Grammatik» og «Ordbog over det norske Folkesprog». Hvis han var så glad i nynorsk, hvorfor skrev han da bøkene sine på dansk? Forklar meg det, nynorsister. Nettopp, for dere kan ikke det.

Jeg har et spørsmål, som innvandrer: Kvalifiserer nynorskfolk egentlig som en egen etnisk gruppe? De har jo åpenbart mange av kjennetegnene: Eget språk. Kollektiv identitet, et kulturelt fellesskap. Egne folkedrakter. De er på mange måter et folk uten land. Med en forestilling om et felles opphav i Urnorge, det sanne Norge som ligger rett under overflaten på det falske Norge vi andre lever i.

Det kan av og til virke som om Norge er et digert skrapelodd, og hvis man krasser litt kommer Urnorge frem – dette perfekte og uforanderlig landet, frosset i tid, der brunosten står på bordet og aldri blir mørk og slår sprekker. Der Olav H. Hauge sin katt sitter i tunet og vokter så ingen lumske låneord sniker seg forbi. Er nynorskfolk en egen etnisk gruppe? Har jeg forstått det rett?

Jeg forholder meg åpent spørrende og trekker ingen konklusjoner. Men jeg elsker selvsagt nynorsk. Det må jeg jo si, ellers får jeg juling av Oddny Miljeteig med en tømmerstokk. Seriøst altså, jeg gjør det. Men dere har ikke gjort det lett for en stakkars innvandrer. Kunne dere ikke bare bestemt dere for ett språk som alle andre? Måtte dere lage et eget viking-esperanto for å stresse oss?

Jeg skal være forsiktig med å blande meg. Sånne etnisk-religiøse konflikter er eksplosivt stoff, selv om det bare står om en bokstav her og en tøddel der. Vil dere forresten vite mer om fremtiden, ut over det faktum at menneskerasen har blitt underordnet sitrusfruktene og alle TV-kanaler er tekstet på både mandarin og nynorsk? Å, fremtiden er fantastisk! Jeg har så mange ting å fortelle dere.

I fremtiden er det veldig stille, etter sitrusfruktene tok over. Man hører bare den summende lyden av de enorme kraftlinjene som løper på kryss og tvers, sprengfulle av fornybar energi (energien har blitt fornyet ved at menneskerasen har bukket under og blitt til fossile brennstoffer, som arbeidsomme klementiner nå pumper opp fra norsk sokkel i høyt tempo).

Fremtiden er lys. Den er så lys at det ikke går an å sove. Sitrusfruktene trenger mye sol, de har satt opp solpaneler i verdensrommet som reflekterer lyset så det aldri blir natt. De liker å trille rundt hele dagen, rundt og rundt i ring. Deres liv er ganske sorgløse, og de frykter bare en eneste ting: Å bli skrelt. Dette er jo en arketypisk frykt som vi alle kan kjenne oss igjen i.

Dere lurer kanskje på hvordan jeg vet alt dette. Svaret er enkelt: Jeg er synsk. Jeg dykker ned i tidens elv og svømmer som en fisk. Med høy albue og god avspenning kråler jeg på tvers av fortiden, fremtiden og nåtiden – men ikke samtiden! Samtiden er jeg ikke så interessert i å besøke. Der har de bare samtidskunst, samtidsmusikk og samtidsdrama. Kjeeedeliiig.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————-

Mikkel Grüner er rund og oransje med et tykt skall. Han stammer opprinnelig fra Kina, men dyrkes nå også i middelhavsområdet, USA og Latin-Amerika. Mange tror at Mikkel er en frukt, men det stemmer ikke. Håneidu! Han er egentlig et bær. På grunn av den lange transportveien fra opphavslandene plukkes Mikkel ofte før han er moden, hvilket dessverre har den uheldige effekten at han smaker syrlig og mindre aromatisk. Hvis du har spørsmål om astrologi eller kinesiske epler kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli besvaaaAAARRRGH! IKKE SKRELL MEG!!

Jeg skulle gjerne fortalt dere om fredagen min, men det er en sinnssykt irriterende knirkelyd her, så jeg klarer ikke å konsentrere meg. Først trodde jeg det var noe rengjøringspersonal som drev og vasket gulvet ute på svalgangen. Jeg sto og snek litt bak gardinet, men det var ingen der ute. Jeg blir gal av den lyden, den er litt sånn skwuuuink uuuink med jevne mellomrom. Der var den igjen!

Uansett, siste fredag satt jeg og jobbet desperat mot en deadline som vanlig (som nå) mens svetten sprang og fingrene hamret på tastaturet. Jeg taster ganske hardt når jeg skriver, og har fått mye kritikk for det. Stort sett bruker jeg to fingre. TAPP TAPP TAPP – sånn høres det ut (jeg la inn en liten lydeffekt der for å fremme innlevelsen deres, vet ikke om dere la merke til det).

Jeg bruker to fingre når jeg taster fordi det er alt jeg trenger, så god er jeg. Jeg forestiller meg at tastene er små bokstavspikre som må hamres på plass. Det blir litt som å spille Whac-A-Mole, hvis dere kjenner det spillet. Jeg må konsentrere meg veldig for å ramme tastejævlene. Hvorfor må de være så små? Jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg ser ut som en neandertaler når jeg skriver.

I det siste har jeg holdt på med noe tekstarbeid for et norskprodusert dataspill. Spennende arbeid, men korte frister og mye stress. Og så ble jeg tvunget ut på denne helsikes Australia-turen og kom litt på etterskudd, så i siste uke måtte jeg ta et skippertak for å hente meg inn. Jeg satt og hamret på tastaturet, akkurat som nå – TAPP TAPP TAPP skwuuuink uuuink – der var den lyden igjen!

Kanskje det er naboen som lager knirkelyden. Det kunne høres ut som det kommer der inne fra. Jeg vet ikke så mye om naboen, bortsett fra at han/hun liker å bore i veggene etter ungene har lagt seg. Det er nærmest en slags fritidsinteresse, kan det virke som. Dette er ikke ment som kritikk, kjære nabo. Jeg vet du hører rare lyder inne fra min side også. Tastelyder, blant annet. TAPP TAPP.

På fredagskvelden gikk jeg ut for å treffe en gammel venninne som har flyttet til Frankrike. Hun var i byen på en sjelden visitt, det er nesten ti år siden sist. Nå er hun advokat i Provence, så hvis noen av dere har lyst å reise til Frankrike og begå kriminelle handlinger kan jeg anbefale henne. «Mon Dieu! Noen har stjålet min baguette!» Hun er den første de ringer til da, har jeg hørt.

Horoskopet sa noe om at jeg skulle holde en fest for de jeg er glad i? Ha! De kan holde en fest for meg hvis de har så lyst å feste. Men jeg fikk nå drukket noen hveteøl med min franske advokatvenninne, og det ble ganske så festlig, skal jeg si dere. Jeg glemte å spørre henne om de har hveteøl i Frankrike, for ellers vil jeg ikke reise dit på besøk. Et sted får grensen gå.

Nei, nå var den knirkelyden her igjen. Utrolig at man aldri skal få jobbe i fred! Det er bare skwuuuink hele tiden, ingen fred å få. Men vent litt, jeg tror jeg har regnet ut hvor lyden kommer fra. Det er vaskemaskinen som sentrifugerer. Jeg får gå ut på badet og slukke den. Venter dere her? Ikke les videre før jeg kommer tilbake. — Sånn, nå er jeg tilbake. Det var ikke vaskemaskinen.

Men jeg fant ut hvor lyden kom fra; jeg foretok en sikker lydobservasjon som indikerte at det er ullsokkene mine som knirker. Ja, jeg har ullsokker på. Ikke vær så fordømmende, da. Det er helt vanlig praksis å gå med ullsokker når det er iskaldt ute. Men hvorfor har du BARE ullsokker på da Mikkel, din tulling, spør dere sikkert? Ikke bry dere. Jeg er en voksen mann og bestemmer selv.

Greit, jeg skal ta av de jævla sokkene da, hvis det betyr så mye for dere. Sånn, nå er jeg naken. Er dere fornøyde nå? Eller vil dere jeg skal hoppe opp og ned og synge en sang for dere også, kanskje? Hva slags spalte tror dere dette er, egentlig? Jeg er så lei av å prøve å gjøre dere til lags. Nå fryser jeg på føttene, og det er ingen knirkelyder. Jeg hater når det er helt stille i leiligheten.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————-

Mikkel Grüner strikkes i rillestrikk, annenhver rad i farge 1 og annenhver i farge blå. Legg opp 70 m på pinne nr X, med farge 2. Strikk 1 omgang rett (vrang). Snu og strikk femten kilometer rett vest, ta en løs av, 2 rett sammen og trekk den løse over (=17 m gangfelt), 98 m rett. Snu og strikk rett tilbake. Snu og strikk 6 m rett, til du kommer til Hønefoss. Fell over de 2 midterste og ta av mot E18. Snu og strikk rett tilbake til Voss. Klipp tråden og trekk den gjennom Haugesund. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller strikkeoppskrifter for trailersjåfører, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Det var fredag den 13. og jeg våknet opp i Dubai – igjen. For å skjære hjemreisen fra Australia i to biter som en saftig kengurupølse hadde vi nemlig overnattet på det samme flyplasshotellet som på veien nedover. Min kjære forlovede og pestrottene hadde sovnet momentant, mens jeg hadde blitt sittende litt og spille kort i minibaren, sammen med den lille dvergbartenderen (Jacques het han).

Jeg er som kjent ingen globetrotter, jeg blir fort veldig globetrøtt av all denne reisingen frem og tilbake til den andre siden av planeten Jorden. Det kan være stress nok å ta bussen til Åsane, så en 21 timer lang flytur står langt nede på min ønskeliste. Men med grundig planlegging og god organisering kan man unngå å få et nervøst sammenbrudd. Ha ha! Jeg tuller. Det kan man ikke.

Vi fulgte sjekklisten vår: Sjekke ut av hotellet – sjekk! Sjekke inn i innsjekkingsskranken – sjekk! Gjennom sikkerhetssjekken – sjekk! Gå i taxfree’en og kjøpe en flaske Lagavulin, betale med reisesjekk – sjekk! Se en en chic tsjekkisk flyvertinne bli sjekket opp av en kjekk sheik med skjegg som spiser skinke fra Skjåk og spiller sjakk med en tjukk sjekkfalskner – det opplevde vi ikke.

Flyplassen i Dubai var stappfull av russere som ikke hadde det så veldig travelt med å komme seg hjem til Russland. Men vi kom oss nå inn på flyet, og flyet kom seg nå opp i luften. Jeg skal spare dere for alle detaljene fra turen («Hva er greia med flymat, lizm?»), men jeg kan røpe at jeg så en interessant dokumentar av Werner Herzog i et pittelite fjernsyn i stolsetet foran meg.

Da vi kom frem til København ble jeg informert av et lite, ekorn-aktig vesen i tolleruniform at whiskeyen min fra Dubai ikke var fin nok til å komme inn i Schengen-området! Det var rett og slett en slags terror-whiskey vi hadde kjøpt, så EU ble nødt til å konfiskere den. Da jeg sa til tolleren at jeg håpet den i det minste ville gå til et godt formål, svarte han at den ville gå rett i kloakken.

I kloakken, folkens. Dere hørte riktig. Og der har dere den Europeiske Union i et nøtteskall. Jeg skal ikke gå inn på noen større politisk diskusjon her, men la meg bare en gang for alle slå fast at et politisk system som pjåter 16 år gammel maltwhiskey rett i dass, uten annen begrunnelse enn at den er kjøpt i feil lufthavn, kan dere faen meg ha for dere selv. For et latterlig, paranoisk opplegg.

Som hevn gikk jeg rett ut og kjøpte to nye flasker whiskey (en Talisker og en Caol Ila, hvis dere endelig må vite det) før vi hoppet på flyet til Bergen. Det var et veldig lite fly. Spør meg hvor lite det var. Kom igjen spør meg. Ikke spill kostbare nå. Vil dere vite hvor lite flyet var? Vil dere? Jo, nå skal dere høre:

Flyet var så lite at cockpiten var i Economy Class. Piloten måtte sitte på huk og si «brumm-brumm». Det var så lite at da jeg satte meg ned lyste «toalett opptatt»-skiltet. Da jeg strammet sikkerhetsbeltet kom jeg til å trekke landingshjulene opp, og da jeg slo ned bordet ble flyvertinnen sur fordi hun måtte reise seg fra fanget mitt.

Det jeg trodde var askebegeret i armlenet viste seg å være hyllen til håndbagasje. Sikkerhetsbrosjyren var skrevet på pygméenes bantuspråk, og hadde bilder av umpa-lumpaer. Flymaten var en oliven på deling. Så lite var flyet. Skjønner dere nå hvor lite det var? Ganske smått, skal jeg si dere. Ganske så smått, ja.

Jeg ankom Flesland i T-skjorte og solbriller, som en tulling. Vi måtte ta to taxier hjem fra lufthavnen. Jeg kjørte med Norgestaxi, min kjære forlovede kjørte med Bergen Taxi. Jeg betalte kr. 387,- for turen, min kjære forlovede betalte bare to hundre og noe. Jeg trekker ingen konklusjoner av dette, det er bare en konstatering. Tenkte jeg ville nevne det her, siden jeg stusset over det.

Den sparsomt møblerte lavenergileiligheten var like rotete som den pleier. Dette skuffet meg. Hvorfor har dere ikke ryddet mens jeg var borte? Det hadde ikke skadet om dere vannet plantene av og til heller. Og hvorfor har dere ikke stjålet den senviktorianske salongen i rosentre som jeg har prøvd å bli kvitt i tusen år? Det var jo eneste grunnen til at jeg røpet jeg var i utlandet, herre jemini.

Men det er nå fint å være tilbake i bjutiful Bergen, gateway to the fjords. Det er mye jeg har savnet. Brunost, for eksempel, det har de ikke i på Gullkysten, eller Erna Solberg. De har bare det enorme Stillehavet og sånne kjedelige, solbrune parkeringsdamer på rulleskøyter, iført gullbikini. Godt å være hjemme i regnet! Godt å leve. Herlig.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————————-

Mikkel Grüner er fanget på en romstasjon der onde romvesener tvinger ham til å spise fuglefrø. I begynnelsen av filmen ser vi hvordan han prøver å flykte gjennom et vindu, men brutalt fanges inn og settes i bur. Store deler av andre akt er fortalt i flashbacks til barnehjemmet i Brasil der Mikkel vokste opp. Det antydes at det er Dr. Pelicans dødsstråle som har forvandlet Mikkel til en svær, feit rødvingetrost på syttiseks kilo. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller liker sport og spenning, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Velkommen til spalte nummer femti! I dag skal det handle om astrologi. Overrasket? Ja, det er tross alt en jubileumsspalte, så det er ingen grunn til å spare på kruttet (med mindre det plutselig skulle bli kruttmangel).

Greien er altså at jeg er i Australia, på Gullkysten, og av ukjente årsaker har de ikke BA her. Underlig, ikke sant? Kanskje de ikke er så opptatt av Branns stilling i tabellen, hvem vet. Folk kan være rare i utlandet.

På grunn av dette kulturelle underskuddet har jeg overtalt min ekstremt overvektige venninne, Brunhilde von Zeppelin, til å kjøpe avisen for meg. Jeg måtte lokke henne med åtte kilo Denja rekesalat, men det lykkes. Hun skal liksom sende meg horoskopet via en moderne oppfinnelse som kalles SMS, en slags veldig rask telegram som blir levert rett til lommen av usynlige koreanske dverger.

Problemet er bare at nå sitter jeg her (i undikken, det er varmt) og skal skrive spalten, mens Brunhilde, den late flodhesten av en kvinne, ligger og purker og sover hjemme i Bergen. Dette på grunn av tidsforskjellen, og det faktum at hun sover omtrent 2/3 av døgnet.

Normalt ville ikke Brunhildes døgnrytme vært et problem, men det har seg slik at i dag er den store hjemreisedagen. Det blir rett og slett ikke tid til å vente med å skrive spalten til det feite droget drar seg ut av Maersk-containeren hun bruker som seng. Så hva skal jeg gjøre?

Heldigvis stoler jeg så mye på astrologien som vitenskap at jeg kan 1) skrive spalten før jeg drar, 2) ringe Brunhilde fra Singapore, 3) klistre inn fredagshoroskopet for Jomfuen rett i tekstfilen med superlim, 4) levere til deadline via en moderne oppfinnelse som visst nok kalles indernett og 5) være rimelig sikker på at horoskopet stemmer rundt regnet omtrent ca. hundre prosent eller der omkring, pluss/minus.

Når jeg tenker over det kan faktisk en slik blindtest være en gylden mulighet til å få prøvet horoskopet under ekstreme omstendigheter. Så utrolig gøy vi har det her i spalten! Og så passende at vi får anledning til å utføre dette ekstremastrologiske eksperimentet nettopp i det femtiende jubileumshoroskopet. Man skulle nesten tro det var… skjebnen.

Fredagen min var ellers mer eller mindre lik resten av uken her nede: Jeg lå på stranden og lyttet til det evinnelige bråket fra det nok så feilaktig navngitte Stillehavet. Jeg skal si dere at det derre Stillehavet høres ut som en radio innstilt mellom to kanaler. For en jævlig stressende lyd.

For ikke å snakke om varmen. Solen skinner konstant her, man får aldri fred for den. Dere kan sikkert selv forestille dere hvor irriterende det er. Når huden blir utsatt for en slik umenneskelig behandling er det ikke rart at den skifter farge og blir ekkelt gyllenbrun.

Som dere kan skjønne er det ganske travelt her. Man svetter også ganske mye, så da er det viktig å få i seg nok væske, helst i form av tropiske drinker på terrassen. Og så alkohol som er så dårlig for leveren da! Det er selvsagt grufullt på alle måter. Jeg får ta meg en hvit måned når jeg kommer hjem. Det blir en vanskelig omstilling for meg som egentlig ikke liker white russians.

Men må man så må man, sa kjerringen, og fyrte til Petter Stordalen med et strykejern rett i tennene uten forvarsel eller begrunnelse. Dette blir en avsporing, beklager. Jeg holdt egentlig på å fortelle dere om min fredagskveld.

Vi spiste sushi, min kjære forlovede og jeg, på en liten restaurant med et sånt sadistisk rullebånd der de stakkars, intetanende sushibitene en siste gang får lov til å oppleve illusjonen av å være på togreise mot en ukjent destinasjon, før man brått fortærer dem i et frådende holocaust av ris og tang og rå fisk.

Deretter tok vi monorailen ut til Jupiter’s Casino og spilte bort enorme summer ved blackjackbordet, som vi heldigvis etterpå vant tilbake på ruletten. Vi ble sittende en stund i baren etterpå og iaktta alle de triste skjebnene som ble lurt trill rundt i finstasen sin. Det var svært underholdende å beskue all denne menneskelige fornedrelsen.

Da vi hadde fått nok spaserte vi hjemover langs Stillehavet. Helt nede i strandkanten skimtet jeg fire utydelige, svarte figurer som kom mot oss. De så ut som de svevde over vannet, som flyktige besøkende fra den evige, tidløse drømmetiden, før de hvite kom med sine strandhåndklær, sushibiter og tacky kasinoer. Mennesker har vandret her, langs denne stranden, i tusenvis av år, og alle har de tenkt det samme: Fy faen så det bråker, Stillehavet.

Min antakelse, uten faktisk å ha lest det: Horoskopet stemte hundre prosent!

——————————————

Mikkel Grüner hjalp menneskene med å finne vann i Drømmetiden. Han våknet fra søvnen sin og kjempet seg opp gjennom jordskorpen. Da han beveget seg frem gjennom det øde landet etterlot han dype spor. Han kalte froskene frem fra det underjordiske og kilte dem. Når de lo strømmet vannet ut av deres munner, fylte sporene hans, og dannet elver og sjøer. Sakte begynte gresset å vokse. Så våknet alle dyrene opp – fugler, slanger, øgler, kenguruer, koalaer og dingoer – og fant sin plass på jorden. Hvis du har spørsmål om astrologi eller mytisk vannforsyning, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Vi sjekket inn etter midnatt på et swanky lufthavnshotell i Dubai. Vi hadde fløyet fra Flesland til Kastrup, og derfra videre til de Forente Arabiske Kameratene, vårt pitstop på veien til Australia. Egentlig er jeg ingen globetrotter, lange reiser blir alt for mye styr for meg. I min naturtilstand kan jeg så vidt overskue å sitte helt stille i en stol, bare iført joggebukser, og drikke hveteøl uten å søle.

Det var min kjære forlovede som hadde lurt meg ut på dette eventyret, under forutsetning av at de hadde hveteøl i Australia også. Hun og de jævlige små pestrottene hadde allerede kollapset i en hop på sengen, som var i størrelse sheik size. Å finne en plass å sove uten å vekke dem var som å spille mikado med sine egne (og tre andres) armer og bein, men det lykkes.

Den natten hadde jeg en rar drøm. Jeg drømte at jeg fant en liten dør i et hjørne av hotellrommet. Det var bare så vidt jeg klarte å skvise meg gjennom den lille korridoren bak, kravlende på hender og knær. Jeg kom inn i et pittelite rom, ikke større enn en flyttekasse, pyntet med kinesiske lamper i mange farger. Bak en lav bardisk sto en dvergbartender i pikkolo-kostyme og mikset drinker.

Jeg bøyde meg ned og prøvde å bestille en dobbelt whiskey, men dvergbartenderen sa den var på fire milliliter, bare nok til å fylle et fingerbøl. I stedet ba jeg om en bayer og en pose chips. «Når du er i Dubai drikker du bayer når dubaierne drikker bayer,» mumlet dvergbartenderen kryptisk, og ga meg en flaske som ikke var større enn en fyrstikkeske.

Jeg måtte tømme flaske etter flaske for å fylle det alt for store ølglasset, og da jeg åpnet den knøttlille chipsposen skjønte jeg at jeg hadde fått mikrochips. Det var en veldig rar drøm. Neste morgen våknet jeg med dundrende hodepine, utstrakt på badegulvet, og da vi sjekket ut av hotellet ble jeg presentert for en meterlang regning fra minibaren! Det var alt sammen meget mystisk.

Vi forlot omsider de Forente Arabiske Elefantene, og det bar videre til Australia. Dette sagnomsuste landet er så stort at mange mener det bør klassifiseres som et eget kontinent – men da har man ikke tatt høyde for jordens krumning og sentrifugalkraften: Vannet løper i en omvendt spiral ut sluket, om sommeren er det vinter, og vice versa. Det er dette som gjør at Australia ikke er et kontinent, men et inkontinent. Dere tror jeg tuller, men det er vitenskapelig bevist.

Man kan si mye bra om Australia, men det ligger ganske upraktisk til. Det tok oss nesten fjorten timer bare å komme gjennom innsjekkingen og inn på flyet, fordi vi beveget oss på tvers av tidssonene i lufthavnterminalen. Det var som å gå i sirup (jeg vet dette fordi jeg senest i siste uke helte sirup ut over hele leiligheten til det nådde meg til knærne (fordi jeg kjedet meg (og kanskje muligens som del av en avansert sexlek))).

Da vi endelig kom frem til Brisbane hadde vi mistet ni timer av livene våre som vi først får tilbake ved neste skatteoppgjør. Bare tenk på hvor mye det blir i katteår. Katter har jo ni liv, og et år for dem er derfor det samme som omtrent syv menneskeår. Med litt rask hoderegning blir det fort snakk om millioner av timer. Godt man ikke er en katt (unnskyld til dere som er katter/furries).

Vi vekslet til monopolpenger og kjørte mot Gullkysten. Utenfor regnet det. På mange måter var mitt førsteinntrykk av Broadbeach at det var veldig likt Fyllingsdalen: Det regnet akkurat som hjemme, det lokale kjøpesenteret het «the Oasis» akkurat som hjemme, og det var fullt av smellvakre, halvnakne kvinner akkurat som hjemme. Dessverre var mine barn der også, akkurat som hjemme, så det trakk litt ned.

Jeg skal ikke kjede dere med historier om nyttårsfeiring i tropisk klima, bading i Stillehavet og drinker på terrassen i 25. etasje. La oss heller diskutere noen astrologifaglige problemstillinger: Hvordan påvirker det tolkingen av horoskopet at jeg mistet ni timer på turen over det Indiske Osean?

Astrologien er ikke en eksakt vitenskap, men den tar aldri feil, så mye har jeg lært i løpet av min tid som kjendisastrolog. Denne fredagen var bare på usle 15 timer. Derfor bør dere ikke lese mer enn hvert tredje ord av dette fredagshoroskopet. Hvordan er været i Bergen forresten?

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————————-

Mikkel Grüners skjelett er bygget opp av brusk, men hans tenner er harde. Likevel skjer det ofte at de brekker under jakt på et byttedyr. Mikkel kan skifte ut så mye som 40.000 tenner i løpet av sitt liv, på det hurtigste bytter han ut tenner hver åttende dag. Når en tann brekker tar tannen på raden bak den mistede tannens plass. Mikkels tenner kan bli opp til 7 cm lange. De er taggete for å kunne skjære gjennom skinnet til byttedyrene, slik at de gjør størst mulig skade. Hvis du har spørsmål om astrologi, håbranner eller andre bruskfisker, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Irritasjon? Forsinkelser? I den søte juletiden?! Det kan jeg aldri forestille meg. Og dog, når jeg tenker meg om… Jo, forresten. Noen forsinkelser har det da vært. Det har til og med forekommet mild irritasjon. Men la oss ikke snakke om det nå. La oss heller snakke om dere for en gangs skyld. Jeg bare babler i vei som vanlig, uten tanke for deres behov. Dere må tro jeg er en stor egoist. Dere må tro jeg ikke bryr meg om dere. Det stemmer ikke! Tvert imot, mine små, imaginære tamagochi-venner. Tvert imot.

Jeg bryr meg. Jeg bryr meg mye. Veldig mye. Kanskje for mye. Kanskje jeg er sykelig opptatt av dere. Kanskje jeg til med har et lite alter i kjelleren med bilder av dere tatt med telelinse, der jeg har brent ut øynene med en sigarettglo, skrevet stygge ord, og tegnet kjønnsorganer på med filtpenn. Jeg sier ikke det er tilfellet for dere alle sammen, men jeg bryr meg virkelig. Det skal dere vite.

Andre synes kanskje dere har dårlig ånde og stygge tær (spesielt den rare neglen på lilletåen deres), men jeg er ikke sånn som dem. Dere har tanker og følelser, det vet jeg, selv om de er veldig små og irrelevante for meg. Jeg respekterer dere som mennesker likevel. Eller som dyr, hvis dere heller vil respekteres som dyr/furries. Jeg kan kanskje til og med respektere dere som planter. Men ikke som mineraler! Der går grensen. Dere er kanskje en gjeng med forskrudde furries, men ikke et reagensrør med silisium. Så mye vet jeg.

Hvis Jesusnissen har lært meg noe denne julen er det at alt liv har en verdi i kroner og øre. Enten dere tror på Jesusnissen, Buddha-nissen, Mohammed-nissen eller Darwin-nissen er dere like mye (eller lite) verdt i mine øyne. Uten å tallfeste det helt nøyaktig vil jeg anslå dere er verdt rundt kr. 0.08/uken for meg. Minst. Men sikkert mye mer (dette anslaget er basert på avisens opplag og min lønn). Dessverre er hoderegning ikke min sterkeste side. Hvis jeg skal beskrive meg selv i to ord må det bli: «Veldig dårlig i matte».

Kom her, sett dere godt til rette i armkroken min. La oss prate litt sammen. La oss late som vi er interessert i hverandre. Hvordan går det med dere? Eller som de pleier å si i kampanjer for hjelpelinjer rettet mot kristen ungdom: Hvordan har dere det… egentlig? Jeg elsker sånne kampanjer som snakker ungdommens språk: «Yo!» sier de, «yo kidz! Hold dere vekke fra drugz – ta dere heller en motherfucking baconpølse på vei hjem fra Ten Sing». Akkurat sånn sier de. Kom dere ut av armkroken min.

Det er dette julen handler om. Å bry seg. Å kose seg – sammen. Men ikke for mye! For vi må aldri glemme at det er mennesker der ute som lider og har det vondt. Jeg har faktisk oppfunnet en nisselue som gir elektrisk støt hvert fjerde minutt mens en innebygget høytaler skriker «MANGE BARN GRUER SEG TIL JUL» rett inn i øret. Jeg tror det kan være et marked for en sånn lue nå i julen. Bzzzzt! Au.

Den er beregnet på sånne folk som bare kan kose seg når de har litt dårlig samvittighet: Juleflagellanter. De ønsker jo ikke faktisk å gjøre noe for alle disse lidende barna, for da kunne de gjort det de andre 364 dager i året: Adoptert et foreldreløst barn, gjort sosialt arbeid, gitt store anonyme donasjoner til veldedige organisasjoner, eller stemt på et politisk parti som ikke er i ledtog med Satan-nissen. Men nei, de liker bare å tenke på lidende barn en dag i året, for da smaker grøten så deilig. Bzzzzt! Au.

Så sitter de der og hulker i grøten sin så den blir god og salt. Men lidende barn har jo rent objektivt lite å tjene på at folk tenker på dem på julaften. De kunne heller trengt f.eks. nye klær eller plassering i fosterhjem. Det er derfor vi har det gamle ordtaket: «Den som salter grøten sin med gråten sin skal stikkes i låret med en gaffel». Dere kjenner sikkert det ordtaket. Men la oss ikke dvele ved dette nå. La oss se fremover, mot det nye året. Bzzzzt! Au.

OK, dette var kanskje den spalten jeg har skrevet som har holdt desidert lavest kvalitet, men til min unnskyldning skal det sies at jeg har vært dritings i en uke, og bare spist peppernøtter. Men i neste uke skal det bli andre boller, for jeg er faktisk på vei til Australia. Jeg skal sende dere et bilde av en kenguru eller noe.

Og sånn går vi inn i det nye året, som en kristen baconpølse, baklengs, nakne, smurt inn i sennep og viklet inn i bacon. Er det rart mange barn gruer seg? Bzzzzt! Au.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————

Mikkel Grüner er lokalisert i et av byens mest lukrative strøk, og avgrenses mot sjøen av en langstrakt strandlinje. Hovedhuset, en enebolig på 480 kvadratmeter, ble ferdigstilt i 1912 og fordeles på to hovedetasjer og en kjelleretasje. Med på kjøpet fås et naust på 150 kvadratmeter, helipad, og en liten veteranbilgarasje. Men det er Mikkels beliggenhet og areal som kan sies å være selve skattekisten: Med over 17 mål er det nok av tumleplass på den eksklusive og avskjermede tomten. Hvis du har spørsmål om astrologi eller luksuseiendommer kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Jeg har skrevet et dikt. Vil dere høre det? Klart dere vil! Dere elsker lyrikk. Her kommer det:

ODE TIL DEN ASTROLOGISKE METODE
jeg må gjøre tingene
på min egen
spesielle måte
for jeg er unik!
og jeg er spesiell!
og unik!
jeg må med andre ord
skrive horoskopet
som et eksperimentelt
modernistisk
dikt
for ellers kan jeg ikke
stå for resultatet
det må være dette stjernene
prøver å fortelle meg
hva ellers
hallo liksom
seriøst

Likte dere diktet mitt? Hva? IKKE? Idioter. Dere har ikke forstand på lyrikk. Det er siste gang jeg blottlegger sjelen min for dere med den vakre poesien min. OK, dere kan få høre et dikt til, men så er det slutt:

ODE TIL EN DIODE
O, du ikke-lineære
elektriske komponent
som leder strømmen
bare i en retning
du har to elektroder
en katode og en anode
og strømmen kan bare gå
fra anoden (plusspol)
til katoden (minuspol)
men aldri omvendt!
aldri omvendt
aldri, aldri omvendt
aldri

Likte dere diktet? HVA? Dere likte ikke det heller? Det var da utrolig så kravstore dere var. Tror dere dette er en slags danseband-jukebox der dere bare kan sende en SMS til kr. 100,- og så forteller jeg en blaut vits? (Ellers en god forretningsidé, noteres i loggen og brukes senere.)

Nei, jeg er en fri sjel, en kunstnersjel, og jeg må få utløp for kunsten min. Ellers står jeg i fare for å eksplodere av kunst. Jeg kan få kunstforstoppelse. Dere skjønner ikke hvor ubehagelig det er. Det føles som å ha Mona Lisa på tvers i tarmsystemet, eller en stor edderkoppeskulptur av Louise Bourgeois. Forferdelig å tenke på. Nei, kunsten må ut. Dere har vært snille i år, så dere skal få et lite dikt til:

ODE TIL DEN PREKAMBRISKE PERIODE
jeg vet ikke så mye
om arkeologi
men en ting er sikkert
alt var mye bedre før
kanskje spesielt
i prekambrium

Det var saker, ikke sant? Nå snakker vi prisbelønnet poesi her. Dette diktet elsket dere. Hva? Dere likte ikke det diktet heller?! Det var da helt utrolig så vanskelig et publikum dere skulle være i dag. OK, dere skal få høre et aller, aller siste dikt, så er det helt slutt, og denne gangen mener jeg det:

ODE TIL MITT HODE
jeg har et hode
på toppen av kroppen
det er helt OK å se på
men litt stress
å vedlikeholde
det er mye arbeid
med hodet

jeg må klippe håret
av og til (jeg gjør det
selv) og jeg må
barbere skjegget
minst hver fjerde dag
ellers ser jeg ut som
en villmann!! eller
en sjørøver!! og ikke
det siviliserte, urbane
middelklassemennesket
jeg er.

hodet er fullt av tanker
mest om nakne damer
og hvordan skaffe $
men også en god del
ganske blodige
og unødvendig brutale
drapsfantasier

f.eks. i kassen på Rema
når noen bruker for lang tid
og ikke får varene
opp i posen fort nok
sånn at mine varer
blandes med deres
da tenker jeg
på å knivstikke dem
rett i halsarterien
så kan de lære å ta hensyn
til de andre kundene

eller når to feite kjerringer
sperrer hele fortauet
med barnevognene sine
fordi de partout må gå
side om side og mase
da tenker jeg på å slå dem
i hodet med en hammer
ikke barna, selvsagt
de skal få leve
hallo
jeg er jo ikke psykopat

eller på bussen
i rushet
når piercede ungdommer
spiller jævlig popmusikk
som de sikkert selv tror
er totalt undergrunn
(men som bare er et
produkt som alt annet)
ut av de små høytalerne
på de dyre telefonene
som de har fått av
foreldrene sine
så hele bussen må høre det
da tenker jeg på å
dynke dem i bensin
og sette fyr på
wooosh

er dette normalt?
det tror jeg sikkert det er
eller kanskje ikke
kanskje jeg skal
la skjegget gro likevel
og bli sjørøver

Det var det jeg hadde av poesi for denne gang. I neste uke skal jeg lære dere litt om blomsterdekorasjon.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

——————————-

Mikkel Grüner begynte sin karriere som intendant på det engelske orlogsfartøyet «Neptune». Ved en anledning nektet kapteinen å angripe et fransk fartøy, noe som førte til mytteri. Mikkel ble utnevnt som leder for mannskapet, hvorpå han gikk til angrep og nedkjempet det franske skipet. Etter dette slaget bestemte Mikkel at de skulle gå over til piratvirksomhet. Han er nok mest berømt for å ha hatt både Anne Bonny og Mary Read, de to mest kjente kvinnelige piratene noensinne, i sitt mannskap. Mikkel endte sitt liv i galgen. Hans flagg var en hodeskalle over to kryssede huggerter. Hvis du har spørsmål om astrologi eller kapervirksomhet kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Jeg kan veldig raskt og uten omsvøp røpe hvem det er som gjør krav på all min tid og alle mine ressurser: Det er de forbaskede jævelungene. Herre jemini så mye jobb det er med å holde de to små pestrottene i live. Dere som ikke har barn, dere aner ikke hvor lett dere har det. Ingen er interessert i å høre om de små problemene deres. Hold kjeft.

Jeg kan se dere for meg i den ekle, lille hybelen, der dere ligger og diskuterer postkolonialistisk teori mens dere røyker sigaretter og knasker bamsemums etter en omgang svett, uforpliktende og eksperimentell sex, på kanten av den skitne madrassen som ligger rett på gulvet fordi dere er så bohemaktige at dere ikke har en riktig seng engang. Dere skulle faen meg hatt juling.

Her er et vennlig råd til dere: Bruk prevensjon. Og hvis den hyggelige samtalen på noe tidspunkt skulle komme inn på barn og forplantning, bare løp. Ikke se dere tilbake. Gjem dere i skogen under en bregne. Lev av røtter og bær, spis rå lemen og kjøttmeiser om dere må, men for Guds skyld: Ikke former dere.

Det er nemlig aldri fred å få for avkommet. Når man først har fått dem blir man ikke kvitt dem så lett, litt som kjønnsvorter eller underlivssopp (for å sammenlikne med noe dere har erfaring med). De sover nesten ikke, og tiden i barnehagen flyr forbi som en vakker opiumsdrøm. De skal hentes og bringes, de skal fôres og spyles, de skal synges for om kvelden og de skal trøstes når de løper inn i bordkanter.

For ikke å nevne utgiftene: Mat skal de ha. Frisk frukt skal de ha, så de ikke får skjørbuk. Sjokoladekalender skal de ha. Varme klær skal de ha. Jeg kunne kjøpt og innredet en hytte formet som en gitar bare for de pengene det koster meg å holde dem med fottøy. Alle ville skjønt at jeg var talentløs i knollen, men det ville vært verdt det.

Den prisen jeg rent hypotetisk kunne fått dersom jeg solgte dem til organisert menneskehandel ville ikke begynt å dekke mine utlegg så langt. Kanskje hvis jeg stykket dem opp og solgte deres organer på det svarte marked, men som sagt, det blir veldig hypotetisk. Norsk lov er utrolig sneversynt på dette området.

Av og til – nå skal jeg være hudløst ærlig med dere, mine pittesmå imaginære venner – av og til føler jeg meg fremmedgjort fra dette livet. Jeg skjønner meg rett og slett ikke på denne moderne farsrollen jeg har blitt tildelt. Det funker sikkert for mange av dere laktoseintolerante sivilarbeider-hippier som har vært utsatt for store doser hormonhermende ftalater, men ikke for meg.

Jeg er ingen naturlig omsorgsperson. Mitt yngelpleieinstinkt er svært dårlig utviklet. Har jeg varme, vennlige hender? Nei, de er kalde og harde, med nedbitte negler. Har jeg kjærlighet i stemmen og trøst i mitt blikk? Nei, jeg liker stort sett å rope og kjefte. Har jeg store myke pupper og uuttømmelig tålmodighet? Svaret er nei, snarere tvert imot. Liker jeg barn? Til nød mine egne, når de sover. Men i utgangspunktet: Nei.

Likevel hensleper jeg nå min manndoms beste år med å skifte bleier og trille rundt på overprisede barnevogner. Jeg har lært meg hele teksten til «Dyrevisa» og kan alle replikkene i den siste utgivelsen fra «Kaptein Sabeltann», denne motbydelige og endeløse serien av dampende hestemøkk pakket inn i plastikk.

Er det rart man får fluktfantasier? Noen dager har jeg lyst å bare slå deres små hoder mot hverandre som to kokosnøtter – klonk! – for å desorientere dem lenge nok til at jeg kan stikke av. «Naken mann sett løpende i Løvstakktunnelen, mot trafikken, skrikende ENDELIG FRI!» (Jeg vet ikke helt hvorfor jeg måtte være naken i det scenariet.)

Men hva er egentlig alternativet til denne kjønnsløse, urbane farsrollen? Dere må ikke misforstå, det er ikke fordi jeg synes barnepass automatisk skal være kvinnearbeid, altså. Det absolutt mest patetiske som har fysisk eksistens i hele dette uendelige universet vi trasker rundt i, er jo sånne «mannesaksaktivister». Sånne som synes det er så leit at likestillingen har gått alt for langt, og vil skru tiden tredve år tilbake.

Jeg har dårlige nyheter til dere, klynkende små sytepaver: Dere ville ikke vært ekte mannfolk uansett tidsalder. For en tragisk gjeng. «Bu hu hu, de slemme kvinnene har alt for mye makt over svake, stakkarslige meg. Bu hu hu, mamma vil ikke vaske trusene mine.» For en trist sang. Ta på en rosa kjole og dans for meg, lille antifeminist. Jeg skal klappe takten.

Nei, jeg hadde uansett ikke orket å være en sånn femtitallsfar som røyker pipe bak avisen, og det høres dessuten veldig brannfarlig ut. Jeg kunne kanskje gått for litt mer sånn Conan the Barbarian-livsstil, med sverdkamp og barmfagre damer, men jeg kler dessverre ikke skinntruse. Jeg får vel passe de jævla ungene da. Men ikke forvent at jeg skal like det.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————

Mikkel Grüner ble nylig valgt til årets barnehage av magasinet «Søte barn og dyr». Av over 147 nominerte barnehager var det til slutt Mikkel Grüner som gikk av med seieren. Da beskjeden kom siste torsdag kunne ikke daglig leder Pinocchio von Penisvütteräl holde tilbake gledestårene: – Det var en utrolig beskjed å få. Tårene strømmet på, og gleden spredte seg straks over hele barnehagen. En skikkelig jubeldag, sier von Penisvütteräl til Dagens Næringsliv. Hvis du har spørsmål om astrologi eller yngelpleie kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor det er så lite astrologi i astrologispalten min. Dette sårer meg dypt på flere forskjellige plan, både profesjonelt og yrkesetisk, men også personlig, som menneske, familiefar og fotgjenger. Vi må råde bot på dette med en gang! I dag vil jeg derfor ta for meg noen metodologiske og vitenskapsteoretiske spørsmål knyttet til det faglige fundamentet i mitt arbeid som kjendisastrolog.

Allerede de gamle filosofene, og senere egypterne og mayafolket, forsto at astrologien var inne på noe. Jeg tror det var den greske filosofen Nietzsche som skrev: «Ikke la den søte drømmen til å skyve under øynene før du, anmeldt og tenkte hver dag scener. Hvis de spør, hva er stillhet? Svare: Den første er stein i tempel visdom». (Jeg er litt usikker på den nøyaktige ordlyden fordi jeg har oversatt fra portugisisk med Guugle Translate.)

At astrologien er så forbløffende presis en vitenskap skyldes nok først og fremst at den er en syntese av all menneskelig tenkning. Akkurat som legevitenskapen (som i rettferdighetens navn også er en ganske nyttig vitenskap) er astrologien ikke bare deskriptiv, men også preskriptiv: Den beskriver nøyaktig hva som kommer til å skje, ned i minste detalj, samtidig som den rådgir og veileder oss om hva som er lurt å gjøre med livene våre.

De gode tipsene vi får fra horoskopet er å betrakte som åndelig medisin, en sjelelig tyggetablett om man vil, en esoterisk vaksine, eller kanskje heller en slags spirituell stikkpille. Hvis vi bare husker å ta den hver dag vil intet ondt skje oss, eller i hvert fall ikke så mye som ellers ville skjedd. En gang glemte jeg f.eks. å lese horoskopet, og da fikk jeg AIDS i begge armene og døde. Heldigvis ble jeg reinkarnert neste dag.

Det mest imponerende er vel egentlig at så mye viten kan komprimeres til to små setninger. På dette området er astrologien akkurat som kokkekunsten, den lager en fyldig consommé, reduserer kunnskapen til en tykk buljong, koker inn universets gåter til sannhet – akkurat som myse kokes inn til brunost. Horoskopet blir å betrakte som en herlig brunost av visdom. Vi bare høvler av en skive og gomler det i oss. Er dere med meg på den, eller?

Dere som følger astrologispalten min med religiøs fanatisme (hei til dere forresten, fortsett å sende meg bilder av dere selv i trusen) vet at horoskopet ganske ofte stemmer nesten helt opp mot hundre prosent. For enda en gang å bevise hvor presist et verktøy astrologien er, vil jeg nå igjen, for førtifemte gang, foreta en grundig, vitenskapelig analyse av fredagshoroskopet:

Prøvde folk å få meg med på noe rart? Ja, det gjorde de. Holdt jeg meg til mine opprinnelige planer? Ja, så menn. Falt alt som hadde et konkurranseelement heldig ut for meg? Vi setter kryss for «ja» ved den også. Quod erat demonstrandum, som dere ser stemte horoskopet altså… Vent nå litt. Det har visst skjedd en feil her. Dette er jo lørdagens avis! Jeg innser nå at jeg har kommet til å kaste fredagens avis da jeg ryddet kontoret. Hele denne spalten er altså skrevet på bakgrunn av feil horoskop.

Og likevel stemte horoskopet! Ser dere hvor fantastisk en vitenskap astrologien er? Stjernene må ha forutsett at jeg ville komme til å kaste fredagsavisen, og tatt høyde for dette. De har ordnet det sånn at jeg fikk rett horoskop likevel. Tenk at det går an å være så forutseende! Men stjernene vet jo alt, de henger tross alt der oppe på himmelhvelvet og har god oversikt. Det sier nesten seg selv.

Halleluja. Da har vi enda en gang fått besvart det eldgamle spørsmålet: Hvem vil du helst ha med deg på en øde øy – en lege, en prest, en kokk, en tømrer, en båtbygger eller Brooke Shields? Svaret er selvsagt: Ingen av delene, jeg vil mye heller ha med meg en karismatisk, lynende intelligent og blendende vakker kjendisastrolog.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————–

Mikkel Grüners karriere som barnemodell begynte allerede som barn, og fortsatte gjennom hele ungdomstiden og langt opp i voksen alder. Tidlig i 1981, i en alder av 42 år, ble Mikkel den eldste barnemodellen som noensinne har opptrådt på forsiden av motebladet Vogue. Senere samme år, i januar 1993, opptrådte han i kontroversielle TV-reklamer for Calvin Klein jeans, med det provokative slagordet «Heller en medisterpølse i lommen enn ti kjøttkaker på taket». Hvis du har spørsmål om mote, pølser eller astrologi, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Bakvaskelse er en uting. Man skal ikke gå rundt og vaske folk i baken. Med mindre de eksplisitt ber om det, da får man heller gjøre et unntak. Eller hvis man jobber innenfor helse og omsorg, da kan det gjerne oppstå situasjoner der en grundig bakvaskelse er på sin plass. Men som en tommelfingerregel bør man ikke vaske vilt fremmede mennesker i baken. Det sier nesten seg selv, jeg skjønner ikke hvorfor vi må bruke så mye tid på dette.

Denne fredagen skjedde det egentlig lite. Jeg leverte krapylene i barnehagen og nøt etterpå en unødvendig lang bussreise i regi av våre gode venner, de fargeblinde sjimpansene i Skyss. Jeg hadde nemlig et lite ærend i biblioteket på Kunsthøgskolen i Bergen, der den rare bibliotekardamen (som ved et pussig sammentreff er min mor) hadde lagt til side en bok til meg. Boken handler om hvordan man blir super effektiv og oppnår stressfri produktivitet. Jeg har ikke hatt tid til å lese den ennå.

Utenfor biblioteket traff jeg på min smellfeite venninne, Brunhilde von Zeppelin, som kom vaggende i syltynne stiletthæler. Når det legges så mye vekt på en så liten flate må noe briste, og i dette tilfellet ble det jordskorpen. Hun hadde utstukket et sikksakk-spor av dype groper i asfalten ned langs hele Vaskerelven. Noen burde plante bjørketrær i de gropene, med tiden kunne det bli til en flott allé.

Men jeg har forresten lovet meg selv å slutte å drive gjøn med ekstremt overvektige mennesker som Brunhilde, etter jeg til min redsel oppdaget at alt hveteølet har gitt meg både dobbelthake og en skjemmende valk i nakken. Ja ja, den som graver en grav for andre er ofte ansatt i 60 % stilling som kirketjener, som man sier. Uansett, jeg forlot det digre kjøttberget idet hun maste seg inn døren til Godt Brød for å investere hele lunsjbudsjettet sitt i skillingsboller og muffins.

Etterpå besøkte jeg min kjære forlovede på hennes nye arbeidsplass. Hun høres alltid underlig motvillig ut i telefonen når jeg ringer henne på jobb, og tilbyr meg gjerne å møte meg ute på gaten heller enn å slippe meg inn. Hvis jeg likevel får lurt meg gjennom døren prøver hun gjerne å snike meg forbi sine kolleger og inn på kontoret sitt før jeg får pratet med noen. Det virker nesten som hun ikke vil jeg skal sjarmere dem i senk med min blendende karisma, gjøgl, sjonglering, tryllekunster og friske anekdoter om mine mange triumfer. Dette sårer mine følelser.

Hun er en rar og lunefull dame, forloveden min. Etter at hun sluttet på pølsefabrikken (eller hvor det nå var) har hun åpenbart gått inn i tekstilbransjen. Hun har visst blitt filtarbeider i putekontakten (?) eller noe i den dur. Jeg hører ikke alltid så nøye etter når hun snakker, men hun har blitt veldig fin på håret etter hun klippet seg, det skal hun ha.

På mange måter er hjemmelivet mitt som en slags stumfilm om en djevelsk attraktiv mann som bare ønsker å drikke hveteølet sitt i fred, men som hele tiden blir avbrutt av Louise Brooks og Rakkerungene. Ja da, løp du bare bort til datamaskinen din for å guugle Louise Brooks. Det var en litt obskur referanse, jeg vet det. Jeg tar selvkritikk på den. Jeg skal gjennomgå mine rutiner. Neste gang skal jeg være nøye med å konstruere poengene mine rundt kjendiser du har hørt om, noen som har vært med på «Skal vi danse» eller «Paradise Hotel».

Men jeg har nå ikke så mye å klage over. Bortsett fra denne forkjølelsen min som jeg ikke blir helt kvitt. Og den skjemmende valken i nakken. Ja, og så giftlokket, da. Er det ikke litt rart at vi fortsatt har dette giftlokket hengende over oss, når så mange glupe bergensere stemte på hjernekirurgene i Byluftslisten? Personlig synes jeg det er veldig mystifystisk.

Uansett, jeg kan ikke drive og plapre med dere om vind og vær, jeg må lese ferdig denne selvhjelpsboken min. Jeg må bli mer effektiv og produktiv. Jeg må skrive ting på lister og lage meg et kartotek. Jeg må frigjøre kapasitet til viktige prosjekter. Hvordan skal jeg ellers få tid til å drikke alt hveteølet mitt? Ja, jeg spør bare.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

————————————–

Mikkel Grüner er en liten nisse som bor under en stein i hagen. Hvis han hører om barn som ikke er snille med små dyr, kryp eller fugler, kommer han hjem til dem om natten og pisker dem med brennesler og tornekvister mens de sover. Så kan de lære det! Onde barn er det verste Mikkel vet. Hvis de er ekstra slemme fanger han dem i en pose, og selger dem til omreisende, svenske tivolier. Hvis du har spørsmål om astrologi, barneoppdragelse, eller det rette blandingsforholdet mellom labrador og retriever i en labrador retriever, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Dere lurer sikkert på hvorfor jeg leser høyt denne ukens spalte fra en dårlig opplyst scene. Dere skjønner heller ikke hvordan dere plutselig har blitt transportert til denne lille, intime teatersalen, men dere er likevel fulle av forventning. Scenografien ser ut til å være hentet fra det gamle Egypt, med innslag av Tyrol. Det sitter en velnæret sankt bernhardshund på en av sarkofagene og ser uhelbredelig deprimert ut.

Usikkert titter dere rundt for å prøve å forstå hva som foregår. Teksten på plakaten gir ingen mening, alt dere vet er at når folk staver «amatør teater» i to ord, da mener de business med amatør-biten. Dere legger merke til at alle de andre publikummene også er i pyjamas, der borte sitter deres gamle samfunnsfaglærerinne med en papegøye på skulderen, og ved siden av henne en hest.

Dette er veldig rart alt sammen, men på scenen står en dyrisk tiltrekkende og karismatisk person, så dere tenker ikke nærmere over det. Ja – denne personen er meg. Mikkel Grüner, kjendisastrolog og musikalstjerne. Og for en forestilling dere har foran dere! Oj oj oj. Nå er forventningene skrudd helt opp i taket.

«God ettermorgen, mine hatter og dverger», deklamerer jeg med mandig røst, mens jeg skrider verdig rundt på scenen i mitt flotte sjørøverkostyme. «Denne fredagens horoskop bærer i seg kimen til en vakker poplåt, en skikkelig… sommerhit. Man blir nesten litt inspirert. Man får lyst å danse og… synge!» Jeg bryter spontant ut i sang -

(intro)
Ikke fortvil når du føler deg trist,
Men lytt til min sang hvis ditt liv mangler gnist

(første vers)
Du er en fiasko, men gi ikke opp
Gi aldri opp håpet, du er jo så flott (nødrim)
Din kropp er tipp topp og din scooter har kasko
Det gjør ingenting at du er en fiasko

(andre vers)
De store forventninger slår ikke til
Og livet går aldri den vei som du vil
Din scooter punkterer, din mage blir feit
Din humor er dårlig, og det er jo leit

(refreng)
Få armene opp –
Helt opp på topp!
Vær bare blid
For innen kort tid
Vil du få suksess
Penger som gress
Armene heeelt opp
Si yes yes yes!

Under refrenget begynner jeg å danse vilt og hemningsløst rundt på scenen, klatrer opp på pyramidene og kysser sankt bernhardshunden litt for heftig og lidenskapelig. Publikum kikker usikkert på hverandre, noen mumler at de vil ha pengene tilbake. Ha! Glem det. Dere får ikke inngangsbilletten refundert her i «Mikkel’s Amatør Teater’s Drømme Revy». Sånn leker vi ikke!

(tredje vers)
Vennene sier du har dårlig smak
Du må velge side i en vanskelig sak
Du kan ikke det, for din hjerne er liten
Din scooter er bulket og kroppen er sliten

(fjerde vers)
Hvordan skal det gå deg, din gamle banditt
Klart du punkterer når dekket er slitt
Du har ingen scooter, det var bare tull
Din kropp den er stygg, men din humor er gull

(refreng)
Få armene opp –
Helt opp på topp!
Vær bare blid
For innen kort tid
Vil du få suksess
Penger som gress
Armene heeelt opp
Si yes yes yes!

«Var ikke det en fin og catchy liten trall?» spør jeg stakkåndet, mens jeg klatrer ned fra sfinxen jeg har sittet over skrevs på. «Jeg tror nok dere kommer til å ha noen strofer av den på hjernen i dag. Tenk på det som en liten gave fra meg til dere.» Jeg ler teatralsk og sender sankt bernhardshunden et underlig intenst blikk. Svetten driver av meg, den hvite sminken har begynt å renne.

«Husk å lese horoskopet!» brøler jeg, så de første tre radene får spytt i trynet, men plutselig blir jeg alvorlig: «Vi lever så korte og meningsløse liv her på denne rare, lille planeten. Vi må ta vare på hverandre. Vi må hjelpe hverandre. Vi må ikke erte hverandre sånn.» Jeg stopper opp midt på scenen i en velregissert, Freddy Mercury-aktig positur, med knyttet neve og innstudert oppriktig blikk.

Flere av de unge damene i publikum har allerede begynt å kaste roser opp på scenen. «Stygge, dumme og griske mennesker har faktisk følelser, folkens. Tenk litt over det. Seriøst. Vi bør nedsette en mobbekommisjon for å skjerme de stygge, de dumme og de griske. Takk. Takk for meg. Takk», hvisker jeg inderlig, før jeg skjelmsk legger til:

«Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!»

————————

Mikkel Grüner er kjent for musikaler som «Rør ikke sjøpølsen», «Den magiske papegøyestangen», «Vindu mot Tårnplass», «Fem dager uten truse», «Hei, for en wienerschnitzel», «Stril i bil», «Forveksling på danskebåten», «Med smak av fisk», «Ambassadørens elskerinne», «I går kveld på Bryggen (stjal du min lommebok)», «Kjærlighet på folkeregisteret», «Color climax anal revy – the musical», og «Fjols til fjells REDUX» (med transpersoner i alle rollene), som har blitt oppført på Broadway over to ganger. Hvis du har spørsmål om astrologi eller datomerking av kjøtt, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Denne fredagen skjedde det noe forferdelig som utløste et panikkanfall hos meg. Angsten tok tak i sjelen og begynte å ete seg innover som en sulten blekksprut. For å beskrive denne jævlige følelsen er det nødvendig å gripe til dristige språklige virkemidler. Jeg er kanskje ingen prisbelønnet forfatter, men jeg skjønner når man må ta i bruk dramatisk presens:

Det er fredag, og jeg våkner opp i et land der Espen Barth Eide skal ta over for Grete Faremo som forsvarsminister. Et land der rådende politiske krefter har vurdert det som en lur idé å overlate kontrollen over statens våpenmakt først til (grøss) Grete Faremo og deretter (urk) Espen Barth Eide.

Espen Barth Eide, som var med å fremforhandle feilkjøpet av overprisede, amerikanske jagerfly. En av arkitektene bak den ikke helt vellykkede norske Afghanistan-operasjonen. En mann amerikanske diplomater ifølge Wikileaks beskriver som «åleglatt» og «nyttig for oss», en type som «setter sine egne interesser foran den norske statens», men som de føler de har god kontroll på.

Og alt dette hadde vært greit, om det ikke var for det åpenlyse: Espen Barth Eide er en pingle. En svekling. En pyse. En sånn som ble valgt sist i gymtimen. Han har ikke spist opp grøten sin. Det er ikke alltid sosialisten og soldaten i meg er enige, men begge liker hveteøl, og ingen av dem har lyst å ha en åleglatt pingle som forsvarsminister.

Det finnes et pressebilde fra 2005 som sier alt: Espen Barth Eide og Bård Vegar Solhjell er på besøk i Afghanistan. De har for anledningen fått på seg hjelmer og alt for store skuddsikre vester utenpå de nystrøkne dressene. Begge smiler usikkert til kamera, dette er to gutter utenfor sitt rette element. De ser ut som unger i parkdress, på tur med barnehagen, man får følelsen av at de burde holde hverandre i hånden og synge «En elefant kom marsjerende».

Ikke for det altså, det er mye bra å si om Bård Vegar Solhjell, men han er ikke akkurat bygget som en dragon, mannen er jo nøyaktig tre pannekaker høy. Og likevel fremstår han som en veltrent, maskulin alfahann ved siden av Espen Barth Eide, den slu, lille røyskatten med de tykke brillene og de smale skuldrene. Tenk litt over hvor mye pingle du må være for å få Bård Vegar Solhjell til å se ut som et skikkelig mannebrot! Det burde ikke være mulig innenfor fysikkens lover.

Denne pinglen er altså vår nye forsvarsminister. Nå er det heldigvis liten risiko for at den onde Ivan plutselig kommer herjende og plyndrende gjennom landet, men ting kan jo endre seg. Kanskje vi burde ha noen sittende i den stolen som kan ta minst én pushup? Bare en idé.

Det beste man kan si om den saken er at Grete Faremo givetvis må slutte i jobben. Endelig har de tatt til fornuften der inne i hovedstaden, tenker dere. Men nei! Ikke før har hun opphørt å være forsvarsminister, så blir hun faen ete meg justisminister – for andre gang, vel å merke! Dette er ikke skjedd ved en feil, for de vet jo utmerket godt hvem hun er.

Ja, hun gale som i sin tid måtte gå av som justisminister, fordi det kom frem at etterretningstjenesten drev og overvåket et medlem av den kommisjonen som skulle undersøke om etterretningstjenesten drev med ulovlig overvåking, skal altså stå for innføringen av datalagringsdirektivet. Dette utløser panikkangst hos meg, og det bør det også gjøre hos dere.

Dere skjønner selv hvorfor: På grunn av øynene. Grete Faremos øyne som følger deg uansett hvor du står i rommet. Øyne som lyser av det pureste vanvidd. Alle som ser henne forstår umiddelbart at hun er gal som en vampyrflaggermus med rabies. Vi skjønner det instinktivt, på samme måte som vi skjønner at insekter med sterke farger er giftige og ikke bør spises.

Hvis vi hadde møtt Grete Faremo ute i skogen, sittende på en stubbe, ville vi tisset i stillongsen og løpt skrikende bort. Vi trenger ingen utskrift fra journalen hennes for å vite at damen er koko. Se bort fra kjevene, de svære kjevene som kunne bite over en nordsjøkabel, det er øynene som forteller historien – historien om en innemurt psykopat som langsomt klorer seg ut i verden. Den damen er galere enn et hus på hønseføtter.

Jeg fikk engang tilfeldig blikkontakt med henne, i Oslo i 2009, utenfor Stortinget, og jeg får fortsatt flashbacks. Har man bare en gang sett Grete Faremo inn i øynene blir man aldri den samme. Voldsomme, hypnotiske visjoner av ild og blod strømmet inn gjennom synsnerven og flenget psyken, jeg husker bare brudstykker: «Begravd levende», «den onde kaninen med kniven», «barnet er laget av fingernegler», «bistandsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering». Som sagt, dette er bare fragmenter.

Det er ikke meningen å skremme dere altså, men dette kommer til å gå skikkelig galt. Vi har delt statens voldsapparat mellom en åleglatt pingle og en livsfarlig erkepsykopat. Dette må bare ende i tragedie. Men nå har jeg ikke tid til å prate mer med dere, for det står en toårig jente her og skriker etter «sjottelade», hva nå enn det betyr.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————————-

Mikkel Grüner er et multirolle, femtegenerasjons stealth-kampfly som utvikles av USA og Storbritannia med mindre deltakelse fra en rekke partnerland, deriblant Norge og Israel. Flyet kommer i tre varianter: En variant for vanlig takeoff og landing, en variant tilpasset bruk fra hangarskip, og en variant som kommer hjem til deg om natten og knuser kneskålene dine. Tenk på en dato og et tall: Mikkel vil bli levert mye senere, og kommer til å koste mye mer. Hvis du har spørsmål om astrologi eller norsk forsvarspolitikk kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Det er vanskelig å finne tid til stille ettertanke når det sitter en forhistorisk flygeøgle og skriker en rett inn i øret. Hele uken min har båret sterkt preg av dette. Det som skjedde fredag morgen var nemlig at en heslig, liten flygeøgle på ca. 70 cm, og med et vingespenn på omtrent det dobbelte, forvillet seg inn gjennom altandøren da jeg luftet ut i den sparsomt møblerte lavenergileiligheten i Fyllingsdalen.

Den landet på sofaen, flakset usikkert med vingene, og utstøtte en rekke hese, gjennomtrengende skrik som gikk gjennom marg og bein: Iiiiiiiiiiiiiik! Iiiiiiiiiiiiiik! Jeg er slett ingen ekspert på forhistoriske øgler, men jeg har da Discovery Channel, og dette så vitterlig ut til å være en lyslevende pterodaktyl! Hvor kom den fra, mon tro? Det får vi sikkert aldri vite med sikkerhet. Kanskje Fyllingsdalen grenser opp til kjempeøglenes dal?

Kanskje et gammelt pterodaktylegg ved en feil hadde blitt ruget ut hos Nortura SA (konsernselskapet som oppsto som resultat av fusjonen mellom samvirkeforetakene Prior Norge og Gilde Norsk Kjøtt)? Eller kanskje en gal forsker ved universitetets tverrfakultære senter for kvinne- og kjønnsforskning hadde avlet den frem i et vannvittig eksperiment for å erstatte de kvinnelige styremedlemmene i Statoil med pterodaktyler? Det er umulig å si, men det siste virker mest sannsynlig.

Uansett, der satt den, midt på den nye sofaen, og krafset i ullstoffet med den sterkt forlengede fjerde fingeren sin. Herre jemini, tenkte jeg, hvordan skal dette gå? Den sparsomt møblerte lavenergileiligheten i Fyllingsdalen er trang nok som det er. Det viste seg dessuten at pterodaktylen var veldig syk og hadde høy feber. Det var derfor helt utelukket å sende den i barnehagen.

Med livet som innsats ga jeg den 250 mg paracetamol i stikkpille. Pterodaktylen var veldig motvillig innstilt til dette, den krasset og bet. Iiiiiiiiiiiiiik, sa den. Iiiiiiiiiiiiiik! Iiiiiiiiiiiiiik! Etterpå fikk den skive med skinkeost og en halv banan, da roet den seg litt ned. Så satte jeg på NRK Super, det pasifiserte den noen timer. Særlig hun ene barne-TV-tanten som ser ut som noen har kastet en håndgranat ned i en kasse med julepynt likte pterodaktylen godt.

Min kjære forlovede ble slett ikke fornøyd da hun kom hjem fra pølsefabrikken (eller hvor det nå er hun jobber) og så hva jeg hadde stelt i stand. Hun hadde i hvert fall ikke tid til å passe noen flygeøgler akkurat nå, sa hun, så dette måtte jeg klare selv. Aldri er det noen hjelp å få fra henne.

Hele uken har jeg hatt denne stygge, småsyke pterodaktylen gående rundt i leiligheten. Den klatrer i reolene, river ting ned fra hyllene, setter merker på møblene og riper parketten. Det er mye styr med en sånn pterodaktyl, det skjønner dere sikkert. Jeg fôrer den med kjeks og yoghurt, men den bare spytter det rett ut i trynet på meg og hveser. Den nekter å sitte rolig i Tripp Trapp-stolen. Jeg har gitt den stillongs på, og en liten kjole så den ikke skal fryse.

Den følger meg med de store, kalde øynene sine og slikker seg om munnen. Dens lange kjever er besatt med mange sylspisse tenner. Trusselen om vold og drap henger usagt i luften. Pterodaktylen forlanger at jeg synger «hjulene på bussen» om og om igjen ad nauseam, men den slår seg vrang hvis jeg bruker jamber, trokéer, anapester eller spondéer. Det er en umulig situasjon.

Mens jeg sitter og skriver dette står den på bordet ved siden av meg, vill i blikket, og skriker meg drithøyt rett inn i øret: Iiiiiiiiiiiiiik! Iiiiiiiiiiiiiik! Iiiiiiiiiiiiiik! Jævlig ubehagelig, skal jeg si dere. Jeg vet ikke om jeg klarer mye mer av dette. Jeg er ikke skapt til å passe syke pterodaktyler, jeg burde heller løpe gjennom vått gress, ligge i strandkanten og se på solnedgangen, ri naken rundt på en enhjørning og drikke gin tonic. Hvis feberen har gått ned i morgen skal den jævla pterodaktylen rett i barnehagen.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————

Mikkel Grüner sier: 01001000 01110110 01101001 01110011 00100000 01100100 01110101 00100000 01101011 01100001 01101110 00100000 01101100 01100101 01110011 01100101 00100000 01100100 01100101 01110100 01110100 01100101 00100000 01101000 01100001 01110010 00100000 01100100 01110101 00100000 01100001 01101100 01110100 00100000 01100110 01101111 01110010 00100000 01101101 01111001 01100101 00100000 01100110 01110010 01101001 01110100 01101001 01100100 og du kan kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli besvart med en viss diskresjon.

Dagens horoskop er jo gull, spesielt den siste delen. Jeg elsker å bli pålagt ansvar som bare så vidt gleder meg! Hvem gjør vel ikke det? Men vi har ikke tid til tørrprat. Jeg garanterte dere for flere uker siden at jeg skulle stille opp et årshoroskop for det nye byrådet, og jeg er en mann som holder hva jeg lover mye av tiden, spør hvem som helst (ikke min ekskone).

Jeg er jo astrolog, faktisk er jeg kjendisastrolog, og derfor er jeg vant til å bli mobbet og utsatt for hersketeknikker av skeptikere som ikke har tro på astrologien som vitenskap. Men sannheten vil seire! Det har jeg lært inne på nettsidene til Astrologiskolen Herkules – og der bør dere også klikke dere inn hvis dere, som jeg, nyter bilder av godt voksne damer som studerer astrologi på et yogaloft i Marken.

«Astrologiskolen Herkules tilbyr profesjonell astrologi utdannelse» (sic) med både «klassisk og esoterisk horoskop tolkning» (sic). Skolen er grunnlagt av Dr. Gisle Henden, og det er mange bilder av Dr. Gisle inne på nettsidene deres. Dr. Gisle har en røff herrefrisyre, stålgrå øyne og en imponerende CV. Jeg tror kanskje jeg holder på å utvikle en litt usunn fascinasjon for Dr. Gisle.

Jeg bør for ordens skyld nevne at jeg ikke selv har studert ved Astrologiskolen Herkules. Studieavgiften på kr. 5900,- pr. semester pluss kr. 1100,- for studiemateriell ble i stiveste laget, som kjerringen sa til elgen. Kjendisastrolog er som kjent ikke en beskyttet tittel, så jeg prioriterte heller å kjøpe nye gardiner til den sparsomt møblerte lavenergileiligheten i Fyllingsdalen. (Hver gang min kjære forlovede nevner de nye gardinene roper jeg ut: «Les Gardins!» med fransk aksent. Etter mine beregninger vil hun knekke fullstendig sammen innen neste torsdag.)

Men tilbake til årshoroskopet: Jeg hadde egentlig tenkt å legge horoskop for hele byrådet, men horoskopet for påtroppende ordfører Trude Drevland ble så stort og omfattende at jeg ikke kom lenger. Trudisen er jo så sprudlende, så inspirert, så fargerik, så engasjert, så revet med, så oppløftet, så beveget, så heftig og begeistret – eller «crazy» som vi sier i den ganske omfattende delen av universet som ligger utenfor Bergen Høyres lokaler i Kong Oscarsgate 14.

Hun har meldt klart ut at hun fra første dag vil drive målrettet lobbyvirksomhet for endring av navnet «Bergen lufthavn Flesland» til det mer mondene «Edvard Grieg Lufthavn Flesland». Så var det jeg tenkte: Hm. Er det andre oppgaver som burde hatt prioritet? Det finnes sikkert en god del små saker og ting og tang som trengs å endres her i byen.

Hm. Vanskelig. Man kunne jo forsøkt å skaffe bolig til de over 700 bostedsløse vi har her i byen. Eller man kunne begynt å rydde opp i den vanskelige problematikken rundt de rusavhengige i Nygårdsparken. Man kunne til og med prøvd å bedre levekårene til minstepensjonistene, f.eks. ved å gjeninnføre 80-prosent-regelen.

Men nei! La oss heller konsentrere oss om Bergenspolitikkens viktigste formål: Å sikre at alle offentlige bygninger, anlegg, institusjoner, parker, benker og mellomstore flyttbare gjenstander til enhver tid er oppkalt etter kjente bergensere.

Mitt årshoroskop forutser derfor følgende viktige kampsaker for Trudisen: Endre det kjedelige «Nordnes» til det mer spenstige «Ludvig Holbergs internasjonale odde». Endre det dølle «Sentralbadet» til det spretne «Amalie Skrams internasjonale basseng og vinterhage». Endre «Torgallmenningen» til det elegante «Christian Michelsens urbane plaza».

Endre «Kunsthøgskolen i Bergen» til det freshe «I. C. Dahls internasjonale akademi for elitekunstnere». Endre det dystre «Rådalen Avfallsdeponi» til det gøyale «Anne Pedersdotters internasjonale forbrenningsanlegg, Rådalen». Endre «Fotballpuben» til «Dikterstuen Lyder Sagens hvile», og «Garage» til «Ole Bulls symfoniske atrium».

Endre det intetsigende «Universitetet i Bergen» til det mer fasjonable «Frank Aarebrot’s International Elite University of Higher Learning and Innovative Technology». Endre «Eventyrskogen barnehage» til «Nina Karin Monsens kostskole for uskikkelige jenter».

Endre «Bergen Mensa» til «Herman Frieles kollegium». Endre «Johanneskirken» til «Varg Vikernes’ sjømannskirke for elitesjømenn». Endre «Åsane» til «Kurt Nilsen».

Og sist men ikke minst, endre det litt upresise «Bergen Høyre» til det mer nøyaktige «Erna Solbergs internasjonale eliteparti for generell griskhet hos overpriviligerte spradebasser som liker å karre til seg i en urban setting uten innblanding fra de lavere klasser, subdivisjon Bergen».

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————————-

Mikkel Grüner er en infeksjon som kan opptre hos pattedyr. Den overføres til mennesker på flere måter, som oftest via spytt ved bitt fra en smitteførende oter. Fra smitte til utbrudd tar det vanligvis 7-14 uker, men i sjeldne tilfelle kan det ta flere skuddår. Hvis ikke behandling straks settes i gang, vil Mikkel følge nervebanene til hjernen og ryggmargen og føre til symptomer som overfølsomhet, frykt for vann, krampe og gaaalskap. Mellom anfallene er pasienten klar og orientert, men litt teit. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller bare liker å kose med otere, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Jeg våknet opp fredag morgen på gulvet i Johanneskirken. Kjenner dere den følelsen? Min første tanke var (som alltid når jeg våkner i sideskipet av en nygotisk korskirke i glasert tegl over en sokkel av granitt) at dette måtte ha vært et noe spesielt nachspiel.

I årenes løp har jeg jo våknet mange sære steder, såpass må være lov å innrømme, og ofte i underlig selskap. En gang våknet jeg liggende i det duggvåte gresset med hodet skrånende ned mot Lille Lungegårdsvann, omgitt av folk i bunad, og det sto en and på hodet mitt. Det er ikke noe jeg er stolt av, men til mitt forsvar skal det sies at det var 17. mai og jeg hadde tatt LSD.

Denne fredagen våknet jeg altså på en tynn madrass i Johanneskirken. Nå er jeg jo ikke den første som sover der, og jeg blir ikke den siste heller. Det er sikkert mange som har tatt seg en liten høneblund under høymessen i årenes løp, og sofaen i prestesakristiet er nok heller ikke til pynt. Det kan bli lange arbeidsdager, selv for folk som bare jobber en dag i uken.

Men grunnen til at jeg våknet i Johanneskirken var ikke at jeg hadde vært på en vill nattverd med de gærne medlemmene av menighetsrådet, og tyllet i meg altervin til langt på natt. Nei, jeg hadde deltatt i det vaktholdet som menigheten på så prisverdig vis har organisert rundt de sultestreikende kirkeasylantene.

Vaktlisten var et lappeteppe av det man pleier å kalle «alle gode krefter» – den første delen av vakten satt jeg med en frivillig fra kirkens bymisjon, og midt på natten dukket det opp en tenor fra Bergen Operakor. Ut på morgenkvisten ble jeg avløst av en uforskammet morgenfrisk eldre herre. Før jeg tumlet ut i den kalde høstmorgenen rådet han meg kryptisk: «Don’t take any wooden nickels!»

Men Mikkel, tenker dere sikkert, du er vel ikke akkurat den typiske kirkegjengeren? Nei, troende er jeg absolutt ikke. Jeg bekjenner meg til en åpen, tolerant og frem for alt ikkeforkynnende agnostisisme som er såpass vagt og sleipt formulert at jeg slipper å diskutere mitt livssyn med kranglevorne idioter.

Her tenker jeg selvsagt på religiøse fundamentalister av alle sorter, men også den særlige typen selvgode, skråsikre ateister og humanetikere som fører seg frem som paver og kardinaler for tiden, hellig overbeviste om sin egen fortreffelighet. Dette er ikke en losje jeg har noe behov for å være medlem av. Jeg er ikke noe erkjennelsesteoretisk übermensch.

Jeg tror ikke på Gud. Det vil si, jeg vet ikke om Gud finnes, eller om jeg noensinne kan vite det. Jeg vet ikke hva Gud er. Jeg vet ikke om spørsmålet kan diskuteres på en meningsfull måte, jeg vet ikke engang om det er spesielt viktig. Det opptar meg ikke.

Engang på Nørrebro i København, på vei hjem sent på kvelden, hørte jeg plutselig overjordiske toner stige opp fra et kjellervindu. Jeg ble stående og lyttet, og da musikken stoppet applauderte jeg. Et bredt, smilende ansikt kom til syne, jeg ble vinket ned en trapp. Jeg hadde snublet over en usbekisk forenings feiring av Eid, den muslimske fastens opphør.

De drakk søt te og spilte på sære strengeinstrumenter, sittende i en halvsirkel rundt en datamaskin med web-kamera, i fellesskap med andre troende dypt inne i Sentralasia. Hvem skal påstå at dette ikke var en hellig forsamling?

Jeg har også engang vært til feltgudstjeneste i en liten granlund midt på den jyske heden, og sett en durkdreven feltprest mane frem en tordenstorm ut av den blå luft. Hårene reiste seg da jeg mottok velsignelsen i lynglimtene mellom trærne, det innrømmer jeg. Jeg bøyer nakken for magi som virker. Mitt verdensbilde må ha plass til enhver tro eller ideologisk konstruksjon som kan bevege mennesker til å hjelpe hverandre og gjøre gode handlinger.

Kirkeasylet er den norske kirken på sitt absolutt ypperste. At desperate mennesker, mennesker i nød, kan få beskyttelse av kirkens vegger, tre inn i en usynlig sirkel og søke ly for livets stormer, det varmer mitt kalde hjerte. Jeg håper på et lykkelig utfall for mennene i Johanneskirken, og for de gode sjelene som våker over dem.

Og hvis noen skulle bli trøtte på vakten anbefaler jeg det sørlige sideskipet. Alle som har for vane å sove i kirker vet at en korskirke egner seg helt utmerket til formålet. Langkirker og basilikaer er i og for seg greie nok de også, men av alle kirketyper er rundkirken langt å foretrekke som overnattingssted – den har som kjent ingen skarpe kanter.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

————————————-

Mikkel Grüner er et gammelsaksisk uttrykk som man antar betyr «store/mektige pilar». Det var en form for søyle eller pilar/stolpe som spilte en betydningsfull, men for oss uklar rolle i germansk hedendom. Den nøyaktige utformingen og plasseringen er ukjent, men de eldste krønikene refererer til en trestamme reist i åpen luft. Hensikten med Mikkel har vært emne for adskillig faglig diskurs og spekulasjon i hundrevis av år. Den ble bevisst ødelagt av Karl den Store i år 772 i de saksiske krigene. Hvis du har spørsmål om astrologi eller germansk hedendom kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Klart jeg bidrar til nærmiljøet! Her på fredag for eksempel, byttet jeg filter i ventilasjonssystemet. Jeg gikk også ut med papirbosset, og i morgen har jeg tenkt å pante alle flaskene. Eller i hvert fall en gang i løpet av uken. Jeg er nemlig brennende opptatt av miljø og klima. Både inneklima og uteklima. Og så elsker jeg veldedighet. Jeg er en ildsjel som bare ønsker å gi tilbake til samfunnet, jeg som har fått så mye.

Dessverre har jeg mest fått pepper, så jeg gir selvsagt pepper tilbake. Rett som det er tar jeg meg en tur ut og heller svarte pepperkorn i postkassene til folk. Det står i bibelen at man skal det: «Gjør mot andre som de har gjort mot deg, øye for øye, kinn for kinn, og pepperkorn for pepperkorn», det står på side 167, andre avsnitt. Dere må bare sjekke hvis dere ikke stoler på meg.

Men jeg er dessverre en ytterst travel mann. En moderne mann. Jeg lever i tiden, og jeg forventer effektivitet. Derfor liker jeg å skrive lange lister over alt jeg skal ha gjort. Men dagene er korte, så alt for korte. Jeg får ikke tid å gjøre alt som står på de lange listene mine, det er rett og slett ikke timer nok i døgnet. Døgnet har, som dere sikkert vet, bare 24 timer á 60 minutter. Det burde i stedet hatt 27 timer á 53.3 minutter, det hadde vært mer oversiktlig sånn. Det er jeg sikker på at alle kan være enige i.

Men jeg er fanget i tidsklemma, jeg har en klemme på tidsa. Eller tidsen, jeg blir litt usikker. Det kommer litt an på det grammatiske kjønnet, tror jeg. Jeg skjønner ikke alltid dette med a-endingen. Eller a-endinga. Ser dere hvor forvirret jeg blir? Det er ikke så lett å være utlender, eller hva dere innlendinger nå kaller det.

Listen min blir lengre og lengre hele tiden. Jeg kommer ikke i bunn. Det står ting på den listen som har stått der siden februar 1997. Ting jeg sannsynligvis aldri kommer til å få gjort. Hvordan skal jeg f.eks. få ryddet kjellerboden i et hus jeg flyttet fra for flere år siden? Jeg har jo ikke nøkler til det huset lenger. Skal jeg liksom bryte meg inn til fremmede folk og begynne og flytte rundt på sakene deres? Det går jo ikke an.

Mange av oppgavene er rett og slett umulige å løse nå. Jeg skulle ønske jeg bare kunne krølle listen sammen og kaste den, begynne forfra. Men jeg tør ikke. Jeg har en irrasjonell angst for at min gamle tysklærer fra gymnaset skal komme hoppende frem og slå meg over fingrene med en linjal hvis jeg gjør det. Jeg vet ikke hvorfor jeg har denne angsten. Det gir ingen mening, jeg vet det. Han har jo ikke gjort det på årevis. Sist var i 2007, da jeg gikk over for rødt lys ved Kjøttbasaren (min gamle tysklærer er en veldig syk mann, og etter han pensjonerte seg har det bare blitt verre).

Jeg prøver å snu listen av og til og starte fra bunnen, men det hjelper ikke, for da hoper det seg opp ting på toppen av listen som burde hatt høyere prioritet: Hente ungene i barnehagen. Betale regninger. Dusje. Sånne ting. Jeg har også prøvd å krysse ut oppgaver fra midten av listen, men det blir jo som å spise en hank med pølser fra midten, mens noen driver og knyter på pølser i begge ender.

Hvis dere lurer på hva en hank med pølser er, eller ikke klarte å gjette det ut fra sammenhengen: En hank med pølser er flere pølser som henger sammen. Det kan også kalles en pølserekke. Hvordan vet jeg alt dette, tenker dere sikkert, hvorfor er jeg så forbasket klok og kunnskapsrik? Svaret er enkelt: Jeg er ikke det. Men jeg forstår betydningen av grundig research.

Når jeg har pølserelaterte spørsmål ringer jeg til den feiteste personen jeg kjenner: Min ekstremt overvektige venninne Brunhilde von Zeppelin. Og så ringer hun til Solheim Kjøtt, den eneste riktige slakterbutikken vi har igjen i denne gudsforlatte byen, og de gir oss svaret: Det heter en hank med pølser.

Så nå vet vi det. Alt sammen på grunn av min banebrytende metafor om pølsespising. Det ble en litt rar metafor, merker jeg. Jeg burde sikkert jobbe litt med metaforene mine. Vent litt, jeg skriver det på listen: Jobbe… litt… med… metaforene. Sånn. Jeg skal ta tak i det så snart jeg får tid, jeg lover. Men listen min er lang som en ond pølsehank.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————-

Mikkel Grüner ist ein Nahrungsmittel, das aus zerkleinertem Fleisch, Speck, Salz und Gewürzen, bei bestimmten Sorten auch unter Verwendung von Blut und Innereien zubereitet wird. Die vorbereitete Masse, das Brät, wird in Därme, Blasen oder Mägen gefüllt und je nach Sorte durch Kochen oder Backen gegart oder durch Trocknen mit oder ohne zusätzliches Räuchern konserviert. Bei industriell hergestellter Mikkel werden häufig Kunstdärme, auch Gläser und Konservendosen verwendet. Wenn Sie irgendwelche Fragen haben, wenden Sie sich bitte an mikkel.gruner@ba.no – Alle Fragen werden mit einigen Diskretion behandelt werden.

Jeg var tatt inn til byen for å rydde litt på partykontoret. Etter det suboptimale valgresultatet hadde alle bare kastet hva de hadde i hendene og dratt hjem, virket det som. Det sto valgmateriell dynget opp i hele gangen, i kasser og løs vekt, så mye at det var vanskelig å komme seg ut av heisen. Jeg måtte forsere høye stapler av brosjyrer, med blanke fargebilder av smilende mennesker og lykkelige dyr mot en blå himmel.

Da et tårn av pappkrus og nøkkelringer veltet, og utløste et skred av løpesedler med firefarget glanstrykk av norske fjorder og djerve kollektivsatsinger, holdt jeg nesten på å stryke med. Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø da jeg så lavinen komme mot meg, jeg så for meg overskriftene: Mann funnet druknet i papiravfall med påskriften “For en grønnere hverdag” – letemannskapene uttaler at ansiktet hans var fastlåst i en ironisk grimase.

Heldigvis klarte jeg med mine katteaktige reflekser å redde meg selv, som en matador på tyrefekterarenaen tok jeg lynrask et skritt til siden, og overlevde – så vidt det var.

De onde damene fra det onde inkassobyrået vi deler etasje med hadde hengt opp beskjeder til oss med varierende grader av ondskap: “Kan dere være så snille å rydde i gangen? Vi kommer oss ikke på do”, sto det skrevet på en ond Post-it-lapp, med en ond tegning av et smilefjes. “Nå har det gått en uke siden valget, ta dere vennligst sammen og rydd”, hadde de skriblet med ond løkkeskrift på en av kassene som sperret veien til do; ordet “rydd” var understreket flere ganger.

De hadde til og med printet ut og teipet opp et ondt A4-ark med en ryddig, venstrejustert tekstblokk i comic sans: “Vi må tisse, sosialistjævler! Rydd for helvete den satans forpulte gangen så vi kan komme på do, eller vi bukspretter dere ved neste beleilige anledning” (jeg siterer etter hukommelsen). Slapp av, onde inkassodamer. Ro dere ned. Bytt til koffeinfri kaffe.

Hvordan hadde jeg latt meg overtale til dette? Jeg satte i gang med å rydde som den hverdagshelten jeg er. Men det var selvsagt ingen grunn til å bli fanatisk, jeg gadd f.eks. ikke sortere eller kaste ting, jeg bare flyttet rotet vekk fra gangen og lenger inn på kontoret. “Dette føles som en metafor for et eller annet”, tenkte jeg, mens jeg drev og bar store kasser med politiske pamfletter for en rettferdig og bæredyktig fremtid, som ingen var spesielt interessert i å lese, fra et sted til et annet, få meter borte.

Etterpå spiste jeg lunsj med min ekstremt overvektige venninne Brunhilde von Zeppelin. Det var mildt sagt disgøsting å se henne sette fjorten baguetter med roastbeef og rekesalat til livs på under et kvarter, pluss tre skoleboller til dessert. Av og til tenker jeg at Guinness rekordbok burde være til stede under disse lunsjavtalene våre. Selv hadde jeg knapp nok rørt min kjeks med chèvre.

Om kvelden pakket jeg en liten ryggsekk, hoppet i en bil og dro innover til Hardanger sammen med en god partikamerat, la oss kalle ham Sierra Charlie. Vi skulle delta i aksjoner tidlig neste morgen, mot det gjennomkorrupte Statnetts enestående idiotiske kraftlinjeprosjekt Sima-Samnanger. I tilfelle dere ikke har fått det med dere holder de altså på å bygge en beviselig komplett unødvendig kraftlinje der inne, gjennom Norges vakreste kultur- og naturlandskap, på tvers av folkeviljen og i strid med all fornuft.

Aksjonistene har lenge kjempet en brav, men ulike kamp, og har blitt møtt med bøtestraffer i størrelsesorden 10.000. Likevel gir de seg ikke. Vi bergensere burde i høyere grad stille oss solidarisk med dem. Blant annet derfor var Sierra Charlie og jeg nå på vei innover for å gi dem en liten håndsrekning. Planen var å overnatte i den lille, stygge hytten med den elendige utsikten til Hardangerfjorden som mine foreldre har brukt opp hele arven min, jeg mener alle pengene sine på.

Sierra Charlie evner i sjelden grad å kombinere det nyttige med det ekstremt hyggelige, og hadde med forsyninger i form av to flasker cognac og en god del pils. Dessverre for ham måtte han kjøre bilen, og kunne ikke drikke underveis. Men det måtte ikke jeg, så det kunne jeg, og det gjorde jeg. Vi diskuterte politikk og fotball mens vi kjørte lenger og lenger inn i tussmørket.

Sent på kvelden, ut forbi Fyksesund, sprang en rev ut på den smale veien foran bilen og sprintet i lyskjeglene før den forsvant i den svarte skogen. “Vi treffes hos buntmakeren,” som reven sa til ulven.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

———————————

Mikkel Grüner er en type baguette (uttales ba-gu-ET-te) i lyst brød, som skiller seg fra andre baguetter ved den store bredden i forhold til lengden. Hvor en standard baguette er rundt fem eller seks centimeter bred, tre eller fire centimeter høy, og opptil en meter lang, er en Mikkel Grüner hele femten til tyve centimeter bred, og ti eller tolv centimeter høy. Lengden er også vesentlig kortere enn en standard baguette, helt ned til førti centimeter. På mange måter likner Mikkel altså et vanlig brød. Hvis du har spørsmål om astrologi eller fransk bakst kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Horoskopet er skikkelig etter meg for tiden. Siste uke fikk jeg vite at «…i et svakt øyeblikk kan du komme til å love mer enn du kan holde», og denne uken får jeg slengt dette i trynet. Virker jeg virkelig så upålitelig? Fremstår jeg som en udugelig sjarlatan, en bedragerisk døgenikt og en humbugmaker? Nei, dere trenger ikke svare, det var ment som et retorisk spørsmål. Sukk.

Men for en fredag det har vært! Jeg ble vekket av disse varme og kjærlige ord fra min forlovedes hengivne lepper: «Kan du slutte å bruke dette skjærebrettet til å hakke løk? Nå stinker det av løk.» Vår kjærlighet er som en brusende elv i strøm. Noen dager blir man nesten revet bort av hverdagsromantikkens kraftige kraft. Det blir rett og slett for mye magi i parforholdet.

Derfor har jeg flyttet ut i skogen bak borettslaget og bor i en jordhule under en presenning, uten dusj og internett. Jeg har bodd her et helt år nå. Holder på å skrive bok. Ah! Dette er livet. Dere byboere aner ikke hva dere går glipp av. Akkurat nå sitter jeg på en mosegrodd stein og mediterer. Vi er alle del av det samme evige kretsløpet som dere byboeres “naturvitenskap” bare delvis kan forklare.

Vinden suser i bjørketrærne. Elven klukker i elven. Jeg er ett med verdensaltet. Oppmerksom. Aktpågivende og var. Lyttende. Litt selvopptatt. Nå går jeg straks inn i den spesielle transetilstanden som kreves for å bli opptatt som fullverdig medlem i Miljøpartiet De Grønne (alt for lenge trodde jeg de bare het De Grønne, men det korrekte navnet er selvsagt Miljøpartiet De Grønne – dette er for å skille dem fra Kystpartiet De Grønne og Kristent Samlingsparti De Grønne).

Jeg lager meg dopapir av bark. Når skal dere byboere innse at dere må stemme på Miljøpartiet De Grønne hvis dere vil ha dopapir av bark? Her ute i skogen kildesorterer jeg i kategoriene bark, stein, pinner og mose. Godt å leve! Hvis jeg fryser kan jeg spise litt grus. Jeg blir gradvis et med skogen. Hvis vi alle var veganere hadde sikkert agurken vært utrydningstruet i stedet for pandaen.

Jeg mediterer litt over dette mens jeg lager meg en hatt av mose. En flokk med brunstige lemen kommer dundrende forbi, opphisset av den maskuline moskuslukten til Kurt Oddekalv som står borte i lysningen og duftmarkerer. Dere byboeres “naturvitenskap” kan ikke veie sjelen til et lemen i brunst! Jeg må bare le av dere byboere. Ha ha ha! Her ute i skogen er man sin egen herre uten penicillin.

Ah, lyset faller så vakkert mellom trekronene. Jeg spikker på en pinne. Tett på livet! Tett på naturen! Jeg har innledet en platonisk vennskapsrelasjon til en ung bjørk. Vi snakker om økofilosofi, hamp og pelletsovner mens den stryker kvistene ømt mot kinnet mitt, på en platonisk måte. Bjørkens kjærtegn vekker minner til Steinerskolen, der det ikke er uvanlig at lærere og elever gifter seg med hverandre allerede før høystadiet, i pakt med naturens orden.

Jeg gnir to pinner mot hverandre mens en ugle stirrer på meg. Livet i villmarken er underfullt og uransakelig. Jeg har spikket meg en bæredyktig Stormberg-jakke ut av en saueskrott og litt bark. Hadde ikke mer mose, måtte bruke grus. Nå kanaliserer jeg den norske folkesjelen. I en heksering mellom grantrærne spiller det nakne gjenferdet av økofilosofen Arne Næss på panfløyte.

Årets gang i skogen er slutt, og det er snart på tide å dra hjem. Men først vil jeg feire den norrøne Wiccahøytiden «Rævsólhvarf». Jeg blander meg en forfriskende smoothie av bark, mose, grus og elg. Lytter til suset i trærne. Mediterer en siste meditasjon. Adjø, presenning i skogen! Adjø, brunstige lemen! Hjemme i den sparsomt møblerte lavenergileiligheten i Fyllingsdalen påstår min kjære forlovede hardnakket at jeg bare har vært borte i fire et halvt minutt. Men du og jeg vet bedre… Du og jeg vet bedre.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————

Mikkel Grüner bla bla bla bla bla. Bla bla bla, bla bla bla bla bla: Bla bla bla bla bla bla bla. Bla bla bla bla? Mikkel bla bla bla bla bla. Bla bla, bla bla, bla bla, bla bla! Bla bla bla bla bla. Bla. Bla. Bla bla bla bla bla, bla bla bla, bla. Mikkel bla, Grüner bla, bla bla bla. Bla bla bla bla bla; bla bla bla bla bla – bla bla bla bla bla. Bla bla. Bla bla bla bla bla bla. Bla bla bla (bla bla bla bla bla bla!) bla bla bla bla. Bla bla bla Mikkel bla bla bla, bla bla bla bla bla bla bla Grüner bla, bla bla bla bla mikkel.gruner@ba.no – bla bla bla bla bla bla bla diskresjon.

Jeg lovet dere i siste uke å lage et fødselshoroskop for det nye byrådet. Dere har sikkert gledet dere veldig, men det ser ut til at vi kan bli nødt til å vente litt. Det er nemlig fortsatt litt usikkert nøyaktig hvilke av de borgerlige partiene som skal være Høyres bitch i neste periode. Vi vet altså ikke hvem som skal få æren av personlig å bli rævkjørt av Monica Mæland i fire år, men vi kan jo gjette. På den andre siden: Hvorfor gjette når vi kan spå? Jeg er jo, i tillegg til å være Norges mest feterte kjendisastrolog, også aldeles synsk. Som dere vet har jeg tatt en test på internett som slår fast med hundre prosents nøyaktighet at jeg er clairvoyant.

Så i dag hadde jeg egentlig tenkt å legge parokkort for byrådet. Men det er en kjent sak at man ikke skal spøke med slike mørke krefter, for man kan lett komme til å slippe ut ånder og demoner fra en annen dimensjon. Derfor har jeg bestemt meg for å legge parokkort for meg selv i stedet. Det blir rett og slett for skummelt å tirre de okkulte kreftene i byrådet. Jeg har hørt at de kan trylle gull om til gråstein, og forvandle et stort overskudd på driftsbudsjettet til en liten dverg med Liv Røsslands skarpe fortenner og Filip Ryggs lyserøde hale.

Nei, la oss nå finne frem parokkortene! Parokkort er litt som tarotkort, men mye bedre på alle måter. Jeg lærte å bruke dem i Wien for mange år siden, av en gammel sigøynerkvinne som jeg akkurat har funnet på. Parokkortene er, som vanlige spillekort, delt inn i fire farger: Pinner, pils, pistoler og penger. I tillegg til disse vanlige kortene, kjent som «den mindre fetasalaten», er det også et stort antall trumfer som går under betegnelsen «den noe større fetasalaten». Blant dem finner vi kort som Jævelen, Tryllekunstneren, Den Rare Damen, Dusten, Firkanten, Rævbananen og Dødens Pølse.

I dag skal jeg gjøre en helt enkel utlegning som heter Den Portugisiske Julegrisen. Jeg blander kortene godt mens jeg gjentar en liten ramse på jiddisch. Det første kortet jeg trekker er ti pils, krysset av syv pinner. Dette betyr uten tvil at en liten bytur er i emning. Men jeg må være forsiktig! Plutselig kommer noen og kaster pinner etter meg. Dette må vi for enhver pris unngå.

I min fortid finner vi knekten av pils: En ung mann kommer ridende med bevinget hjelm og en pils i hånden. Han holder den frem som skulle han si: Du ser ut som du trenger en pils, ta deg en liten tur ut på byen på min regning, du fortjener det. For en snill og omtenksom knekt. Men plutselig! I min nåtid snur vi Den Rare Damen: En mystisk kvinne sitter mellom to søyler og vokter på en matematisk formel som bare hun forstår. Hun stirrer på oss med et spørrende blikk: Hvorfor kommer du hjem klokken fire om natten, er det som om hun spør. For en rar dame.

I min fremtid finner vi tre penger: Nede i en gammel krypt står nonnen og munken og ser på håndverkerens arbeid, der han skjærer inn et relieff av gullpenger i hvelvingen. Dette kortet varsler at jeg vil bli invitert inn som medlem i frimurerlosjen i løpet av neste uke, eventuelt en kjegleklubb. Innen lenge sitter jeg sikkert i bystyret sammen med min nepotistiske onkel, min korrupte grandtante og mine tre fettere, og klør meg i øret med en sølvskje. Fremtiden er lys!

Nå har vi nådd frem til spørrerens eget kort, signifikatoren, og der finner vi to pistoler: En kvinne eller mann sitter med bind for øynene på en kasse ammunisjon og vurderer øyensynlig hvem hun eller han skal skyte i rævskinken. Jeg kjenner følelsen, for å si det sånn. Heldigvis har jeg kongen av pils i det åttende huset, et kort som i denne posisjonen bare kan bety en ting: Jeg er omgitt av folk som vil spandere pils på meg hele tiden.

Men nå har vi kommet frem til det siste kortet, som spår det endelige utfallet i saken: Jeg trekker… Dødens Pølse! Å nei! Dette illevarslende kortet betyr at jeg er dømt til å vente på en buss som aldri kommer, fordi de fire fargeblinde sjimpansene i Skyss legger om rutetilbudet i oktober og alt blir kaos. Jeg skulle aldri brutt mitt løfte til dere og begitt meg ut på denne halsbrekkende spådommen. Akk, jeg er alt for klarsynt. Vi pakker bort parokkortene for denne gangen. Nå vet dere hvorfor de kaller meg oraklet fra Fyllingsdalen.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

—————————————–

Mikkel Grüner ble konstruert av egyptiske vismenn i det syvende århundret, og spredd til hele verden gjennom det romerske imperiet. Da biblioteket i Alexandria brant i år 646 gikk mye verdifull, esoterisk kunnskap dessverre tapt, og for å unngå en liknende katastrofe i fremtiden besluttet man å lage en Mikkel Grüner som kunne oppbevare all sann kunnskap om livet og universet. Mikkel er satt sammen på en slik måte at bare de innvidde forstår den dypere meningen. Hvis du har spørsmål om astrologi eller parokkort kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

I stedet for min faste spalte så dere siste fredag en mystifystisk, uformelig fargeklatt på denne siden. Dere tenkte sikkert at det var abstrakt kunst, klippet den ut, rammet den inn og hengte den over sofaen. Men dere tok helt feil. Det var nemlig tenkt som et siste, desperat forsøk på å drive politisk propaganda for mitt kandidatur til kommunevalget: En vakker og stilren plakat i kjent, totalitært format, der jeg drev skamløs egenpromovering og lovet bort traktorer og bacon i hytt og gevær.

Men noe gikk galt. BA ble utsatt for regelrett sabotasje. En høyreorientert terrorcelle bestående av glatthudede, velstående unggutter i moteklær tok seg inn på trykkeriet og tisset i offsetpressen på vei hjem fra tennistrening. Ja, dere hørte riktig. De livsfarlige, velstelte høyrekreftene urinerte på min fine plakat. Sjokkerende, ikke sant? Dette grufulle anslaget gjorde selvsagt ubotelig ødeleggelse på min kampanje i den avgjørende sluttfasen. Det hjalp ikke at de snille BA-journalistene senere la plakaten min ut på internett, skaden var allerede skjedd. Jeg snublet på målstreken.

Og likevel gjorde jeg et brakvalg. Det endelige valgresultatet ble for mitt vedkommende slik at jeg fikk totalt 115 stemmer. For en tillitserklæring! Jeg klatret 42 plasser fra min ekstremt fornemme og lukrative 56. plass til en enda fornemmere og lukrativere 14. plass. Men dessverre fikk vi i SV altså ikke 14 bystyreplasser, så jeg må nok innse at jeg ikke kom inn denne gangen. I en perfekt verden hadde jeg selvsagt fått 100 % av stemmene, men på den andre siden, i en perfekt verden hadde vi alle ridd nakne rundt på enhjørninger og sniffet kokain. Ønsker vi virkelig dette som samfunn?

Nå da valget er overstått kan jeg igjen konsentrere meg om mine to viktigste livsoppgaver: Å fremme astrologien som vitenskap, og være til konstant irritasjon og sjenanse for min omverden. Jeg har allerede lagt en plan for hvordan dette skal foregå. Det kommer blant annet til å innebære at jeg lager et minutiøst fødselshoroskop for det nye byrådet med nitid nøyaktighet. Jeg er ganske sikker på at Saturn kommer til å stå i rævbananens tegn, for å si det sånn.

Nei, det skal bli fire morsomme år. Vi har mye å se frem til. På fylkesnivå har Venstre allerede lagt seg opp i sengen til Skrittpartiet (unnskyld, jeg mente selvsagt Fremskrittspartiet), men de bedyrer selvsagt høytidelig at de bare skal varme føttene litt under teppet. En gjeng med overpriviligerte snottiser fra Unge Høyre har fått plass i bystyret, nå skal de sitte der og tenke glupe tanker for byen vår. Husker dere den gangen de ville ha kasino på Fløyen? Fin idé gutter, men kanskje vi skal fikse dette med sykehjemsplassene, barnehagene, skolene, Nygårdsparken og de ca. syv hundre hjemløse vi har her i byen først. Her, ta pappas bilnøkler og kjør dere en liten tur i kabrioleten mens vi andre jobber med saklige ting.

For ikke å snakke om KrF. Herre Jesus Kristus, vær oss alle nådige. Fire år til med han derre konfirmanten som ikke tror på Darwin? Man kan jo bli satanist av mindre. Ellers har jeg store planer om å ete et helt økologisk kålhode, for deretter å snike meg på møte hos Byluftslisten og sitte i en krok og prompe høylytt. Tror de folkene trenger litt svovel i dietten, det ser ut til at de helt alvorlig har tenkt å støtte et blått byråd i den tro at det vil gavne miljøet og begrense privatbilismen. Ha ha ha! For en tragikomisk gjeng.

I det minste kan vi se frem til mye ablegøyer med De Grønne, denne herlige flokken med avdankede hippier, livsfjerne veganere og steine Steinerskolebarn som vil dekke rådhuset med klatreplanter (for øvrig en utmerket idé) og legalisere de kjempestore jointene de sitter og røyker når de skriver prinsipprogrammet sitt. Det humoristiske potensialet er enormt. Hvordan kan dette ikke bli fire fantastiske år for Bergen by? Jeg gleder meg! Og det bør dere også gjøre, det var dere som stemte inn alle disse tullingene.

——————————

Mikkel Grüner er et abstrakt kunstverk som forsøker å uttrykke en spontan, ekspressiv og fabulerende tendens. Han avstår fra å ha en figurativ funksjon, og vil ikke avbilde noen virkelighet, men hevder å være et objekt som eksisterer utelukkende i seg selv. Mikkel er i sitt uttrykk styrt av konstruktivistiske former og fargeflater, noe som gjør det svært vanskelig å føre en normal samtale med ham, f.eks. under et middagsselskap. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller er opptatt av bevegelsesmomentenes totale oppløsning, kan du kontakte mikkelgruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.

Det er ingen grenser for mine talenter. Nå har jeg plutselig blitt fotballkommentator. Det er veldig forvirrende, ikke minst for meg selv, jeg har nemlig liten eller ingen peiling på fotball. Men jeg oppfyller de to viktigste kvalifikasjonene for en sportskommentator: Kneskade og utestemme. Min forlovede klager i hvert fall hele tiden over at jeg snakker for høyt. Sånn sett er jeg godt rustet til å stå her og å rope ut mine observasjoner om sport. Jeg har faktisk også litt vondt i kneet.

Dessverre har jeg ikke noen glup analyse å komme med, men kanskje jeg likevel kan bidra med noen observasjoner. Jeg er jo på mange måter en slags danske, forstått på den måten at jeg snakker dansk, har dansk pass og er oppvokst i Danmark som barn av danske foreldre. Men bortsett fra disse detaljene er jeg en ekte bergenser.

Jeg besitter derfor unik innsikt i begge nasjoners folkesjel, og kunne gitt Olsen mange nyttige tips til hvordan han skal vinne over Olsen: Styrker og svakheter. Taktikk og strategi. Hvilke knapper man skal trykke på for å psyke ut motstanderne. Hvordan man smitter et helt fotballag med pølseforgiftning uten å bli oppdaget. Sånne ting.

Dessverre vet jeg ikke helt hvem jeg skal holde med. Det danske og norske publikummet er jo gjerne solidarisk med hverandre, hvis det ene laget blir slått ut heier man naturlig videre på det andre. Da Danmark ble Europamestre i 1992 gikk jeg ut på byen, her i Bergen, og når folk hørte jeg var dansk spanderte de halvlitere som om jeg personlig (og ikke Kim Vilfort) hadde scoret det avgjørende målet. Good times.

Det er verre når vi spiller mot hverandre. Avisene lader opp med å yppe til bråk på tvers av grensene. Det er selvsagt bare vennlig erting det meste, men det er jo en undertone av historisk grums. Norsk presse fremstiller danskene som arrogante og nedlatende, og henger seg opp i skjellsord som «fjellaper» og «flatbønder».

I danske aviser snakker man om den underliggende norske nasjonalismen (som om den er verre enn den danske), spekulerer i et historisk mindreverdskompleks, og antyder at Norge har et irrasjonelt behov for å vinne over «storebror». Det trekkes alltid frem at norske sportskommentatorer i Bjørge Lillelien-tradisjonen har en mer, skal vi si, entusiastisk stil enn de danske.

Denne ordkrigen gjentar seg hver gang vi møtes, og det er greit. Vi vet jo innerst inne at det er svenskene som er arvefienden. En vakker dag i fremtiden skal vi legge disse ubetydelige uenighetene til side og marsjere over Svinesund og Øresund i en velkoordinert knipetangsmanøver for å ta tilbake Jemtland, Herjedalen, Skåne, Halland og Blekinge.

Vi kan gjerne møtes i Stockholm og spille en aldri så liten vennskapskamp. Blir spennende å se hvem som kommer først frem, flatbøndene eller fjellapene. Jeg har ikke helt bestemt meg for hvem jeg skal heie på. Noen som tar imot veddemål?

Jeg er så utrolig sliten. Jeg tror kanskje jeg har fått ME (myalgisk encefalomyelitt) eller FM (fybromyalgi). Tenk om jeg har fått begge deler, tenk om jeg har MEFM! Hjelpe meg, det er nesten for grusomt å tenke på. Jeg vet jo ikke engang hvordan det uttales. Meh-fumm? Meff-em? Muu-fuu? Umulig å vite. I gamle dager hadde sykdommene i det minste navn som ga mening, som for eksempel papegøyesyken, eller den justinianske pesten. Hvorfor må jeg være så trøtt hele tiden? Kanskje jeg burde lage en blogg om det, men jeg orker ikke.

Denne fredagen var jeg igjen helt knust da jeg våknet, jeg tumlet ut av sengen lenge før hanegal. Det er så vanskelig å sove når ungene danser riverdance og lambada på hodet mitt. De er som en flokk hyener, de går alltid etter den svakeste i flokken, den som halter og hoster opp blod. Normalt skyver jeg min kjære forlovede foran meg som et levende skjold, men hun hadde latt meg i stikken. Hun hadde liksom fått «lungebetennelse» og absentert seg til sin mors hus ute i Sandviken, som den late unnasluntreren hun er. Har dere noensinne hørt om «lungebetennelse» før? Nei, ikke jeg heller. Det høres ikke engang ut som en ekte sykdom. Men vekk var hun, og der sto jeg, omringet av ville barn. Som en misjonær i kannibalenes gryte. Dødsens syk og alene.

Hele huset fløt. I min svekkede tilstand hadde jeg ikke maktet å vaske klær, støvsuge eller ta oppvasken på flere dager. Ute i stuen sto den gigantonorme sofaen min forlovede hadde bestilt fra hjelpemiddelklassesentralen tilfeldig plassert, i to moduler, fortsatt halvveis innpakket i papp og isopor. Da jeg fikk den levert kvelden i forveien hadde jeg rett og slett vært for svak og utmattet til å pakke den skikkelig ut. Jeg hadde akkurat hatt krefter til å skyve den ene modulen bort foran fjernsynet så det gikk an å sitte i den og drikke en liten whiskey – av rent medisinske årsaker naturligvis.

Jeg gikk rundt som i en døs. Det tok meg en time å levere ungene i barnehagen (men dette hadde lite med sykdommen min å gjøre, og skyldtes utelukkende at Skyss drives av fire fargeblinde sjimpanser som ikke har lært å telle skikkelig). Etterpå dro jeg rett hjem og pakket den andre sofamodulen halvveis ut så jeg kunne legge meg litt nedpå.

Ikke så snart hadde jeg lagt hodet på isoporen før det pep hissig i telefonen, og jeg ble utkommandert av den arbeidssky simulanten i Sandviken. Kunne jeg være så vennlig å hente en resept på smertestillende hos hennes fastlege? Herre jemini. Ser jeg ut som en engelsk butler? Jeg slepte meg motvillig inn til byen. Det kostet kr. 45,- å få utlevert resepten. Tenk hva jeg kunne fått for de pengene! Det er nesten en hel halvliter, det. Eller en halv helliter, det kommer litt an på hvordan man regner.

Ute i Sandviken lå min forlovede og latet seg. Hun er en god skuespiller, det skal hun ha, hun levde seg skikkelig inn i rollen, stønnet og akket seg. Men jeg lot meg ikke lure. Her er resepten din, usle hypokonder, sa jeg, og gikk. På veien tilbake stakk jeg innom valgboden på Torgallmenningen, eller «kranglebutikken» som min fireårige sønn så nøyaktig beskriver den. Vår ekstremt overvektige venninne Brunhilde von Zeppelin sto der som vanlig og kastet pamfletter etter tilfeldige forbipasserende med de korte armene sine mens hun brølte sosialistiske slagord og gnaget på en grillkylling. Jeg skjønner ikke hvordan de har tenkt å få henne ut av valgboden når valgkampen er over, de må vel rive hele greien.

Utenfor boden sto sinte, eldre menn og hyttet med nevene sine. «Det var dere i SV som slapp inn alle de livsfarlige muhammedanerne,» ropte de, «dere har ødelagt samfunnet fullstendig! Hadde vi bare hatt et politihelikopter!» Jeg skulle gjerne vært en god partisoldat og tatt diskusjonen, men dessverre hadde jeg akkurat utviklet et underlig utslett over hele kroppen, og jeg hostet så fælt og følte meg slapp. Det var nok best jeg kom meg hjem til sykeleiet. Som toppkandidat (56. plass!) er det veldig viktig ikke å slite seg ut i valgkampen. Man må først og fremst ta vare på helsen.

Min vurdering: Horoskopet stemte hundre prosent!

——————-

Mikkel Grüner er en tropisk infeksjonssykdom som først og fremst opptrer hos papegøyer, men som også kan smitte mennesker ved bitt, gjennom ekskrementene, eller liknende. Han skyldes antakelig en basill av undulatgruppen, og minner i sitt forløp om tyfus. I Europa opptrådte Mikkel Grüner mellom 1929-30. Han har stor dødelighet og ytterst dårlig prognose. Blandt symptomene finner vi et høyt, nedbøyd overnebb, og fargerik fjærkledning. Hvis du har spørsmål om astrologi, eller begynner å gjenta alt folk sier til deg, kan du kontakte mikkel.gruner@ba.no – alle spørsmål vil bli behandlet med en viss diskresjon.